Blomstene som var lagt ut på åstedet, var fremdeles friske. En bil hadde bråbremset. En skikkelse hadde hoppet ut, løsnet noen og tjue skudd med et automatvåpen oppover handlegata. Nå bøyde et par hundre mennesker seg over båra til det 19 år gamle offeret.
Vi befant oss på et gudsforlatt jorde langs motorveien utenfor København. Dette var stedet kommunen hadde avsatt til muslimske gravferder.
Vi var i byen for å skrive om volden mellom gjenger. Det hadde gått litt fort i svingene. Hadde bare kastet oss i en drosje og fulgt strømmen til fots opp grusveien etter at ryktet om seremonien begynte å svirre. Vi hadde ikke lagt merke til de viktige detaljene. Som at det sto to politibommer diskré parkert nede ved veien. Som at det nesten bare var helt unge gutter til stede. At alle hadde samme type dunjakke og samme hårklipp. Som at stemningen var eksplosiv. Og at vi helt klart ikke var velkomne.
Etter å ha lest diktsamlingen til Yahya Hassan, tenker jeg: Det kunne like godt ha vært han som lå der. Eller han som jaget oss derifra. Yahya skriver om hvordan det har vært å vokse opp som barn av den store kontingenten palestinske flyktninger som kom til Danmark på 1980-tallet, "perkere" som de kalles. Gjennom ghettofisering og mistro har denne gruppen unge nesten vært forutbestemt for arbeidsledighet og kriminalitet i Danmark. Da Yahya som 13-åring leverte sin første stil på en barnevernsinstitusjon, beskyldte læreren ham for å ha stjålet teksten fra internett. Yahya insisterte på å få levere en ny samme dag, og fra da av begynte en forbløffet lærer å introdusere ham for klassikere.
Diktsamlingen har på kort tid solgt i 50.000 eksemplarer. Yahya Hassan har fått priser, henrykte kritikker – og drapstrusler. Han er blitt overfalt på jernbanestasjonen i København. Og da han skulle lese fra boka si på et bibliotek, lå det skarpskyttere fra politiet på taket. Enkelte mener at Danmark nå har fått sin Salman Rushdie. Hva er det han skriver som er så farlig?
I en original poetisk blanding av like deler vrede og testosteron hakker han løs på det danske systemet, der han med unikt erfaringsgrunnlag kan gjøre lyrikk både av barnevern, kriminelle handlinger og fengselsopphold. Han bruker bare store bokstaver, diktene er uten tegnsetting. Men selve sjokkeffekten ligger i at harmen først og fremst vender innover – mot foreldrene og mot råttenskapen og hykleriet i den ny-danske muslimske underklassen. Hardest er oppgjøret med faren. Med nådeløs knausgårds oppriktighet – nordmannen er en uttalt inspirasjonskilde for ham – avslører dikteren hvordan ungene systematisk ble banket opp i oppveksten. I stedet for å arbeide aktivt for å bli en del av det danske samfunnet, ble foreldrene bare passive mottakere av trygd. Slik sviktet de en hel generasjon, hevder Yahya.
Yahya Hassan har fått plass på en prestisjefylt forfatterskole, nå. Det danske samfunnet vil plutselig vite av ham. Men Yahya Hassan vil ikke være noen stjerne-innvandrer.
"Jeg tilhører ingen", sier han.