DENVER/KRISTIANSAND: — Jeg kan ikke lytte til noe av det jeg lager selv. Jeg tror ikke det er noe særlig bra, ler en litt brydd David Eugene Edwards på telefon fra Denver, Colorado, før han fortsetter:

  • Jeg lytter jo selvfølgelig til musikken når jeg lager platen, men når jeg er ferdig, klarer jeg ikke å høre på det lengre. Da må jeg bare bevege meg videre, presse på og skape noe nytt, forklarer han.

Ukjente toner fra en artist som av mange blir ansett for å spille med en autoritet som det knapt finnes maken til, men selv på scenen kan Edwards få kvaler.

  • Jeg føler meg idiotisk når jeg står på scenen. Tenk at publikum har betalt penger for å høre meg. Jeg blir flau, forteller han.

- Det er utrolig at du kan holde på som musiker med slike tanker.

  • For meg er det et komplett mirakel, medgir han.

Les også: - Han er totalt blottet for frykt

- Det er det eneste jeg kjenner til

Edwards er alt annet en tilgjort blyg når han sier han mangler selvtillit som musiker. Han er dønn ærlig. Låtskriveren, gitaristen og den kraftfulle stemmen bak to av folkrockens mest markante band, 16 Horsepower og Wovenhand, driver med musikk av én enkel og altoppslukende grunn:

Det er det eneste han kjenner til.

Edwards droppet ut av high school som tenåring og tiden han skulle ha tilbrakt på skolebenken, brukte han i stedet til å lage musikk og spille i band. Han startet tidlig med å spille låter av Bob Dylan og Woody Guthrie før han begynte å lage egne låter. Edwards mestrer i dag flere instrumenter og spiller gitar med en trommeslagers presisjon. I dag tar han seg av kona Leah og parets to barn ved å leve av musikken sin.

  • Jeg vet ikke om noe annet jeg kan gjøre, eller har lyst til, sier Edwards.

David Eugene Edwards på scenen under Quartfestivalen i 2006. Foto: Irene Svozilik

— Selvtilliten ligger i troen

  • Selvtilliten min ligger ikke i det jeg gjør, men i det jeg synger om, sier Edwards langt mindre brydd og forteller rolig og uaffektert om sin kristne tro som den naturligste ting i verden.

- En anmelder skrev at gode nyheter har aldri føltes så vondt som på albumet Ten Stones, hva tenker du om det?

Edwards ler når han hører en beskrivelse han så altfor ofte har hørt før.

Reflekterer livet

  • For meg er låtene en refleksjon av livet mitt. Jeg deler bare det jeg tror, og det jeg tror inneholder alle typer følelser, som glede, fred, men også noe som er presserende: Det som kommer og det som er, sier Edwards.

Han forteller at han aldri har spesifikke intensjoner når han skal lage et nytt album.- Jeg tenker aldri at jeg skal dirigere albumet i en bestemt retning. Det er bare det som kommer ut av meg der og da. Det er ikke noe planlegging bak det. Bare det som ligger på hjertet. Jeg har ikke noe kontroll på musikken. Ikke vil jeg ha det heller.

Edwards er født og oppvokst i Colorado. Farens hans døde da han var seks år gammel og han tilbrakte dermed mye av tiden sammen med sin bestefar, en omreisende predikant. Med indianerblod i slekten på morsiden har Edwards skapt en musikksjanger anmelderne har hatt problemer med å sammenligne med noe annet. Mange merkelapper er blitt forsøkt. Selv kaller han musikken sin for heavy folk.

Vekkeslespredikant-karakteristikkene ser ikke ut til å skremt bort tilhørerne, men snarere økt fascinasjonen for Edwards musikalske univers. Vekkelsesvind eller ikke, det river godt i teltpluggene når Wovenhand opptrer live.

Foto: Irene Svozilik

Hjelpeløs

— Det er forskjellige aspekter ved alle platene, men hensikten med alle band jeg har spilt i har vært å fortelle at vi er hjelpeløse uten Gud.

Det oppleves ikke som like godt nytt for alle.

  • Det er gode nyheter, men de gode nyhetene er at det er seier over det mørke som bor i oss mennesker. Mange artister fokuserer utelukkende på det gode, jeg dekker den andre halvdelen, smiler han.

Kort sagt tror han at man må innse at man er dårlig for å være i behov av å bli god.

  • Det er hele poenget. Med mindre du vet at du er syk, kommer du ikke til å oppsøke doktoren, sier Edwards og understreker at han trenger ikke å gå lenger enn til seg selv for å finne en pasient.

Legger ut på turné

Når Ten Stones blir gitt ut i Norge har Wovenhand allerede lagt ut på en omfattende europaturné. Selv om Edwards har hatt flere gode konsertopplevelser opp gjennom karrieren, savner han familielivet når han blir borte i flere måneder av gangen.

  • Leah er en ekstremt stor støtte for meg. Det er ikke lett å være så lenge borte fra familien som jeg er til tider, men det har alltid vært sånn. Det betyr ikke at det er lettere, men det er slik det er.

Han har ingen forklaring på hvorfor bandet har så mange trofaste fans i Europa og Skandinavia, eller hvordan han konsert etter konsert kan synge så direkte om Guds frelse, sittende på en stol, mens bandet hamrer løs på instrumentene sine - og slippe unna med det.

  • Jeg har virkelig ingen anelse. I virkeligheten burde jeg ikke ha sluppet unna med det, ler han.

I stedet håper han at konsertene kan være med å gi publikummet noe de trenger, eller noe som kan hjelpe dem hvor enn i livet de måtte befinne seg.

Han stiller seg dermed langt på sidelinjen av en musikkindustri som i stor grad kan beskyldes for å kun gi folk det de vil ha.

I dag kan du selv finne ut hvorfor.