Hva gjør du når du er 70 år og huset ditt brenner ned til grunnen? Brenner en del av deg også ned? Det er spørsmålene Henning Mankell utforsker i «Svenske gummistøvler», en frittstående oppfølger til «Italienske sko» (2006). Romanen er den andre , og siste boka som er gitt ut etter Henning Mankells død, 5. oktober 2015. «Kvikksand» var en samling filosofiske anekdoter, med fellestrekket undring over livet og døden. Dette temaet ser ut til å gå igjen i «Svenske gummistøvler», dog som romanform.
Vi møter den pensjonerte legen Fredrik Welin som bor ute i den svenske skjærgården. En natt våkner han av at huset brenner. Han løper ut i pysjamasen og med to venstrestøvler på bena. Mens han bearbeider tapet av det materielle, møter han igjen sin datter Louise, og den kvinnelige journalisten Lisa Modin. Men ting er ikke som før. Han kan ikke få bygd opp huset nøyaktig slik det var. Det er vanskelig å få tak i ordentlige svenske gummistøvler, i det hele tatt noe som helst som ikke er produsert i Asia.
Fra første kapittel maler Mankell fram følelser med språket. Og han beskriver den svenske skjærgården så presist at man nesten smaker havsaltet på tunga. Henning Mankell evner å fange leseren i Fredrik Welins innerste tanker, håp og fortvilelse. Men Mankell vier også mye plass til humor, og som leser tar du deg stadig i å humre av beskrivelsene av livet i skjærgården.
Denne rørende historien rommer også et mysterium. Hvem er det som brenner ned hus i skjærgården? Det kan da ikke være en av våre egne. Det må være en utbygding, konkluderer øyboerne. Likevel blir ikke dette noen kriminalroman, for det er Fredrik Welins indre liv som driver historien framover. Selv om han på alle måter er en bitter gammel mann, blir du likevel glad i den gamle legen i havgapet.
Dette er på alle måter en velskrevet roman som viser hvilken mester Henning Mankell var. Den er både vemodig, morsom, og undrende. En verdig finale for en av Sveriges største forfattere.