Tips: Trekk pusten dypt før du setter i gang med denne intense romanen. Du må holde tunga rett i munnen hvis du skal bli kjent med Augustus, Romerrikets første keiser. Det kan nesten ikke sies tydelig nok: Denne boka er tung. Så tung at du i starten tenker at du ikke orker.
Så hvorfor skal du lese den?Sannsynligvis kan du bli litt klokere etter å ha lest den. Kanskje vil du forstå og lære litt om hvem mannen som ble født Gaius Octavius i år 63 f.Kr. og som senere fikk hederstittelen Augustus av det romerske Senatet, var. Tekstene er skrevet av Augustus’ venner og fiender, og sammen klarer de å beskrive mannen som etablerte den lange fredstiden. Og den sier noe om hvordan man oppfatter seg selv. Ofte samsvarer ikke disse versjonene, og det er spennende lesing.
Bokas begynnelse er tung, men om du kommer deg over den første kneika, så letner det. Første del av romanen er tyngst, med korte brev. Deretter, i bokas andre og tredje del, kjenner man mer igjen John Williams skriving, det herlige språket, måten han nøkternt kan beskrive store begivenheter og enorme følelser på. Romanen består altså av flere stemmer, og det er nettopp her du må konsentrere deg for å ikke bli svimmel. Vi får servert brev, dagbøker, notater, militære ordrer, politiske instrukser og deler av fiktive manuskripter. Ulike tidslinjer gjør det til tider nesten umulig å følge med på rekkefølgen, og hvem som konspirerer med og mot hvem.
Kaoset hemmer dessverre leseopplevelsen.
John Williams roman kom ut for første gang i 1972, og beskriver godt de dramatiske årene etter drapet på Julius Cæsar. Det er ikke en historisk korrekt roman, noe Williams selv skriver i forordet, men kanskje lærer vi noe likevel. Som i romanen «Stoner» utforsker Williams igjen menneskelige relasjoner, han beskriver kjærlighetens ufattelige fasetter mellom barn og foreldre, mellom venner, og mellom elskere. Og den sier noe om hvordan og hvorfor vi ender opp som det mennesket vi blir. Akkurat dét er romanen største styrke.