- Faren min begynte med en fillerye

— Vi må aldri slutte å tro på at enkeltmennesker kan gjøre en forskjell.

Dagens nyheter varsler om nok en flyktningtragedie. Laila Bokhari stryker over et par nyfødte føtter, datteren Stella har sovnet under et hvitt teppe.

— Se bare på hva faren min gjorde. Han begynte med en fillerye.

Laila Bokhari har de siste to årene vært statssekretær, hun ble hentet til statsministerens kontor med ansvar for sikkerhet og beredskap. Nå jobber hun blant annet med tiltak mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Det skal gå både vinter og vår før hun igjen fordyper seg i trusler og terror, i august ble hun mor for første gang. Hun reiser seg, barføtt, kledd i svart kjole.— Jeg er vant til å skifte fokus, og ha ulike jobber i flere land. Men å være mamma er noe nytt - og helt fantastisk. Jeg var heldig både med svangerskap og fødsel.

Du vet fortsatt ikke hvem Laila Bokhari er? Kort oppsummert: Født i London, oppvokst i Pakistan og på Lillehammer. Bakgrunn som statsviter, terrorforsker og forfatter. Tre uker etter angrepet på Utøya, ble hun utnevnt til medlem av 22. juli-kommisjonen, og reiste hjem fra jobben som diplomat på den norske ambassaden i Islamabad.

På et bord i leiligheten på Frogner i Oslo ligger hennes nye bok. «Arven etter far» handler om Yawar Bokhari, han som giftet seg med norske Brit Frøydis Engen, fikk barna Laila og Amar, og ble den første pakistaneren på Lillehammer. Etter flere år med labert salg av orientalske tepper i Gudbrandsdalen, var han en januarsøndag i 1986 på tur til museet på Maihaugen der norske filleryer var en del av utstillingen.

— Pappa må ha tenkt på alle tekstilfabrikkene i hjemlandet, og tøyfillene som kunne bli til filleryer. Han pakket kofferten med norske filleryer, reiste hjem til Pakistan og fant Akram som hadde fem ansatte med hver sin håndvev. Der begynte eventyret.

Julaften, 1995. Yawar Bokhari er en suksessrik forretningsmann. Fra fem håndvevere i 1986, har fabrikken i landsbyen Sultanabad 500 ansatte. Importen øker, og 59-åringen blir kalt Norges filleryekonge. Hus, hytte, bil, penger i banken. Juletreet er pyntet med norske og pakistanske flagg, det store huset lukter pinnekjøtt. Yawar har alt han har drømt om. Han er godt gift, datteren Laila er hjemme fra studier i England, sønnen Amar på perm fra militæret i Nord-Norge.

— Vi visste at suksessen med filleryene hadde gjort pappa stolt, men likevel var han ikke helt fornøyd.

Laila og Amar hadde hørt faren bekymre seg over at barna til de ansatte på fabrikken i hjemlandet ikke fikk noe utdanning. Landsbyen hadde fem moskeer, men ingen skoler.

—

• Pappa ville at barna, og da spesielt pakistanske jenter, skulle lære å ta ordet i forsamlinger.

Pappa gjennomførte ting når han første bestemte seg for noe. Han ville at jenter i Pakistan skulle få samme muligheten som jeg hadde fått.

I 1996 åpnet skolen som fikk navnet «Laila og Amar-skolen». 700 elever, gratis for barna til de ansatte på fabrikken. Inspirert av årene i London og turene til Hyde park, lagde faren en kopi av «Speakers Corner» i skolegården.

— Pappa ville at barna, og da spesielt pakistanske jenter, skulle lære å ta ordet i forsamlinger. Han sa alltid til oss at vi kunne bli hva vi ville, at vi måtte følge vår egen vei.

Laila Bokharis vei gikk til studier i London, Amsterdam og Jerusalem. Jobber i Midtøsten, Warszawa, Wien, Genève og New York. Engasjert av FN, Flyktningrådet, Nato og Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Første gang hun dukket opp på norsk TV, var i dagene etter 11. september, 2001. Få uker før terroren rammet New York, begynte hun som terrorforsker på Forsvarets forskningsinstitutt. Laila Bokhari var 28 år og ble omtalt som en terrorekspert.

— I forhold til hva en ekspert som stilte opp i Dagsrevyen burde vite, visste jeg knapt noen ting. Jeg var helt ny i jobben, men fikk mye tillit.

— Og nå?

— Nå har jeg heldigvis litt mer kunnskap, men så har også verden blitt mer komplisert og sammensatt.

I 2010 kom hun med boka «Hellig vrede - Min reise gjennom Pakistan», der hun møter rasende islamister og hellige krigere. Allerede på side 15 stiller hun det ubehagelige spørsmålet: « Kunne min to år yngre bror - en velutdannet og samfunnsengasjert mann - blitt radikalisert av vestlig utenrikspolitikk og en følelse av marginalisering? Kunne han vært en av dem som dro på treningsleir i Pakistan, tok til våpen og drepte uskyldige mennesker?«

— Jeg tror fortsatt det kunne vært min egen bror. Men Amar gikk heldigvis den andre veien, og jobber nå for FN i Jerusalem. Etter 22. juli vet vi at det kunne vært nærmest hvem som helst.

Hun har reist Norge rundt og holdt foredrag om radikalisering og voldelig ekstremisme. De siste to årene har hun jobbet med handlingsplaner på vegne av regjeringen.

— Å bekjempe voldelig ekstremisme er ikke et samfunnsoppdrag regjeringen kan løse alene, sier hun og viser at hun behersker politikerspråket:

— Vi har alle et ansvar for å bidra til å skape et samfunn der alle kan føle seg hjemme, slik at ingen faller utenfor og blir ofre for ekstreme miljøer. Vi må skape miljøer der folk blir sett, og passe på våre venner.

— Er det så enkelt?

— Ja, egentlig. Vi må skape et inkluderende nærmiljø med gode rollemodeller. Regjeringens handlingsplan har 30 ulike tiltak. Både behovet for mer kunnskap, men også tiltak mot for eksempel netthets og hatytringer, behovet for mentorer og exit-programmer. Å styrke kommunene i dette arbeidet er noe jeg har vært opptatt av. Vi må jobbe lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

— Hvem er den største trusselen mot rikets sikkerhet?

— Det er flere faktorer vi skal være oppmerksomme på. Krefter som ikke ønsker at vi skal leve som i dag.

— Hvem da?

— Det kan være både grupperinger av radikale islamister, og høyreekstreme miljøer. Ulike voldelige ekstreme miljøer kan spille hverandre «gode». Derfor skal vi følge med på flere miljøer. Det vanskeligste er kanskje enkeltpersonene som ingen ser. Jeg tror ikke jeg skal si mer enn det.

• Ulike voldelige ekstreme miljøer kan spille hverandre «gode». Derfor skal vi følge med på flere miljøer.

Det rykker i de små føttene under teppet i sofaen. Laila Bokhari får et mildt drag over ansiktet, løfter datteren forsiktig opp til brystet, og unnskylder seg. Stella må ha mat.

— Er du blitt mer forsiktig med hva du sier?

— Jeg tenker i alle fall mer over hva jeg sier, nå legger folk merke til hva jeg sier på en annen måte enn før. Det fører med seg ansvar - og muligheter.- Har du opplevd ubehageligheter?

— Ja, men det er ikke noe jeg vil snakke om. Alle som er i den offentlige debatten merker det, og mange har det mye verre enn meg. Det gjør meg trist at så mange unge jenter trekker seg fra debatten.

— Hvor kommer hetsen fra?

— Både fra muslimske miljøer og andre. Når det er sagt, er debatten om radikalisering og ytringsfrihet kommet mye lenger. Mange har mye kunnskap, men samtidig er debattklimaet blitt hardere. Kommentarfeltene kan være fryktelig lesing.

— Hva med debatten om vi skal ta imot 8000 flyktninger fra Syria over en periode på tre år?

— Det gjør vondt i hjertet, for dette er 8000 menneskeskjebner - og mange, mange flere det gjelder. Bildene er hjerteskjærende, nådeløse. Men jeg ser jo at dette er en del av et større og komplekst bilde. Den største utfordringen med å være politiker, er å se helheten uten å glemme enkeltmennesket. Glemmer vi det, har vi tatt bort noe av det viktigste ved oss mennesker: Evnen til empati.

• Tenk så kyniske så mange av oss er blitt, at vi tror ingenting hjelper.

Hun var fem år gammel da Sovjetunionen invaderte Afghanistan. Mens andre familier fra Lillehammer gjerne reiste til Syden i ferien, tok Yawar Bokhari familien sin med til de enorme flyktningleirene langs grensen mellom Afghanistan og Pakistan.

— Fra Lillehammer hadde vi med oss bager fylt med kammer og ballonger fra Kreditkassen, der mormor jobbet. Vi trodde vi gjorde en forskjell, jeg mener; kammer og ballonger? Av og til tenker jeg at vi vokste opp i en naiv tidsalder. Det var Live Aid, vi solgte lodd og trodde vi skulle redde verden. Men pappa er min påminnelse om at kynismen ikke må overta.

— Kan du savne egen naivitet?

— Ja, faktisk. Til tider. Tenk så kyniske så mange av oss er blitt, at vi tror ingenting hjelper.

En rosemalt kaketine står i et hjørne like bortenfor et av de orientalske teppene, i peisen ligger en utgave av Financial Times. Venner forteller om overfylte fester som er blitt holdt her i femte etasje. Vertinnen er raus med mat og vin, elsker å la ulike folk møte hverandre, se hva som skjer. Titler spiller ingen rolle.

— Jeg vil at min omgangskrets skal være så mangfoldig og internasjonal som mulig, det er viktig å få inn andre perspektiver.

Balkongen ut mot gaten minner henne om støyen utenlands, den som vender mot bakgården kan få henne til å lengte hjem til Lillehammer.

Laila Bokhari tenkte ikke særlig over egen bakgrunn før hun 27 år gammel flyttet til Oslo. Det var første gang hun ble omtalt som norskpakistaner. For henne og broen var det like naturlig å feire jul i Norge, som id i Pakistan.

— På Lillehammer var vi som alle andre familier. Vi hadde brunost på matpakken, grillet pølser i skogen, dro på ski, reiste på hytta. Det eneste var at vi dro på noen eksotiske reiser, og kom hjem med spennende klær. Kanskje ville det vært annerledes nå.

— Hvordan da?

— Folk er mer bevisste på sin egen identitet, og verden rundt minner deg på hvem du er.

— Du er ikke så glad i spørsmål om religion, eller hvor du føler deg mest hjemme?

— Nei. Min arv handler ikke om jeg er muslim eller pakistaner, det handler om hvilket menneske jeg er.

— Hvilket menneske er du?

— Jeg er en optimist som lever i troen på at vi alle kan bidra. Jeg har sett hvor fantastisk - og urettferdig verden kan være.

Faren gikk bort 28. september i 2012, etter å ha fått kreft. I dødsannonsen sto Yawar Bokharis favorittordtak: The greatest religion of all is to kneel down and lift people up.

Helt til det siste satte faren seg ned på skoleplassen, snakket med elevene, tok dem i hånden, og løftet de minste jentene.

— Pappa mente at det var viktig for unge jenter å få et naturlig forhold til å snakke med autoriteter og menn. Å bli løftet opp, støttet, dyttet frem av voksne. Han drømte om at en av jentene fra skolen en dag blir statsminister i Pakistan.

Retten til utdanning og arbeideres rettigheter fikk verdens oppmerksomhet da Malala Yousafzai fra Pakistan og Kailash Satyarthi fra India mottok Nobels fredspris.

— Den dagen gråt vi i familien, det var synd pappa ikke fikk oppleve det.

Uken etter kom nyheten om at ni terrorister hadde tatt seg inn på̊ en skole i Peshawar i Pakistan. 145 personer døde. 132 av dem var skolebarn. Også «Laila og Amar-skolen» er blitt utsatt for flere trusler.

— Mange menn frykter at jentenes utdanning og bedre selvtillit ville true den mannsdominerte strukturen i landsbyen.

Skolen har opplevd demonstranter med kjepper og brennende bildekk. Protestene handler om at jentene lærer å danse, og har en undervisning mange mener går imot islamske verdier. Sikkerhetstiltakene rundt skolen blir stadig strengere.

— Det er vondt å stadig bygge høyere gjerder, det er ikke sånn barn burde ha det på skolen.

— Er mange av jentene redde?

— Noen er det.

— Er du?

— Det er alltid en uro i meg. Jenters rett til utdanning blir stadig utfordret, det er en konstant kamp mot de kreftene som ønsker seg noe annet.

I dag går jenter og gutter i samme klasser fra første til femte trinn, mens det er rene jenteklasser opp til tolvte trinn. Driften finansieres av overskuddet fra fabrikken og ved pengegaver fra skolens ambassadører, som består av venner og kjente.

— Det har vært noen tøffe år, både broren min og jeg har andre heltidsjobber, og må bruke ferie og fritid på fabrikk og skole. Moren vår er ute av driften, men reiser ofte til Pakistan. Vi har heldigvis et fantastisk team som jobber for oss, dette var aldri ment å være et tradisjonelt bistandsprosjekt. Pappa mente at dette var et samfunnsansvar han hadde som næringslivsleder: Å gi tilbake, styrke arbeiderne og deres familier.

Et av Yawar Bokharis siste prosjekt var å bygge et folkebibliotek for hele landsbyen. Våren etter at han døde, åpnet biblioteket som er oppkalt etter datteren. «The Lailas Library».

— Pappa var smart som oppkalte alt etter barna sine.

Hun smiler, stryker datteren varsomt over hodet.

— Det gjør ikke arven til oss noe mindre. Dette er vårt livsprosjekt.