Normalt greier jeg å sette ord på en fotballkamp med ulike adjektiv og adverb. Nå var jeg «skriftlig stum». Jeg satt rett og slett med følelsen at de ordene som skulle beskrive hva vi var vitner til ikke eksisterte.

En natt med grublerier og en lang tur i skauen senere er det enklere å konkludere med at vi i alle fall så tre ting:— VM-historiens aller største maktdemonstrasjon.

— Et brasiliansk lag som sørget for at fotball i fotballens hjemland trolig aldri mer blir helt det samme.

— Et tysk lag som spilte det som var tett opp mot en perfekt kamp.

Ingenting kan måle seg

Det første først. Etter å ha brukt noe av dagen til å gå gjennom historiebøkene er jeg klar på følgende. Med det bakteppet som var, betydningen av kampen, rammene rundt den, to lag i toppen av FIFAs ranking og resultatet det endte med, kan ingenting i VMs rike historie måle seg. Ingenting.

Én ting var at det endte 7-1. Viktigere var at jeg satt med følelsen at det kunne endt 12-0 om tyskerne hadde ønsket det. Forskjellen på lagene var så astronomisk at det så ut som det var Braskereidfoss, ikke Brasil, som ble ydmyket.

Påstanden om at fotball aldri mer blir det samme i Brasil høres drastisk ut. Men, dette er nasjonen som fortsatt, 64 år etter at det skjedde, snakker om hvordan deres keeper kunne slippe inn det avgjørende målet mot Uruguay i VM 1950. Det er landet der fotball betyr en hverdag med eller uten håp for uendelig mange. Hvis stafetten Norge tapte i OL 1994 skal brukes som målestokk på et nasjonalt idrettstraume kan det trolig multipliseres med en milliard.

Selvransakelsen som følger nederlaget kommer til å bli nærmest uendelig. Den kan trolig starte med et par enkle punker:— Hvorfor i alle dager var inngangen til kampen så ubegripelig naiv?

— Hvorfor i minst like mange dager greier ikke landet som har fostret verdenshistoriens mest spektakulære spisser å få fram bedre eksemplarer av arten enn Fred og Jo?

Gråt med Fred

Jeg gråt ikke med Brasil. Men jeg gråt litt med Fred. Han har tidvis sett ut som en hjelpeløs mann som har blitt hentet tilfeldig fra gaten fordi de manglet en mann til å fylle ut laget. Men han har gjort det han kan. Da var det pinlig å høre den unisone pipekonserten han ble møtt med hver gang han var i nærheten av ballen. Du taper som et lag og vinner som et lag. Det gjelder også Brasil.

Jeg fikk også en vond følelse av å se Neymars skjorte bli holdt opp mellom David Luiz og Julio Cesar under nasjonalsangen. Neymar er glitrende. Neymar er det synd på, fordi han ikke fikk leve ut drømmen om å være frontfigur når det virkelig dro seg til. Men Neymar er ikke død. Gesten var mest av alt et symbol på et brasiliansk lag som markerte egen utilstrekkelighet ved å måtte ha med seg han som ikke var der.

Uten å gå dypt inn i det faglige, det er det liten grunn til etter en slik kamp. En ting må likevel nevnes. Er det noe dette mesterskapet har vist oss, er det at kampene vinnes av kompakte lag. Brasil var ikke kompakte. Brasil ga motstander et verdenshav av rom mellom hver enkelt spiller med gul drakt, og framsto som så uorganiserte at det knapt var til å tro. Kaptein David Luiz spilte i omtrent samtlige posisjoner i løpet av 90 minutter, unntatt der han burde være.

Brasil tillot alt

Skal dette ta noe vekk fra tyskerne? Ja, og nei.

Ja, fordi det gamle «jungelordet» om at du ikke spiller bedre enn motstander tillater, gjelder fortsatt. Brasil tillot alt. Nei, fordi Tyskland var så ekstremt bevegelige, smarte, temposterke, uforutsigbare, varierende og presise i sitt angrepsspill at de tirsdag uansett hadde slått alle.

Og da de først slapp seg ned etter pause, som nesten måtte skje, hadde de en matchvinner mellom stengene og struktur defensivt god nok til at de selvsagt aldri var truet.Det aller mest imponerende var likevel enkelte av målene. De av oss som er gamle nok fikk kanskje som meg tankene til å gå tilbake til Sovjets hockeylag på 70-tallet, der pucken gikk fra kølleblad til kølleblad i et tempo selv ikke tegneseriehelter maktet. Den følelsen jeg fikk tirsdag var å se en gjeng spille inn en reklamefilm der motstander var instruert til ikke å yte motstand , slik at det skulle se ekstra vakkert ut.

Jeg har hatt nesten samme følelse kun én gang tidligere, fra kommentatorplass da jeg så Barcelona leke seg til 5-0 mot Real Madrid.

Dette var likevel hakket større. Det var tett ved den perfekte fotballkamp.