Virkningen av rokkeringen i Arbeiderpartiets ledersjikt lar ikke vente på seg. Flere meningsmålinger etter partiets skifte av statsministerkandidat og parlamentarisk leder har løftet Arbeiderpartiet fra 20-tallet til nær 40-tallet på meningsmålingene. I går offentliggjorde dagbladet/NRK en MMI-måling som gir Arbeiderpartiet 37,9 prosent av velgerne, som er ett prosentpoeng høyere enn Thorbjørn Jaglands fatale merkesnor ved stortingsvalget i 1997.Observatører og valgforskere er omhyggelige med å advare mot varige virkninger av Stoltenberg-effekten. De peker på at når hverdagen kommer og stortingsvalget nærmer seg vil også Arbeiderpartiet under Jens Stoltenbergs ledelse få brynt seg på de samme problemene og det samme mediekjøret som førte til Thorbjørn Jaglands endeligt som statsministerkandidat og parlamentarisk leder.Det er mulig det. Men allerede nå, knappe to uker etter at Jens Stoltenberg ble forfremmet til statsminister på vent, registrerer vi en større fasthet og en mer overbevisende og sikker medieopptreden fra Jens Stoltenbergs side enn den Thorbjørn Jagland maktet å profilere Arbeiderpartiet med. Og den kommer til å vedvare uansett hvilke saker som står på dagsordenen. Det sier også noe at Jens Stoltenbergs medieprofilering i denne tiden i hovedsak har skjedd på den kontroversielle gasskraftverk-saken. Uavhengig av hva man måtte mene om selve saken, viser Jens Stoltenberg statsmannstakter i sin faste håndtering av det standpunkt han forsvarer på vegne av partiet.Det må også ha skjedd en strategisk revurdering i Arbeiderpartiet av regjeringssituasjonen etter at Jens Stoltenberg ble satt på som statsministerkandidat. Inntil da opptrådte Arbeiderpartiet som et fomlete opposisjonsparti uten vilje til makt, og som vek unna hver gang det nærmet seg situasjoner som kunne utløse kabinettspørsmål fra regjeringen eller mistillitsforslag fra stortingsflertallet. Og det har vært rikelig med anledninger til å felle regjeringen i denne stortingsperioden om man det hadde ønsket.Med gasskraft-saken og Jens Stoltenberg på banen kjører Arbeiderpartiet nå bevisst mot regjeringskrise med åpne øyne. Ja, på utenforstående virker det nærmest som man ønsker å fremtvinge en regjeringskrise på denne saken og på dette tidspunkt. Vi må da tro at både Jens Stoltenberg og partiledelsen har tenkt nøye gjennom de vanskelige samarbeidsforhold som vil oppstå i Stortinget for en ny arbeiderpartiregjering. For Stortingets sammensetning er ikke endret siden Thorbjørn Jagland kastet kortene etter valget i 1997. I tillegg vil Arbeiderpartiet bli gitt hovedansvaret for å ha kastet sentrumspartiene ut av regjeringskontorene. Det fremmer neppe samarbeidsklimaet mellom dem.På den annen side kan det tenkes at flere av sentrumspartienes ledere nå ønsker seg ut av regjeringskontorene når slitasjen som regjeringspartier er så stor som MMI-målingen viser. Senterpartiet ligger såvidt over sperregrensen og Venstre langt under. Og når regjeringspartiene samlet bare har 17 prosent av velgerne bak seg. Da lokker ikke nettopp stortingsvalget i 2001.