Elevene skal lære mer

Min fremste prioritering som kunnskapsminister, er derfor at norske elever skal lære mer på skolen.

I disse dager får 65.000 seksåringer sitt aller første møte med den norske skolen. Når de tropper opp i skolegården, er de fulle av forventninger. Vi som er ansvarlig for skolen må spørre om vi klarer å innfri de forventningene. Møter barna verdens beste skole som gir hver og en av dem den samme muligheten til å lykkes, eller bør de kunne forvente mer enn de får?

For store forskjeller

Det er veldig mye bra i norsk skole: Engasjerte ansatte, elever med lærelyst og foreldre som engasjerer seg. Men vi har også noen utfordringer. Den største er at ikke alle elever får den samme mulighet til å klare seg. I mange år har vi snakket om enhetsskolen eller likhetsskolen, men på altfor mange måter er den norske skolen også en forskjellsskole: Det er for store forskjeller mellom elever på den enkelte skole fordi mange blir hengende etter, det er for store forskjeller mellom skoler og det er økende forskjeller mellom kommuner og fylker.

Det var lenge en oppfatning blant politikere, journalister og nordmenn flest om at norsk skole var i verdenstoppen. «Norge har verdens beste skole!», sa undervisningsminister Bjartmar Gjerde på 1970-tallet. Det var stort sett bare noen lektorer av den gamle skole og høyrefolk som stilte spørsmål ved om det egentlig stemte. I en dokumentar om president Obama på NRK forteller presidentens rådgivere om det de kaller hans «holy shit moment» under finanskrisen i 2008. Det var da han forsto hvordan situasjonen egentlig var. Pisa-undersøkelsen i 2001 ble et slikt «holy shit moment» for norsk skolepolitikk. Den avslørte at vi ikke hadde verdens beste skole. Tvert imot viste den at vi lå sånn omtrent midt på treet. Norske elever lærte rett og slett for lite på skolen.

Det var flere årsaker til dette, men først og fremst skyldtes det at det gjennom flere tiår ble tatt avgjørende, men gale valg for den norske skolen.

Små og svake fagmiljøer

I sine skolereformer hadde Arbeiderpartiet nedprioritert faglæreren og lektoren med faglig fordypning, og satset i stedet på en lærerutdanning hvor studentene skulle bli generalister. Samtidig forble lærerutdanningen vår fragmentert med mange små og svake fagmiljøer. Der Finland satset på fagspesialisering og samlet lærerutdanningene på universitetene, gikk Norge i motsatt retning. Skolepolitikken var i tillegg preget av nye og radikale pedagogiske retninger som gjorde læreren om fra underviser til omsorgsperson under slagordet «ansvar for egen læring». Det var en tragedie ikke minst for de svakeste elevene. På 1990-tallet fikk vi Gudmund Hernes’ skolereformer med en rekke overilte, men store endringer. Med 6-årsreformen ble skolen utvidet med ett år, men nyere forskning påviser at endringen ikke førte til mer eller bedre læring hos elevene. Det er kanskje ikke så rart all den tid det ble bestemt at elevene ikke skulle begynne å lære før i 2. klasse uansett.

Historien om norsk skole forteller oss flere ting: Venstresidens tradisjonelle skepsis mot kunnskapskrav, karakterer og krav har vist seg å være mislykket. De som tapte mest, var nettopp de elevene som er mest avhengige av en god skole. Lærerens rolle som pedagog og veileder må kombineres med en sterk, faglig fordypning. Og til slutt, at selv om skolen har et bredt samfunnsoppdrag, så må utdannelse og kunnskap stå i sentrum.

Kunnskapsskolen tilbake

Med Høyres Kristin Clemet og Kunnskapsløftet ble denne kursen i norsk skole endret. Clemet og Kunnskapsløftet ble avgjørende for å få kunnskapsskolen tilbake. Da de rødgrønne overtok ansvaret for Kunnskapsløftet la de bort en del av sine gamle kjepphester. Både karakterer og eksamen i skolen ble beholdt. Men samtidig glemte de rødgrønne de to viktigste tingene som fortsatt stod uløst etter Høyres periode, nemlig en ny lærerutdanning og en kraftig satsing på videreutdanning. Det er her dagens regjering, med støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre, har hatt våre største satsinger.

Vi vet, og vi har lenge visst, at gode lærere er den viktigste enkeltfaktoren for at elevene skal lære mer. Gjennom et rekordløft for videreutdanning har over 5000 lærere i året fått mulighet til å få faglig påfyll. Det er viktig for lærerne, men enda viktigere for elevene. Samtidig har vi gjort en historisk endring av lærerutdanningen som fra neste år blir en femårig mastergrad for alle lærere.

Opptatt av læringsmiljøet

Jeg startet med å si at det er tilfeldigheter som kan avgjøre hvorvidt høstens førsteklassinger havner i en klasse hvor de lærer nok i løpet av ti år i grunnskolen. Men det er ingen tilfeldighet hvilke kommuner, fylker og skoler som greier å løfte elevene sine mest. Barna lærer mest i de kommunene og på de skolene hvor man er opptatt av læringsmiljøet, hvor elevene vet hva kompetansemålene er, hvor de har gode relasjoner til lærerne og motiveres til læring, hvor de får tilpasset opplæring og har en lærer som sikrer ro og orden i klasserommet.

Regjeringens viktigste prosjekt er å lage en skole hvor elevene lærer mer. Da må vi ha en helhetlig innsats over mange år. Med satsningen på kompetanse, videreutviklingen av innholdet i Kunnskapsløftet og etablering av et nytt system for skoleutvikling, mener vi at vi har tre solide pilarer for norsk skole. Det gir alle skoler forutsetninger til å gjennomføre endringer som gir elevene mer læring.