Odin som ble mobbet på første skole, mobbet på andre skole, fortvilte foreldre, fortvilet Odin, skole som prøvde, skole som sviktet, Odin som ikke orket mer. Vi må aldri glemme, tenker jeg.

Historien om Odin

Barna er opptatt med sitt, og jeg begynner å lese historien om Odin for mannen min. En historie om spydige kommentarer, stadig nye ødelagte matbokser, frykt, fortvilelse, skolevegring, slag, klær sompåtennes. Et stykke ut i artikkelen blir jeg oppmerksom på at stemningen i bilen har endret seg, det er helt stille nå. «Mamma hvem er Odin?» «Hvilken skole går han på, mamma?» «De kan ikke gjøre sånn!» «Går det bra med han

nå, mamma?»

Med verdens største klump i halsen og samvittighet somdrønner verre enn et hornorkester lyver jeg: «Ja, han hadde det veldig vondt veldig lenge, men heldigvis hjalp de ham til slutt.» Mammahjertet er ikke i stand til å fortelle sannheten til to småbarn. «Det var bra!» Så blir det helt stille. «Mamma, det er en på vår skole som…«

Aldri mobbe noen

Vi får en lang prat den dagen. Og jeg lærer meg noe viktig. Jeg har fortalt barna at de aldri skal mobbe noen, aldri stenge noen utenfor, ikke såre andre. Og jeg har fortalt dem at hvis noen ikke er greie mot dem er det kjempeviktig at de sier i fra til en voksen. Mobber. Mobbeoffer. Det er jo der fokus pleier å være.

Men denne dagen tenker jeg, hva med «alle de andre»? De som opplever mobbing forteller ofte at det er like sårende med «alle de andre» som ikke gjorde noe. De som sto og så på, og kanskje flirte litt. De som slo blikket ned og gikk sin vei. De som visste, men allikevel aldri pratet om det. Har jeg fortalt dem nok om det? Har jeg fortalt dem hvor liten én føler seg mitt i en ring av barn som ser på, mens én langer ut mot ham med både kommentarer og knyttenever? Har jeg fortalt dem at å tie kan være å samtykke? Har jeg lært dem at «de skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer dem selv»?

Stå opp for andre?

Jeg har lært dem å stå opp for seg selv, men har jeg lært dem å stå opp for andre? Jeg er opptatt av at mitt barn har det bra på skolen, men legger jeg ned tid og energi i å sørge for at «alle de andre» har det bra også? For er det ikke dette det koker ned til: Jeg passer på at mitt eget barn har det bra, og så stopper jeg der? Det holder ikke. Hvis jeg ikke vil ha mobbing i miljøene rundt barna mine, så holder det ikke. Mobbing er feigt. Det er ofte mange som går på den ene. Hva om den ene ble backet opp av resten av klassen sin, og ikke sto alene mer?

Er «de tøffe» like tøffe da? Kan vi som foreldre romme å videreformidle denne dimensjonen? Kan vi romme «alle de andre» sin rett til en trygg og hyggelig skoledag også, og ikke bare slå oss til ro med at vårt eget barn går klar?

Jeg trekker pusten. Jeg tenker på Odin igjen. Hva hadde jeg gjort hvis jeg så deg langs skoleveien, Odin? Hadde jeg tatt meg tid til å legge merke til at du hadde det vanskelig? Ville jeg oppdaget deg? Ville jeg gjort en forskjell for deg hvis jeg var en mamma på skolen du gikk på? Unnskyld Odin. Vi må aldri, aldri glemme…

#Bry deg!