— Dette skal være ei plate man kan kjøre bil til. Helst skal kjøringen foregå et helt annet sted i verden enn her, humrer Kjetil Grande (37) og kikker ut vinduet på en regntung aprildag.
I begynnelsen av mai gir han ut sin tredje fullengder med tittelen «Autostrada», men slippekonserten har han allerede førstkommende fredag på Håndverkeren. Dette skjer nesten tre år etter at gitarhelten fra Kristiansand sist spilte eget materiale fra en scene.
Det var i 2007 Kjetil Grande slo gjennom nasjonalt med et hørbart smell. Debutplata «Uppers, Downers, Screamers and Howlers» fikk like godt spellemannpris for årets beste bluesplate, og året etter ble Grande spurt om å varme opp for selveste Eric Clapton i Bergen. I 2009 ble han spellemann-nominert igjen med blues-trioen Crank Bros, mens solo-oppfølgeren «You are the night» fra 2010 ble kåret blant «årets beste album» av enkelte norske aviser.
Schizofrent
— Hva har du holdt på med de fem årene som har gått etter den siste plata?
— Jeg har funnet moro i å spille med en lang rekke andre artister. Det har vært inspirerende, men også nesten schizofrent å prøve seg på så mange ulike sjangre, sier Grande. Blant dem han har på lista er Paperboys, Thom Hell, Knut Reiersrud og Amund Maarud.
Akkurat nå sitter Grande i studioet og konsertlokalet Haubitz Hall på Oddderøya. Her har han og produsent/medmusikant Morten Martens innredet en gammel, militær kino, og innredningen står i stil med musikken hans. Gamle lampetter, speil og sofaer fra forrige århundres første halvdel dominerer. Dessuten spøker det naturligvis her, og i bakgrunnen slår en av lampettene seg på og av tilsynelatende umotivert.
Superprodusent
— Det der er ikke bra i det hele tatt, sier Grande med et skjevt flir.Det er ikke spøkelsene på Haubitz Hall som har hjulpet ham å skrive materiale til den nye plata, men derimot King Midas-trommeslager Tomas Pettersen. Innspillingen ble gjort i Duper studio i Bergen hos Yngve Sætre. Han har produsert fem plater for Dum Dum Boys og har dessuten jobbet for Kaizers Orchestra, Lars Vaular med mange flere.
— Vi ville gjøre det enklere og lysere enn på de to forrige platene, sier Grande. Også denne gangen er musikken basert på klassisk amerikansk populærmusikk, men mens de forrige platene hadde en mørk undertone av moll er altså «Autostrada» holdt i en lysere dur.
Mindre blues
— Vi ville lage ei plate du skal kunne kjøre bil til, og da ikke så veldig fort.
— I en amerikaner, antar jeg?
— Ja visst.
— Du begynte karrieren som bluesgitarist, men det er ikke så mye blues i den nye plata?
— Nei. Jeg spilte jo med Good Time Charlie fra jeg var nitten til tjuefem. Da dreide det seg så mye om å spille «true blues» at jeg vel egentlig fikk nok av det. Mine greier stammer fra klassisk blues, soul og rock, men å være tro mot en bestemt stilart interesserer meg ikke lenger. Jeg liker at sjangere blandes og at det skjer nye ting, sier Grande.