Menneskeheten har nådd det 21. århundre, og vi lever i en teknologisk gullalder. Denne teknologien har gjort oss til moderne slaver. Ja, jeg sikter til mobilen. Den lille smarttelefonen som du har i lommen akkurat nå. Kanskje tikker det inn meldinger på Facebook, Snapchat, Skype, Tumblr, Twitter, Myspace eller MSN. Har du fått med deg de nye bildene hun eller han i klassen din lastet opp i går? Har du likt alle sidene som bestevennen din liker?

Kostbar slavedriver

Å ha en slavedriver er ikke gratis. Nei, den skal du koste på alle barna dine. Helst før de slutter å bruke bleie.

Gjerne en ny iPhone eller Samsung Galaxy pr. barn, pluss abonnement som sammenlagt koster like mye som en bruktbil.

Det burde være en aldersgrense på mobiltelefoner som matcher den vi har på alkohol. Vi har ikke tålmodighet, blir nervøse og må fikle med mobilen like ofte som røykere må fikle opp en røykpakke. Suget etter mobilen er som røyksuget eller å stikke nåler i armene.

«Jeg trenger den til musikk», lyver du til deg selv der du bruker hundrevis av kroner på å surfe med 3G på Kreta. Eller hva med når du besøker venner? Hva er det dere finner på når dere er sammen? Jeg vedder den trådløse sjelen min på at du bruker mobilen eller PCen minst én gang når du er på besøk.

Tilgjengelighetstyranniet

Må du virkelig være tilgjengelig hele tiden? Hva har skjedd med å prate ansikt til ansikt? Har du ikke sett det nye programmet på NRK? Ung i villmarka må være det beste som har kommet på TV siden Hodejegerne . «Deilig å slippe mobilen!» sier en av deltagerne. Det er ikke noe de får betalt for å si.

De mener det. Kanskje det ikke hadde vært så dumt å prøve å legge vekk mobilen en uke eller to. Hadde det vært så ille at folk pratet med hverandre igjen, i stedet for å tekste til folkene i underetasjen? Det skal i hvert fall jeg prøve. Det verste som kan skje er jo at jeg ikke liker det, og jeg kan gå tilbake til et bortkastet liv som moderne slave.