Monarkisk myte

«Noen sier at monarkiet er utdatert eller gammeldags. Men du kan også snu det på hodet og si at de mest moderne og velfungerende samfunnene i verden er monarkier. Det er en av ingrediensene i en vellykket samfunnsform», uttalte kronprins Haakon i portrettprogrammet om ham på NRK nylig.

I Aftenposten 24. juli hevder kultur-, debatt— og forskningsredaktør Knut Olav Åmås at det er et godt poeng.

Det er ikke et godt poeng. Det er galt, og på grensen til historieforfalskning.

Monarkiet ingen forutsetning

Et stabilt og velfungerende samfunn er et samfunn med fravær av krig, demokrati og stor velstand i befolkningen. Du kan også legge til vern av menneskerettigheter, en solid rettsstat, lav kriminalitet, stor grad av trygghet for borgerne og så videre. Utviklingen av slike samfunn har ingen sammenheng med om styreformen er monarki eller republikk.

Et monarki er ingen forutsetning for et stabilt og velfungerende samfunn. Snarere viser historien at det er heller vilkårlig om stabile og velfungerende samfunn er monarkier eller republikker. Det er ingen årsakssammenheng mellom monarkiet som styreform og stabile og velfungerende samfunn.

Finland et bedre demokrati enn Norge?

I Norden er Danmark, Sverige og Norge monarkier. Finland og Island er republikker. Enkelte vil kanskje hevde at Finland er et mer velfungerende demokrati og samfunn enn Norge.I den grad vi kan snakke om en nordisk modell, som et stabilt og velfungerende samfunn, er ikke monarki en ingrediens.

Det er andre faktorer som har betydning, som en sterk rettsstat, utviklet gjennom flere hundre år, store natur-ressurser forvaltet på en fornuftig måte, en relativt liten befolkning med mer. Vi kan også føye til at Norden var og er en periferi i Europa.

Kongehusene sinket utviklingen

Historisk har kongehusene vært sinker i utviklingen av demokratiske og velfungerende samfunn. På 1800-tallet kjempet unionskongene i Norge og Sverige mot Grunnloven og Stortingets makt.

Tilsvarende «kamper» mellom kongehusene og folket skjedde også i Frankrike og Tyskland, men med langt mer dramatiske og voldelige utfall. Monarkiene i Europa er ingen solskinnshistorier. Enkelte monarker har gjort seg skyldige i det vi vil kalle grove overgrep mot menneskeheten. Herjingene kong Leopold II av Belgia (1835-1909) sto bak i Kongo er kanskje det verste eksempelet.I Norge er historien unik, fordi kong Haakon var en særdeles klok monark. Han ble innsatt ved en folkeavstemning, riktignok med svært begrenset stemmerett.

Ikke likhetstegn mellom monarki og stabilitet

Dessuten ble kongehusets makt i Norge kraftig innskrenket av Stortinget ved hans innsettelse i 1905. Dette, i sammenheng med kong Haakons klare nei i 1940, har vært avgjørende for kongehusets sterke posisjon i Norge.

Hvorvidt et samfunn er stabilt og velfungerende avhenger ikke av monarkiet, og man kan ikke sette likhetstegn mellom monarki og et stabilt samfunn. Eksemplene er mange og springende.

Republikken Sveits har vært en fredelig del av Europa i mange, mange århundrer. Republikken USA er et stabilt og velfungerende demokrati. Samtidig finnes det republikker som er despotiske regimer, som Iran.

Noen kongedømmer tillater menneskerettsbrudd

Men det finnes også kongedømmer som tillater grove brudd på menneskerettighetene, som Saudi-Arabia og Dubai, som vi nylig har opplevd til det fulle med saken om Marte Dalelv.

Faktum er nemlig følgende: Et stabilt og velfungerende samfunn avhenger av en lang rekke faktorer. Et monarki er ikke nødvendigvis en av dem.

Det burde også statsviteren kronprins Haakon vite.