OSLO: I dag begynte de første overlevende ungdommene fra Utøya å forklare seg mot Anders Behring Breivik, skriver Aftenposten.no.

AUFs generalsekretær Tonje Brenna (24) er det første vitnet som forteller om å hvordan hun opplevde drapene Utøya på nært hold.

Brenna var en av flere som gjemte seg på en steinhylle i en skrent nedenfor Kjærlighetstien. Hun fortalte i retten hvordan hun tok vare på en av dem som var blitt skutt mens de gjemte seg.

Hører skudd

Etter et informasjonsmøte om situasjonen i Oslo bisto Brenna AUF-ere rundt på øya. Så hører hun det hun først tror er kinaputter.

— Jeg kom til enden av Kafébygget, hvor to eller tre mennesker faller rett i bakken. Jeg tenker umiddelbart at de har blitt skutt. Jeg møter Jon Olsen, som løper motsatt vei, som roper at jeg må løpe for livet, fortalte Brenna i retten.

Panikk

Generalsekretæren forteller at det var kaotisk. Mens hun løper, kommer to jenter mot henne. En av dem var skutt i skulderen, og det kom blod ut av munnen hennes. Brenna klarer å bære henne, og de beveger seg mot en skrent.

- Det var så panikk at vi ikke klarte å bevege oss noe sted, men vi klarte å organisere et slags køsystem. Alle ville vekk, det var glatt og bratt, sier hun.

Hun aker seg ned skrenten med jenta, som ligger oppå henne, og havner på en flat, stor stein et stykke ned. Det er mennesker på alle sider. I det Brenna prøver å stanse blødningen på den skadede jenta faller en annen person som er skadet ned mot dem.

Teller skuddene

— Jeg prøvde lenge å holde tellingen på antall skudd, og det lukter kruttrøyk, og skuddene er veldig nære, sier generalsekretæren.

Hun hører at det ropes om hjelp fra personer i området ved henne som er skadet, det ringer i mobiltelefoner. Hun hører at skytingen beveger seg rundt på øya.

— Vi hvisket ting som at i morgen er vi hjemme igjen, da er vi varme, da kan vi spise popcorn i sofaen. Vi prøvde å holde motet oppe. Følelsen av å ligge der, og at ingen kunne gjøre noe, samtdig som vi så mennesker som falt rundt oss - den følelsen av håpløshet var der, forteller Brenna i retten.

— Vi prøvde bare å ligge helt stille, jeg klarer ikke anslå hvor lenge det varte.

Ser enden av et våpen

Selv ble hun truffet av en ganske stor stein, som trolig falt ut etter at et skudd traff steinen.

- Det var slik at vi kunne høre rolig gange i lyng på løst underlag. Det var tydelig at det var ham, kanskje tre – fire meter unna. På et tidspunkt så jeg det jeg er sikker på at er enden av et våpen.

— Jeg tenkte at jeg måtte lukke øynene , for jeg tenkte at hvis jeg skulle komme meg gjennom dette, vil jeg ikke vite hvordan han ser ut, sier Brenna.

- Hørte fornøyde rop fra Breivik

— Jeg er sikker på at jeg hørte rop og fornøyde rop i forbindelse med åpenbare treff. Den siste gangen han var der og skjøt, varte det ganske lenge, forteller Brenna.

Mens hun sier dette rister Anders Behring Breivik på hodet.

— Det var min oppfatning, og det mener jeg bestemt at skjedde, sier hun på spørsmål om at gjerningsmannen nekter for å ha ledd eller ropt.

Senere kommer helikopteret, og Brenna forteller at hun da ble svært redd, fordi hun trodde det var noen som kom for å ta dem. Hun prøver å ringe 112. Rundt henne ringer ungdommer hjem for å si farvel til dem de er i glade i.

— Jeg tenkte at ”ja vel om vi ikke blir skutt og drept, er vi fullstendig forlatt. Vi kommer oss ikke herfra”. Det var kaldt, glatt, vi var fulle av blod. Det opplevdes ikke som at noen skulle komme.

Kommer båter

Så dukker en sivil båt opp som kjører forbi.

— Det kjører hele tiden båter langt ute, de kommer nærmere, men snur når det kommer skudd. Vi skjønner da at de som er i båtene ikke er på lag med den som skyter, tvert i mot, men vi skjønte også at det ikke var over. Så ble det helt stille.

Når det kommer en politibåt med to bevæpnede politimenn er ungdommene redde for å svare når politiet roper. Men når de ser at det kommer to båter som tidligere har blitt skutt mot skjønner de at dette er folk som vil hjelpe dem.

- Det var vanskelig å komme seg forbi alle de døde og skadede, så vi måtte hjelpe hverandre rundt og ned, forteller Brenna, som etter hvert kommer med i en sivil båt.

På landsiden er det mye helsepersonell, og frivillige tar i mot ungdommene. De kjøres til Sundvolden, hvor et stort antall pårørende, politi og pressefolk er samlet. Brenna tilbyr seg å hjelpe.

Sikkerhet og organisering

Brenna forklarer seg også om organiseringen av sommerleiren og sikkerheten på Utøya.

— Mye av sikkerheten består i at folk er forhåndspåmeldt, så vi har sett hvem som kommer. På landsiden er det sjekk av all bagasje, vi ser etter alt fra lommekniver, til primus, og alkohol som ikke er lov å ha mem seg til Utøya. Vi fører en oversikt over alle som er der til enhver tid. På Utøya er det et vaktlag som sørger for å ha ro og orden. Det er beredskap på utbrudd av sykdom, Norsk Folkehjelp har egne folk der, det er gode brannvernrutiner, og er tatt høyde for mange ting sikkerhetsmessig, med unntak av det som skjedde 22. juli, sier Brenna i retten.

Spør om rop

Breiviks forsvarer Vibeke Hein Bæra stilte Brenna flere spørsmål om sikkerheten under sommerleiren. Hun ville blant annet vite hva slags vaktregime øya hadde, og hvordan man kan kome seg ut til øya med båten.

— Navnene sjekkes opp mot en liste, og da får man bånd rundt armen. Så sjekkes bagasjen, og man får følge med en rutebåt, svarer Brenna.

- Hvordan vet du at ropet, dettte wow-et, kom fra gjerningsmannen, spør forsvarer Geir Lippestad.

— Fordi det var lystig, og jeg vil ikke si at situasjonen på øya var lystig. Jeg er sikker på at jeg hørte det, svarer Brenna.

Breivik ble flyttet i rettssalen

Også to andre vitner skal forklare seg i ettermidag.

Under vitnenes forklaringer sitterAnders Behring Breivik på den bakerste av de to forsvarerbenkene. Han må også forlate salen hvis noen av de overlevende ikke vil ha ham i rommet.