Husk, du skal dø. Fire sterke ord. For sterke for små ører. En fire år gammel lyslugget jente i sommerkjole kommer løpende mot oss med tre ballonger i tre ulike farger. Rosa, gul, hvit.
— Se hva jeg har fått da, sier hun, og nikker når hun får beskjed om at hun er heldig.Hun har det fint hjemme med mor og far. Hun vet ikke at moren har fått en dødelig diagnose.
— Hvis jeg sier til henne at jeg er syk, vil hun spørre om jeg er forkjøla, og fortelle at jeg bare må hvile meg litt. Vi har ikke fortalt det ennå. Det tar vi når vi må, sier Bodil om minstejenta Anna.
Hun er en av seks kvinner som forteller sin historie i boka Memento Mori – Husk, du skal dø, som ble gitt ut i mai i år. Boken forteller historien til seks ulike kvinner med en felles skjebne: De har brystkreft med spredning, og vet at de skal dø. Boken er laget i et samarbeid mellom Brystkreftforeningen og Publicom forlag.
Bodil sier hun ble med i boken av to grunner.
— Du hører mye i mediene om de som overlever brystkreft. Vi ønsker å sette fokus på oss som er i mindretall. For meg er det også viktig å formidle at det er mulig å leve godt selv om man vet at man skal dø, sier hun.
På grunn av fatigue og mye smerter jobber hun nå bare 20 prosent, som lærer på voksenopplæringen i Farsund. Men hun forsøker å holde seg så aktiv som mulig.
— Foruten at jeg jobber mindre og hviler mer, så lever jeg et nokså normalt liv. Hvem er det som ikke legger seg på sofaen av og til, spør hun med et smil.
Men bak det ytre skallet av positivitet og pågangsmot, ligger det uunngåelige alvoret.
Intens frykt
Hver tredje måned kjenner Bodil på en intens frykt, en mental, kroppslig og altoppslukende frykt. Hva vil legen si denne gangen?
— Etter flere gode kontroller har frykten blitt mindre, men den er der. På et tidspunkt må det jo snu, på et tidspunkt vil kreften spre seg og jeg må starte på cellegift igjen, sier hun lavmælt.
For kreften har vært i kontakt med Bodil to ganger før hun fikk spredning.
Spesialister i å leve med usikkerhet
Den spede, smilende kvinnen ramser opp sykdomsforløpet på en måte som gjør at man får følelsen av at hun snakker om en fjern slektning. Helt uten å mukke, helt uten å vise følelser. De har hun vist så altfor mange ganger før.— Jeg fikk brystkreft første gang i 2003, og fjernet høyre bryst.
Bodil hadde vært sammen med kjæresten sin, Finn Roy Høyland, i underkant av et år da hun fikk beskjed om at hun hadde kreft. Fra tidligere har hun datteren Helene, som nå er 16 år, og hun ønsket seg et barn til.
Etter det første angrepet gikk hun på cellegift og fikk deretter hormonbehandling. Så fikk hun et lokalt tilbakefall i 2007, under høyre arm. Hun gjennomgikk nok en operasjon, og prognosene så gode ut.
En prøvelse
Da Bodil fikk tilbakefall i 2007, spurte eldstedatter Helene om det betydde at hun aldri ville få noen lillesøster. Ønsket om en familieforøkelse var sterkt blant alle tre. Da Bodil fjernet kreften for andre gang, diskuterte hun prognoser med legene, som virket positive til at Bodil skulle bli gravid. De mente det var større sannsynlighet for at hun forble frisk enn at hun skulle få nok et tilbakefall.
— Mine medsøstre hadde ulike svar på hvor lenge man bør vente med å få barn etter en hormonbehandling, alt fra to til tolv måneder. Dersom jeg ble gravid måtte jeg også være forberedt på at jeg kunne miste barnet, forteller hun.
Og hun spontanaborterte to ganger. Først så det ut til at det samme skulle skje tredje gangen, men lille Anna overlevde.
— Da jeg gikk gravid med Anna følte jeg meg friskere enn på lenge, forteller Bodil.
Så, for tre år siden, skjedde det som ikke skulle skje. Under en trilletur kjente hun en udefinerbar murring i ryggen. Da var Anna ett år gammel.
— Etter noen måneder skjønte jeg at noe var galt, og gikk til legen, sier hun.
Ingen løsning
Hun hadde besøk av familien da hun satt i sofaen hun nå sitter i, og ventet på at legen skulle ringe.
— Lammelse er vel det ordet som beskriver reaksjonen best. Det tok to måneder fra MR-undersøkelsen til jeg fikk beskjeden, så jeg hadde forberedt meg på at svaret kunne være negativt. Men man kan ikke forberede seg ordentlig på noe sånt, sier hun.
Diagnosen lød på brystkreft med spredning til skjelettet.
Bodil startet umiddelbart hormonbehandling, i form av en hormonsprøyte en gang i måneden. Hun startet med morfin som smertelindring, og hadde i tillegg to runder med strålebehandling. Dette var hennes andre tilbakefall, og denne gangen var det et tilbakefall uten mulighet for å bli frisk.
— De andre gangene tenkte jeg at dette var noe jeg skulle klare å kjempe meg gjennom, at etter en dårlig periode følger en god. Denne gangen fikk jeg beskjed om at å bli frisk ikke lenger var et løsningsalternativ, og jeg ante ikke hvilken overlevelsesstrategi jeg skulle bruke.
Hun ser bort på ei fire år gammel jente som sitter på en hvitmalt trestol i stuen og tegner.
— Det var ikke sånn det skulle gå. Jeg hadde akkurat fått et lite barn, sier Bodil.
Mannen hennes, Finn Roy Høyland, far til Anna, ser sliten og oppgitt ut.
— Det er urettferdig! Jeg kan ikke forstå hvorfor akkurat Bodil skulle bli syk, som ikke har gjort noe galt mot noen. Hadde jeg fått den samme beskjeden, hadde jeg derimot forstått det, sier han.
Flyttet i nytt hus
Bodil og Finn Roy var i sluttfasen på fem års fullrenovering av barndomshjemmet til Finn Roy, et over 200 år gammelt sørlandshus, da hun fikk spredning. Det var sommer, og de skulle ferdigstille huset og flytte inn i løpet av høsten.
Bodil og familien forsøkte å følge planene sine så godt de kunne.
— Vi dro på småturer med familien, traff venner, dro ut i båten og på stranda. Vi bestilte også en ferietur til Mallorca.
Men mens sola skinte ute, stormet det inne i Bodil. Det gikk et halvt år med tanker om livet og døden. Bodil undret på om hun noen gang ville bli i stand til å legge seg med et rolig sinn igjen.
— Jeg gikk inn og ut av de vonde og vanskelige tankene, og fryktet for fremtiden. Det gjorde vi vel alle, sier hun.
Bodil la igjen mange tårer på strandturene sine rundt Einarsneset, et turområde i Farsund. Men med en tenåringsdatter og en liten baby i hus, var det aldri et alternativ å melde seg ut av hverdagen.
— Utover sommeren og vinteren begynte livet å normalisere seg, og i april begynte jeg å jobbe igjen. Det var et viktig skritt på veien tilbake til hverdagen, sier hun.
Tviholder på gode øyeblikk
— Jeg innså at det viktigste for meg er å bruke tid sammen med de jeg er mest glad i, og jeg tviholder på de gode øyeblikkene vi har sammen, forklarer hun.
Over sofaen henger bilder av henne og mannen, fra ørkenen i Dubai, bilder som oser av kjærlighet, håp og gode minner. De giftet seg der i 2008, med bare en sjømannsprest og en fotograf til stede.
— I starten var jeg redd for å legge planer, for jeg visste jo ikke noe som helst om hva som ville skje i morgen eller om et par uker. Men etter flere gode kontroller er jeg ikke redd for å planlegge lenger. Det er jo ikke krise om jeg må justere litt på planene, sier hun.
Det er blitt flere ferier med familien etter at Bodil ble syk, både storbyferier og sydenturer.
— Vi elsker å reise, og gjør det så mye vi kan. I perioder med aktiv kreftbehandling har det vært særlig godt å komme bort fra alt som minner oss om sykdom. Vi har vært på flere storbyferier, og jula tilbrakte vi i Karibien; i Miami og Mexico, sier Bodil.
Ønsker avstand
— Når man har brystkreft, er beskjeden om spredning det man frykter mest. Derfor er det mange med brystkreft som holder avstand til de som har fått spredning, sier hun.
Selv kjente hun mange med spredning før hun selv fikk det, men hun kjente ikke til de gode historiene med kvinner som har levd lenge med diagnosen. Hun skulle gjerne ha snakket med flere. Hvor mange år har jeg igjen? Er det mulig å leve et normalt liv med diagnosen? Hvordan forholder man seg til en slik beskjed? Spørsmålene var mange og svarene få.
— Beskjeden ble så brutal når jeg visste så lite. Jeg kunne ønske at jeg hadde visst at det var mulig å leve med en stabil sykdom i flere år slik jeg har gjort. Når man har kreft, er spredning det man frykter aller mest. Vi takler den frykten forskjellig, og mens noen ønsker kunnskap om det de frykter, vil andre prøve å skjerme seg selv ved å holde litt avstand. Jeg ønsker ikke å presse historien min på noen, men håper den kan være til hjelp for andre som kommer i samme situasjon, sier hun.
Anna kommer løpende til mamma for å kose. Et øyeblikk, et sekund som fortjener oppmerksomhet. Tiden står stille, og et blitzregn treffer den lille familien, til begeistring for fireåringen.
— Jeg vil også ta bilder, sier Anna.
Fokuserer på livet
Det er umulig å si hvor lenge Bodil vil få leve. Det kommer an på hvor fort kreften utvikler seg og hvor aggressiv den er. Nå har det gått tre år, og hun er inne i en god periode. Den eneste behandlingen hun går på nå er hormonbehandling.
— Kreften har holdt seg stabil. Det er likevel bare et spørsmål om tid før kreften vil fortsette å spre seg, og da må jeg ha ny behandling, enten en annen type hormonbehandling eller cellegift, forklarer hun.
Bodil forsøker å ikke tenke for mye på døden, men fokusere på livet og den tiden hun har igjen.
— Jeg tenker at jeg ikke kjenner fremtiden og at det ikke nytter å spekulere i hvordan sykdommen utvikler seg. Jeg er ikke i sykdommens og livets siste fase ennå, og håper og tror at det er fortsatt er lenge til jeg må forberede meg og mine nærmeste på døden, sier hun.
Ber om et mirakel
Bodil Dale tror ikke mindre på Gud etter at hun fikk sykdommen. Men hun ber om et mirakel.
— Håpet er at de finner medisiner som kan forlenge livet enda mer, sier hun.
Hun har aldri stilt Gud til ansvar for at hun ble rammet av sykdommen, og mener hun som alle andre må forholde seg til flaks og uflaks.
— Er det noe jeg har forstått, så er det at jeg ikke er unik. Vi skal alle dø, og ingen kan forutse fremtiden, sier hun.
Hun er ikke redd for å dø, men hun er redd for hva sykdommen vil gjøre med henne.
— Jeg er redd for at sykdommen vil gjøre at jeg får mindre tid med barna mine.
Nå har hun levd tre år med diagnosen. Hennes mormor levde sju år med samme diagnose, så Bodil har håp.
— Slik jeg har det nå ser jeg for meg å leve i flere år til, smiler tobarnsmoren.