Fremtiden blir ikke hva den var

De siste par ukene har jeg vært så privilegert å få delta på flere konferanser hvor kloke hoder har tenkt høyt omkring hva fremtiden kan komme til å bringe. Noe av det jeg har erkjent og lært er at selv de som vet aller mest om hva som skjer akkurat nå, ikke kan si så mye presist om hva som skal komme. Det eneste de er sikre på er at verden kommer til å endre seg dramatisk og at vi alle kommer til å bli påvirket av endringene.

Kodak, selve symbolet

Endringer er morsomme når vi kan nyte dem, men ubehagelige når vi ikke er forberedt på dem. Kodak er blitt stående som selve symbolet på en virksomhet som ikke maktet å tilpasse seg endringene i teknologi og marked. Men Kodak kommer ikke til å være alene. Noen av de virksomhetene vi ser som lysende eksempler på vellykkethet kommer til å være historie om 20-30 år. Merkenavn vi i dag ikke har hørt om, kommer til å være markedsledere globalt om få år. Om du tviler så kan du selv reflektere over når du første gang hørte om «Uber» eller «Airbnb». I dag er de verdensledende i sine nisjer, og de har en helt annen forretningsmodell enn de tradisjonelle aktørene i sine respektive bransjer.

Endringene kommer til å treffe oss alle, ikke bare som forbrukere, men også som arbeidstakere og samfunnsborgere. De fleste av oss jubler når vi får tilgang til nye tjenester, men mange av oss vegrer oss når vi må endre hva slags tjenester vi selv skal bidra med. For hver enkelt av oss vil det ikke handle om endringsvilje. Det har de fleste av oss. Faktisk. Men det står dårligere til med oss når det gjelder endringsdyktighet. Det hjelper ikke om vi vil endre oss, dersom vi ikke faktisk evner å gjøre det.

Tøffe tider foran deg

Hvis du allerede er lei av ordet «omstilling», så har du tøffe tider foran deg. Sannsynligvis må de aller fleste av oss ikke bare høre omstilling. Vi må selv være med på å gjøre omstillingen.

Det betyr ikke at alt blir verre. Sannsynligvis vil det meste bli bedre, sånn samlet sett, men ikke for alle alltid hele tiden. Vårt privilegium, som ett av verdens rikeste, mest veldrevne, effektive, transparente og minst korrupte land, er at vi ennå en liten stund kan tenke som Kodak uten at det går helt galt. Men hvis vi aldri slutter å tenke som Kodak, så blir vi det nye Kodak. Og det vil vi jo ikke. Derfor må vi trosse våre privilegier som gir oss mer tid, mindre kriseforståelse og større tro på at «det ordner seg nok, uansett» og forberede oss også på de endringene vi sånn umiddelbart ikke ønsker velkommen.

Fallet i oljeprisen er den mest åpenbare endringen vi allerede er ubehagelig konfrontert med i vår region. Det har allerede fått store ringvirkninger i vårt regionale næringsliv. Ingeniør-mangelen alle bekymret seg over for noen måneder siden, er i dag blitt ingeniør-overskuddet. De største, sterkeste og mest solide bedriftene i regionen har blitt tvunget til endringer, og det er ikke over. Dette vil smitte til andre sektorer og tvinge frem stadig nye omstillingsprosesser.

Noen vil lykkes

Næringslivet må effektivisere, finne nye markeder, utvikle nye produkter, skape nye muligheter. Noen vil lykkes og skape suksesser ingen av oss kunne forutsi. Andre vil måtte begynne helt på nytt. Det kan bli rufsete i en periode. Men vi vil komme oss raskere og bedre gjennom denne perioden, dersom rammebetingelsene legges til rette for omstilling.

Regionalt er det naturligvis begrenset hva politikere og offentlige myndigheter kan bidra med. Noen rammebetingelser er bestemt av internasjonale konjunkturer, mens andre, som skattenivå og reguleringer, er bestemt av nasjonale myndigheter. Men det betyr ikke at lokale og regionale beslutninger er uten betydning.

Om få måneder er det lokalvalg, og ett av de valgløftene vi trolig vil høre fra bortimot alle partier er at de vil «legge til rette for nye arbeidsplasser og stimulere det lokale næringslivet». Ingen er imot det, tror jeg. Men det gjelder bare til politikerne blir konfrontert med hva det faktisk innebærer i praksis. For i praksis betyr det blant annet å gi næringslivet tilgang til nødvendige arealer som kan sikre vekst — også når det kan ha negative konsekvenser for noen. Det handler om å prioritere innhold og kvalitet i skolene først, også når det kan innebære at man samler ressursene rundt færre skolebygninger. Og det handler definitivt om å sørge for at vi får en kommunestruktur som speiler det som er de reelle bo- og arbeidsmarkedsområdene i dag - ikke hvordan verden så ut på 1960-tallet.

Opprettholde kommunegrenser

Det er nesten uvirkelig at det for mange, akkurat nå, fremstår som et selvstendig mål å opprettholde kommunegrenser som speiler en helt annen tid. For næringslivet trenger en bedre sammenheng i politikk og planlegging, sterkere fagmiljøer og bedre tjenester i kommunene. I valgkampen er dette trolig det viktigste næringspolitiske spørsmålet lokalpolitikerne står overfor. Min spådom er at det likevel er noe de færreste kommer til å snakke høyt om. Dessverre.

Sammen er alt mulig

Kriser skaper nye muligheter

Kampen om kompetanse og kapital

Folk flest får ikke i pose og sekk