Denne nye avarten av genren Chick-lit kan sees som en modernisering og oppdatering av fortidens «legeromaner», tilpasset livet og drømmene til nåtidens velvoksne kvinner.
Etter lanseringen av «Bridget Jones’ dagbok» på begynnelsen av 2000-tallet, har lettbente salgssuksesser uten spesielle litterære ambisjoner beregnet på unge kvinner, fått merkelappen chick-lit. Denne nye genren kan sees som en modernisering og oppdatering av fortidens «legeromaner», tilpasset livet og drømmene til nåtidens kvinner. Nå dukker det opp bøker av samme type for eldre kvinner. «Biter av lykke» er en slik, utgitt på forlaget Fonts nye satsing på kvinnelitteratur med bestselgerpotensial, «Via».
Romanen handler om fire skolevenninner på 66 år som flytter til stillehavsøya Fiji hvor de drømmer om å finne lykken. Og langt på vei gjør de også det. Også denne boka er «moderne» , på den måten at den tematiserer ønskene til vår tids bestemødre om selvrealisering og selvstendighet — fra så vel menn som det norske samfunnet, og ikke minst klimaet. Sånn sett har romanen som sin forutsetning de frigjørende mulighetene kvinner fikk til å virkeliggjøre egne valg og drømmer som følge av retten til pensjon fra 1957. I romanen frigjør venninnene seg fra familiære bindinger i Norge som i stor grad virker hemmende, fraværende eller konfliktfulle. Romanen gjenoppliver idealdrømmen fra 1970-tallet om det omsorgsfulle kvinnekollektivet uten de «vondtene» som hører den virkelige verden til. På Fiji skal damene dyrke kakaobønner og ellers leve det gode liv i søsterskap.
Boken har gode språklige passasjer , den skildrer godt demens-forvirring, og den er på mange måter søt og hyggelig lesning. Ukomplisert er den også.
Men de ulike temaene som dukker opp, som kakaodyrkingen med salg og markedsføring, blir overfladisk håndtert. Det blir også et dødsfall som oppstår, og tilløpet til psykologisering og avdekking av skjulte konflikter fra fortiden. Sorg over barnløshet blir svært lettvint behandlet.
Forfatteren har liksom ikke helt bestemt seg for om dette skal være en feel-good-roman, a la filmen «Mamma mia», og om det da passer å putte inn sorg, svik og savn. Boka blir for springende og for grunn i håndteringen av alvorlige temaer.