«Pet Sematary» fra 1983 er en av Stephen Kings mest ubehagelige bøker. Den handler om når døden rammer våre nærmeste – ikke engang familiens minste er trygge – og hvor langt vi kunne være villige til å gå for å få dem tilbake. Det er slike tanker man helst ikke vil tenke helt ut.
Men hva har vi ikke skrekkfilmer til?
Denne andre «Pet Sematary»-filmatiseringen holder seg nokså tett til handlingen i romanen: I skogen bak huset til familien Creed – legen Louis (Jason Clarke), hans kone Rachel (Amy Seimetz) og deres to små barn – ligger en myteomspunnet, gammel gravplass, et sted hvor alt som blir begravet visstnok våkner til liv igjen. Så en dag blir familiekatten påkjørt.
«Pet Sematary» er noe såpass uvanlig som en skrekkfilm som tar seg opp i siste akt. Mens den lenge oppleves som en hvilken som helst mainstream-skrekkis – plottet bankes liksom bare inn, punkt for punkt, kun avbrutt av noen heller lettkjøpte «bø!»-øyeblikk – er finalen nesten beundringsverdig kompromissløs i sin omgang med noen av de mørkeste tabuer tenkelig.
Særlig småbarnsforeldre bør tenke seg om to ganger før de går og ser denne.