Dette er et isnende portrett av et moderne storbymenneske. En ung mann, Brandon (skuespilleren som gestalter ham, irsk/tyske Michael Fassbender er født i 1977), har jobb i et sterilt kjøp/salg-firma i New York, derav meget pen leilighet og god råd. Han er ungkar, har et godt utseende og pen fremferd. Innvendig er han dypfrossen. Det eneste som får ham til å føle et skinn av at han lever, er sex. Uforpliktende, kald sex. Sex frikoblet fra nære, menneskelige følelser, seksualitet uten et medmenneskelig engasjement.

Når en form for engasjement dukker opp, fryser han til. Hans reaksjonsmåte gjelder ikke bare det seksuelle, det gjelder også i andre forhold, sterkest og mest smertelig tegnet tegnet i hans forhold til sin egen søster. Hun er hans rake motsetning: ustrukturert, spontant emosjonell, rotløs og hjemløs når hun kommer til New York fra Los Angeles.

Hun har engasjementer som sanger på klubber og han røres ved hennes sangkunst. Likevel avviser han henne. Først. Filmen forsøker ikke å vise oss hvordan han er blitt slik. Den viser hvordan han fungerer og absolutt ikke fungerer, og hvordan en slik tilværelse gjør noe med hans indre maskineri. Hvordan et slikt menneske trenger kraftigere og kraftigere stimuli for å kjenne at han lever, og hvordan et slikt liv skaper et indre press, en desperasjon, et trykk der en føler at tilværelsen snører seg omkring han. Og han forstår, kanskje, at den eneste sti til andre mennesker, kanskje hans eneste håp, faktisk, er skamfølelse over seg selv og sitt liv.

Regissør Steve McQueen (må ikke forveksles med actionskuespilleren fra seksti — og syttitallet) er født i London, han første film var «Hunger» fra 2008, en film om sultestreik blant IRA-fanger i et engelsk fengsel.

Denne hans andre film er totalt annerledes i sitt tema. Og den utspilles i New York. Men en gjenkjenner hans kunstneriske fingeravtrykk: Et kjølig, observerende kamera, han lar det menneskelige sinn korrespondere med omgivelsene, hans bruk av nesten klaustrofobiske nærbilder.

Michael Fassbenders portrett av Brandon er som en hel klaverkonsert, der det spilles på alle tangentene, hvor Fassbender for eksempel gir oss en holdning, en reaksjon eller mangel på reaksjon, kun ved en forbigående tomhet i øynene eller en innestengt replikk. En glimrende og samtidig ofte vond film. Men god medisin smaker som oftest vondt, husker du.