Hvilke bånd har vi til dem vi lever sammen med?Med fotolinsen fanger Elin Høyland (56) stemningene; trenger inn i magien som fins mellom to som puster samme luft og kjenner hverandres åndedrag. Hun fanger støvkornene som seiler sakte ned i stille rom, formidler tomheten når den andre er borte og har tatt med seg hemmelighetene sine.
Når alt annet raser forbi i en forferdelig fart, fins det fortsatt steder der tiden står stille. Dit inn går Elin Høyland; trør varsomt over terskelen til andres liv og fanger glimt av forgangen tid.
— Jeg vil at vi skal stille spørsmål ved hvordan vi lever våre liv og hva det vil si å være et menneske.
Elin Høyland
Til daglig er hun fotograf i Dagens Næringsliv og halser rundt med linser og fotoapparater i svart trillekoffert til pressekonferanser og børsdramatikk, til kjendiser, milliardærer og næringslivsmenn i dress og slips. Mens journalistene sitter ytterst på stolen og spør og graver, glir Elin stille rundt på gummisåler og fanger talende bevegelser, avslørende mimikk eller arkitektur og ornamentikk som understreker rikdom og velde. Kanskje merkes hun ikke en gang, der hun tusler omkring, uten sminke, i dongeri, mørk skjorte og boblejakke.
Beskjedne Elin Høyland fra Mandal har utgitt to bøker og vunnet mange priser. Nylig ble den siste boka hennes, Brother I Sister , anmeldt i Fædrelandsvennen. I 2011 ble den første fotoboka hennes, The Brothers , kåret til en av de 12 beste i verden av avisa The Guardian. Hovedbildet der ble kåret til beste portrett i Årets bilde i Norge. Da Karl Ove Knausgård som gjesteredaktør for det nederlandske magasinet Volkskrant Magazine i fjor skulle presentere Skandinavia, var Elin eneste bidragsyter fra Norge.
I Mandal har hun ikke bodd siden hun var 18. Hun flyttet for å gå på Televerkets skole i Bergen og lære seg fax og touchmetode. Pappa var montør og feilretter og rådet henne inn på det han trodde var en sikker og trygg yrkesvei. Men det tok ikke lang tid før det ikke lenger var bruk for Elin til å kople sammen andre folks telefonsamtaler. Så ble hun satt til å redigere og korrekturlese telefonkataloger, hun skrev inn nye abonnenter på blanketter i fire eksemplarer. Elin vet hva forgangen tid er.
Kunnskapstørsten førte henne til studier i tysk, spansk, sosialantropologi og pedagogisk seminar på Universitetet i Oslo.Ennå hadde ikke Elin rørt et fotoapparat profesjonelt.
Noen år bodde hun i Berlin, der hun tok latinamerikastudier, og var i byen da muren falt 9. november 1989 — uten å ta et eneste bilde.
Reiselysten brakte henne til Nicaragua i åtte måneder, og denne gangen hadde hun med seg et enkelt Nikon-kamera med slides og svart-hvit ORWO-film fra Øst-Berlin. I Nicaragua jobbet hun på skipsverft i jungelen og merket hvordan fotoapparatet ble en døråpner.
— Et kamera gir en fantastisk måte å komme innpå folk. Jeg ble deltakende observatør, sier hun.
Elin Høyland
På toget tilbake til Berlin fikk Elin et puff i retning av å gjøre et nytt yrkesvalg. Passasjeren ved siden av henne viste seg å være en amerikansk fotograf som fattet interesse for filmene hun satt og studerte mot lyset fra togvinduet. I flere år brevvekslet de om foto.
Planen var å ta tysk hovedfag hjemme, men ingen tema var spennende nok, og lærergjerning lokket ikke.
— Da tenkte jeg "kanskje jeg rett og slett skal lære meg faget foto!" sier hun. Hun søkte og gjennomførte to års fotoutdanning på Sogn videregående skole i Oslo, og var ferdig 34 år gammel.
— Nå er det ut i verden, tenkte jeg da, stråler hun, og startet i pressen i 1994.
Et kamera gir en fantastisk måte å komme innpå folk. Jeg ble deltakende observatør.
En periode var hun frilansfotograf for Aftenposten, Arbeiderbladet og for en rekke magasiner, og reiste masse. I 1996 begynte hun i Dagens Næringsliv, hvor hun fikk fast jobb i 1999 – med permisjon i 2002/2003, da hun jobbet frilans for avisen The Guardian i London. Der fikk hun engelsk samboer som hun nå deler leilighet med i Oslo. Uten barn.Det nye yrket ble en gave.
— Jobben som pressefotograf er så utrolig spennende, det er så mye og så forskjellig, og man får innpass i miljøer med mennesker som vanlige folk ikke får. Det er et enormt spekter av folk jeg treffer, og jeg får lære hvordan de lever og tenker. Jobben har brakt meg til de mest utrolige steder. Noen ganger har jeg måttet klype meg i armen og spørre "får jeg virkelig betaling for dette?"
Elin Høyland
— For meg er det viktig å slippe å ha en forutsigbar kontorjobb. Det hadde ikke passet for meg. Jeg er så glad jeg har fått leve ut nysgjerrigheten og eventyrlysten gjennom yrket. Jeg er så takknemlig for å ha hatt denne jobben. Det fantastiske med å være fotograf er at du utvikler deg hele tiden gjennom mange måter å løse ting på – for det fins ingen fasit, sier hun.
Elin er opptatt av nyansene, detaljene, av å finne ut hvordan folk tenker, og prøve å fange det i bildene.
— Som fotograf må du ta hele deg i bruk. I avis er det ikke gitt at du vet om du får det bildet du skal ha før du begynner; særlig fordi vi også jobber med folk som ikke søker oppmerksomhet. Og du er aldri bedre enn ditt siste bilde, sier hun.
Så fikk Elin lyst til å gjøre noe mer, noe eget, parallelt med jobben.
— Noe jeg kunne drive fram sjøl, over tid, og vende tilbake til. Noe som var mitt, sier hun. Det har hun nå holdt på med det siden ca. 2000.
Noen ganger har jeg måttet klype meg i armen og spørre "får jeg virkelig betaling for dette?"
Ideen hun fikk, kaller hun "To-ere" , altså å ta bilder av to mennesker som lever tett innpå hverandre. Mange av dem fant hun på reiser, som et tvillingpar jenter i Bangladesh der den ene hadde cerebral parese og den andre ikke.— Det var "same-same – but different". Jeg ønsket å stille noen spørsmål: Åssen liv får de to jentene som er så like, men likevel så forskjellige?
I Guatemala fanget hun portrettet av en indianerfar med sin albinosønn, og i Nord-Norge traff hun et ektepar fra Nederland på 77 og 78 år med utrolig flotte kropper, som har reist til Norge i nesten 50 år. Som fotograf lar Elin seg ikke putte i bås. Hun bruker mange slags kameraer, både gammeldags film og digital teknikk, farge og svart-hvitt. Planlegger dybdeskarphet og lys. Har det i fingrene hvilke muligheter hvert kamera rommer. Men blitz er hun forsiktig med.
— Naturlig lys kan være helt fantastisk og det nydeligste som fins!
Følgelig drasser hun med seg stativ når hun skal ta interiørbilder, så bildet ikke forstyrres av rystelser og bevegelse.
Det var som ledd i to-er-prosjektet sitt at Elin kom over de to nå avdøde brødrene i Vågå som hun laget sin første bok om, en bok som fikk mye oppmerksomhet både i Norge og utlandet. Brødrene fulgte hun i mange år, fra 2000-2009.— Jeg skjønte at jeg ikke kunne nøye meg med ett bilde, men måtte gå dypere i materien og se hva som var mulig, sier hun.
Elin Høyland
Selve avbildingen er bare en bit av jobben. Deretter kommer utvelgingen. Hvilket av de mange hundre, kanskje tusener av bilder hun har fra et prosjekt, skal hun velge? Og hvis det skal bli utstilling eller bok: hvordan skal de settes sammen med andre bilder til en fortelling? Hvor mye luft bør det være mellom bildene i en bok? Slike valg er ikke gjort i en håndvending, og krever betydelig mer ro og omtanke enn hverdagens hektiske pressejobb gir.
Jeg måtte gå dypere i materien og se hva som var mulig.
Men hvorfor har begge bøkene engelske titler og er utgitt på et britisk forlag?Svaret er en kombinasjon av tilfeldigheter og markedslogikk. Da Elin deltok på en fotofestival i Arles i Frankrike i 2009, traff hun en engelsk forlegger av fotobøker, Dewi Lewis, som ble begeistret for bildene hennes. Han utga først den ene boken i to opplag på til sammen knappe 3000 eksemplarer, og så nummer to i fjor, den om to søsken på Jæren, Brother I Sister.
— Hvis en forlegger ute i verden vil ha en bok av meg, er det gøy å gjøre det, og nedslagsfeltet blir mye større enn om boka skulle vært utgitt her hjemme. Ulempen er at jeg står nokså alene med markedsføringen i Norge, smiler Elin, som framover tenker internasjonalt med de tunge prosjektene sine.Bildene hennes har vært utstilt i Moskva, USA, Thailand, Sør-Korea, Kina og i mange europeiske land. Samt på Lindesnes fyr og Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Dette siste gjaldt bilder fra ett av de andre prosjektene til Elin; bilder av overlevende fra andre verdenskrig. Den eldste, fra Barbados, var 105 år gammel og hadde deltatt i første verdenskrig.
I tillegg holder hun på med et prosjekt hun kaller What remains, om minner, forgangenhet og andre tider.Slik, nærmest i form av et dikt, forklarer Elin på hjemmesiden sin konseptet som er felles for fotoprosjektene hennes (oversatt fra engelsk):
" Ved eksistensens kjerne.
Jeg blir dypt fascinert av det som er vanlig. Det som ikke er tilgjort. Hverdagslivets detaljer.
Jeg blir fascinert av mennesker, ansiktene deres og deres levde liv.
Jeg portretterer folk gjennom eiendelene deres og stedene der de bor.
Jeg tilstreber å samhandle med min egen opplevelse av å være på disse stedene i øyeblikk før de forsvinner. For meg er det en gave å få lov til å være til stede i folks liv og dele noen øyeblikk med dem.
Tilhørighet, lengsel, sorg. Tap, enkelhet, ekthet. Minner, fravær, overganger, opphør. Dette er nøkkelord for meg.
Jeg vil gjøre det usynlige synlig.
Jeg ønsker å utfordre forestillingen av å ha krav på noe.
Når man skreller bort alt som er unødvendig, hva er da tilværelsens kjerne?"
— Jeg blir dypt fascinert av det som er vanlig. Det som ikke er tilgjort.
Elin Høyland
I 2012 fikk Elin et spørsmål fra Hå gamle prestegård på Jæren om hun kunne dokumentere Edvard Bjelland og gården hans til en utstilling. Den hadde hun i 2014. Underveis fikk hun se huset til Edvards avdøde søster, Bergit, og fornemmet båndet mellom søsknene.
— Jeg tok bilder på instinkt, og skjønte at her satt jeg med en to-er igjen. Og at her var det materiale til nok en bok.
Elin Høyland
Slik ble den nyeste boka til, den om Edvard Bjelland som savner søsteren sin, boka som fikk tittelen Brother I Sister.
Jeg tok bilder på instinkt.
Men det var ikke nok med bilder; boka måtte ha en tekst også. Boka om Vågå-brødrene hadde en tekst skrevet av en anerkjent engelsk skribent. Men boka om Edvard og søsteren måtte skrives av en person som hadde nærhet til fotomaterialet og kulturen, og som måtte ha carte blanche i skrivingen, mente forleggeren. Det ble det Elins oppgave å finne skribenten.— I himmelens navn, åssen skal jeg løse dette, tenkte Elin.
En faglig tekst fra en fotokyndig kunne vært mulig; det kunne også en kulturhistorisk tekst vært.
— Men jeg tenkte etter hvert i retning av en poengtert tekst som kunne åpne opp materialet mitt. Og jeg var helt klar på at noen vanlig journalistisk tekst ønsket jeg ikke, for dette materialet er ikke faktaorientert. Jeg ville at tekst og bilder sammen skal sette i gang følelser, betraktninger og minner hos leseren, sier Elin.
Hun dristet seg til å spørre forfatter Gaute Heivoll fra Songdalen, og ble veldig glad da han sa ja.
— Jeg lyttet til det Elin hadde å fortelle og studerte bildene. Så skrev jeg teksten min på bakgrunn av det, sier Heivoll. Teksten hans følger nederst i denne artikkelen.
Slik forklarer Elin hva hun vil med fortellingen om Edvard Bjelland fra Hå:— Jeg vil vise noe som folk kanskje ikke er klar over, en verden som mange av oss ikke ferdes i vanligvis og ikke har innpass i. Jeg vil vise en stillferdig mann som har levd på samme sted hele livet, et sted han omtrent ikke vært utenfor; jeg ønsker å vise en livsførsel som er annerledes.
— Og jeg vil at vi skal stille spørsmål ved hvordan vi lever våre liv og hva det vil si å være et menneske. De fleste av oss lever fryktelig hektiske liv, og folk går på kurs for å få noen til å fortelle om "mindfulness" så vi kan være til stede i våre egne liv. Men Edvard og Vågå-brødrene er til stede i sine egne liv hele tida, i hverdagen og i øyeblikket, sier Elin.
Elin Høyland
Hun er overveldet over hvordan bøkene har virket på lesere, hun får eposter om hvordan folk føler seg berørt.
— Jeg har sett folk bla i boka, og så begynner plutselig tårene å renne.
Jeg vil vise noe som folk kanskje ikke er klar over, en verden som mange av oss ikke ferdes i vanligvis og ikke har innpass i.
Elin Høyland er ikke ferdig med sine private prosjekter. Hun jobber med flere, men vil ikke røpe konkret hvilke.— Det er ikke lett å komme opp med egne genuine ideer, og jeg er redd andre skal rappe mine, smiler hun, men håper de skal bli til både utstillinger og bøker fremover.
Sørlandet har hun fotografert minimalt, fordi hun flyttet herfra før hun begynte. Begge foreldrene er døde, og Elin har bare vært innom hjembyen fra tid til annen for å hilse på slektninger.— Men jeg har mange ganger hatt lyst til å gjøre noe hjemme, noe utenfor allfarvei, kanskje på bygda. Det må være mye interessant på Sørlandet; men det er et spørsmål om tid. Sånt er så veldig tidkrevende.
Her følger Gaute Heivolls tekst til Elin Høylands bilder:
BROR/SØSTER Han tar med seg nøkkelen til huset hennes før han går i fjøset. Han gir sauene høy og står ved vinduet mens dyrene stirrer på ham. Her sto han som barn, sammen med sin far. Her har han stått alle morgener og kvelder siden. Her sto han en morgen i september etter at søsteren fortalte hun ville flytte. Han slokker lyset og kjenner etter om nøkkelen fremdeles er i lomma. En kveld mistet han den ute på tunet. Han hørte nøkkelen klirre i grusen, men det var bekmørkt, og han fant den ikke før i grålysningen neste dag. Det var to uker etter at hun var død. Siden har han aldri mistet den.
I mange år bodde de sammen. Hun stelte i huset mens han var i fjøset. Hun laget maten mens han arbeidet med jorda. Han syntes det var et godt liv. De var nesten som et ektepar.
Men en kveld merket han at noe var skjedd med henne. Hun var stille. Hun så på ham, og så fortalte hun om huset. De satt sammen på kjøkkenet, og det var kommet en ny glød i øynene hennes. Han hadde ikke sett henne slik siden hun var barn. Hun hadde sett seg ut en tomt like bak haugen, fortalte hun, der det bare var stein og villnis, der det aldri før hadde ligget noe hus. «Skal du bygge hus?» sa han vantro. «Jeg tenkte mor kunne komme og bo hos meg,» svarte hun. «Mor?» utbrøt han. «Hun bor jo på heimen.» «Hun er gammel,» svarte hun rolig. «Hun trenger noen hos seg.» Han stirret på henne. Hun så i bordet. På hendene sine. Han ristet på hodet. «Og jeg da?» sa han.
Da reiste hun seg og begynte å rydde av bordet med raske, uvørne bevegelser, og siden snakket de ikke om huset. Selv ikke da sprengningen og gravearbeidene begynte. Selv ikke da reisverket kom opp, og vinduene ble satt inn. Selv ikke da huset sto ferdig med alle de tomme rommene, snakket de om det. På det tidspunktet var moren død, men likevel flyttet søsteren inn i det nye huset.
Han hjalp henne med eiendelene hennes. Alt det som liksom hadde tilhørt deres felles hjem. Han satte kofferter med klær og dekketøy på traktorskuffa og kjørte det helt fram til døra. Han bar alt sammen inn og satte det fra seg på de blanke golvene. Resten kjøpte hun nytt. Han hjalp henne med å bære inn sofa og salongbord og store veggseksjoner. Han så hvor fint det ble. Alt var nytt og reint, det var bad og vaskerom, gjesterom i kjelleren, kjøkken med blanke kraner der vannet fosset, og ei stue med plass til en stor familie, og midt i alt dette skulle søsteren hans bo alene. Han syntes det var galskap, men likevel smittet gleden hennes.
Han ble slått av hvor bestemt hun var. At hun visste nøyaktig hvordan hun ville ha det. Alt fra den blomstrete sofaen, de broderte putene, porselensfigurene hun plasserte i veggseksjonen. Som om hun hadde gått og planlagt alt sammen i lang tid. At hun hadde sett alt for seg den gangen da de fremdeles bodde under samme tak. Det slo ham at han ikke hadde visst hvem hun var. Og at det nå var for seint.
De første kveldene alene var forunderlig stille. Det var blitt høst. Han la godt i ovnen, kjente varmen mot ansiktet og hørte ikke annet enn lyden av flammene. Selv om det nye huset hennes lå like bak haugen, måtte han kle på seg og gå et stykke nedetter veien før han så lysene. Slik er det fremdeles. Han må gå et stykke før han ser lyset fra utelampa, ingenting annet enn utelampa, som om hele huset har sunket inn og blitt borte i mørket. Før var det lys på kjøkkenet og i stua, noen ganger på badet. Det hendte han så henne gjennom stuevinduene, at hun satt i den blomstrete sofaen med et håndarbeid i fanget. Det hendte han stanset, sto der lenge, helt til hun løftet blikket mot vinduet, men hun kunne umulig ha sett ham. Alt hun kunne ha sett, var speilbildet sitt.
Det hendte hun inviterte ham på middag. Da satt de sammen som før, bare at alt var nytt og fremmed, og etterpå drakk de kaffe, han i en av lenestolene, hun i den blomstrete sofaen, og alt var nesten som før, helt til han måtte gå. «Jeg får vel hjem,» sa han og reiste seg. Og hun svarte ikke, fulgte ham bare til døra. Han begynte å gå nedover i mørket, og så hørte han at hun vred låsen rundt. Og da snudde han seg.
Han kunne ikke bli kvitt tanken på at han ikke hadde visst hvem hun var. Heller ikke nå, når han går den korte veien fra fjøset og bort til huset hennes og stikker nøkkelen i låsen. Han forsto aldri hvor hun fikk kjøpt alle porselensfigurene, han forsto ikke hvorfor hun ikke hadde kjøpt dem før, da de bodde sammen. Han likte dem jo, han også. Men det sa han aldri.
Han slår på lyset i gangen, tar av seg på beina og blir stående og lytte. Han går opp trappa til stua, slår på lyset og ser på alt sammen. Det er dette som står igjen. Alt det fine og fremmede hun må ha hatt i seg. Han ser til at alt er i orden på kjøkkenet. Han ser til at alt er i orden i stua. Så setter han seg i sofaen. Nøyaktig der hun satt da han sto utenfor på veien, og hun løftet blikket mot vinduet og umulig kunne ha sett noe annet enn seg selv. Han ser på de blomstrete tapetene, det er som om blomstene har begynt å vokse nå som hun er borte, at de brer seg langsomt utover veggene, utover sofaen og putene, at de til sist vil overta hele huset. Han kjenner at han lukter fjøs. Han sitter der lenge. Rører ingenting.