— Det er bemerkelsesverdig, sier Leonard Rickhard.
— Du setter deg inn i en diger jumbojet med kurs for New York. Og der - ute over den ene vingen - ser du den veldige månen lyse på himmelen over New Foundland. Så lander du på den store JFK-flyplassen, drar til Metropolitan-museet, og der blir du stående og stirre på et bitte lite bilde av Cézanne. Det er en gåte. Og den fascinerer meg sterkt.
Når Leonard Rickhard sier dette sitter han på en museumskafé i Danmark og forsøker å gjemme seg så godt han kan — og det skal vi komme tilbake til - men når vi nå etter litt høflig mas har sluppet inn i hans aller helligste rom, atelieret på Tyholmen i Arendal dit ingen egentlig får komme hvis de ikke er samlere, gallerister eller museumsfolk eller noe sånt, snakker han om det igjen.Om maleriets gåte. Maleriets magi.
For eksempel er det jo sånn at når et museum stiller ut - la oss si Monet - så er det svart av folk som kommer for å se, enda de vet hvordan bildene ser ut, kjenner dem fra utallige plansjer og plakater. Men de kommer altså om igjen og om igjen for å se noe en maler sto og laget på 1800-tallet.
— Det er en gåte at dette mediet greier å vekke så mye interesse, sier Leonard Rickhard. I det vi entrer loftet i det gamle badehuset der Rickhard siden 1982 har kjempet fram sine egne bilder som har vakt så mye interesse at det har brakt ham priser og medaljer, ridderskap og topprangeringer på kunstkritikernes lister - noe han absolutt, absolutt ikke liker å snakke om - blir vi møtt av et enormt bilde som har kurs for Kristiansand Kunsthall der han snart skal stille ut.
Det har den faretruende stemningen og de rickhardske elementer som har uroet betrakteren siden 70-tallet. Men når jeg nå ser de døde furutrærne, de forlatte industrikonstruksjonene, de ødelagte maskindelene og brannen som lyser opp menneskefigurene som holder på med noe ubestemmelig, hører jeg sentralbanksjef Øystein Olsens stemme anno 2016 inne i hodet: «Vinteren har kommet« .
— Hva heter det bildet?
— Vinternatt, svarer Leonard Rickhard.
— Det burde kjøpes inn av Norges Bank, sier jeg.
— Å? smiler Rickhard - litt mistenksomt. Han tror jeg tenker på at det sikkert er skrekkelig dyrt, og penger snakker han helst ikke om. Dessuten er det ikke til salgs - selv om det er salgsutstilling - for han vil gjerne eie det selv en stund. Ja, ja, om noen absolutt vil kjøpe det, så kan de kanskje det, men han vil ha det tilbake til atelieret. Skal male litt mer på det. Det er et noe med en snøplog nede til venstre.
For når Leonard Rickhard maler et bilde, tar det tid. «Rød figur i solen» (1995 — 2015), står det for eksempel på et av bildene hans som nå henger i Danmark - det skal vi altså komme tilbake til - og da jeg der nede spurte ham om han virkelig hadde holdt på med det i tjue år, svarte han:- Ja, jeg stilte det ut på Haugar i Vestfold i 1995, men syntes aldri det satt, så det måtte på bukken om igjen og om igjen. Noen bilder er veldig krevende. Gir mye motstand.
Nå er det visst denne snøplogen som ypper seg, og vil han vite hvordan den opprinnelig så ut, blar han opp i et av de 30 fotoalbumene som står sirlig oppstilt i atelieret. For plogen har han selv fotografert - med gammeldags film - i likhet med grustak, maskindeler, trær, utrangerte kjøretøy, forlatte brakker og hele universet fra Indre Agder som preger hans maleriske produksjon.
For Indre Agder har han hatt en sterk fascinasjon for helt siden hans far, som var handelsreisende i konfeksjon, kom hjem til Tvedestrand og fortalte sin lille sønn om bilturene gjennom skogene. Siden lå han som ung mann i militærleir på Evjemoen, og noe som likner stiliserte Agder-scenarier går igjen og igjen på Rickhards urovekkende bilder der tilsynelatende idyll trues av noe vi ikke vet hva er.
— Alle sterke opplevelser lagrer seg, og det er de som åpner opp for stemningen i kunstnerskapet. Det er som et sjelsmessig grunnstoff, sier Rickhard.For selv om han også tøyser og ler og kaller seg en enkel og troskyldig gutt fra Tvedestrand som aldri ble mobbet, så lå det andre spenninger der etter at han ble født bare fire dager etter krigen sluttet. En tvetydig stemning ligger i det meste han skaper, og det er liksom verken krig eller fred. Eller kanskje begge deler på en gang?
Den aldeles vanvittig store utstillingen han nå har i Danmark - og som vi snart skal komme til - heter da også «Mellem krig og fred».
Freden var for lengst kommet da Røde Kors ba norske familier ta imot tyske barn og gi dem en god sommerferie. I 1952 kom en liten gutt og var hos familien Rickhard i tre måneder.
— Jeg glemmer aldri da jeg så ham første gang. Han hadde avklippede buksebein med løse tråder som hang og slang. Gikk med beksømstøvler og lue, selv om det var juni. Han så engstelig og redd ut. Mine foreldre har sagt at jeg ikke spiste på tre dager. Slik kan du som sjuåring bli oppmerksom på krigens voldsomhet på din egen måte, sier Leonard Rickhard.Men det er til kunsthistorien som ligger i store stabler på bord og i hyller han søker når han skaper disse tvetydige bildene som på underlig vis både er gammeldagse og helt moderne. Malt med dette rare rickhardske perspektivet som er både flatt og dypt på en gang.
— Forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn - alle tre sjiktene er like viktige, og det opptar meg sterkt, forklarer Rickhard og vifter med armen foran snøplogen.
— Det er bildets estetiske utsagn det dreier seg om. Form og komponenter. Jeg henter ustanselig inspirasjon fra malere som har et analytisk forhold til formproblematikk og den vanvittig visuelle konsentrasjonsevnen de representerer. Kubistene, Cézanne, Seurat og helt ned til tidlig renessanse, fortsetter han. Og kjenner etter om malingen er tørr.
Jeg later som om jeg forstår, men gjør det egentlig ikke. Så litt senere ringer jeg kunstprofessor Gunnar Danbolt i Bergen for å få ham til å sette Rickhard selv i perspektiv.— Han er på mange måter nokså unik, og er en av de norske malerne som arbeider på en måte man må tilbake til renessansen for å finne, sier Danbolt, - og henter likegodt Leonardo da Vinci opp av hatten. Såpass, altså.
Han forklarer hvordan det vi ser på bildene deres rett og slett foregår i parallelle sjikt:
— I Leonardos «Nattverden» er bordet parallelt med billedflaten, apostlene er parallelle med billedflaten, og bakveggen er parallell med billedflaten, sier Danbolt og snakker videre om utviklingen av det klassiske maleri fra 1500-tallets Poussin til 1800-tallets Cézanne, og der maler altså Rickhard seg inn.
— Så han står i en stor tradisjon, og han har virkelig tatt den alvorlig! Han arbeider med et relativt begrenset motivregister knyttet til hans barndom, og den sier noe om fremmedgjøringsproblemtatikken som oppsto etter krigen. Dette har han holdt fast ved, samtidig som han hele tiden tilfører nye ting. Dessuten har han en usedvanlig sans for farger, og er en stor kolorist.
— Også vet han så mye! Snakker man med ham om malere, lærer man alltid nye ting, sier kunstprofessoren - som burde vite det meste etter å ha rapportert om kunst fra inn- og utland gjennom 12 år i programmet «Kunstreisen» på NRK P2. Også Rickhard selv tok en sveip til utlandet da vi satt ved kafébordet i Danmark og snakket om det ubegripelige faktum at moderne mennesker som har tilgang til bilder i alle formater døgnet rundt lar seg bergta av noe som henger helt stille i en ramme på en vegg.
— På National Gallery i London henger et maleri av italieneren Pietro Lorenzetti. Det måler 33 ganger 37 centimeter, og foran det ble jeg stående fullstendig fjetret. Og da skal du vite at Lorenzetti døde i 1348 - under svartedauden! Der sitter han altså og maler i en helt annen tid - og så kommer dette lille mennesket i 2016 og blir helt henrykt.
— Det er den gåten malere spiller på. Det er en mystikk og en magi jeg aldri blir ferdig med. Men vi som lever nå må tilføre maleriet noe nytt. Gjøre det aktuelt, sa han.
Noe av dette baler han med i lite format, andre av Rickhards bilder er så enorme og har så kolossale rammer at de måtte bukseres med gaffeltruck da de nylig ble fraktet over gulvet på Aros kunstmuseum i Århus der hans første internasjonale mønstring — og største utstilling noensinne - hele denne våren materialiserer seg over 1100 kvadratmeter.265 arbeider skapt fra 1977 til i dag er hentet inn fra samlere, bedrifter og store museer for å vises til danskene - og det skal vi altså komme tilbake til. Men først litt om Kristiansand Kunsthall der han ikke hadde forestilt seg at han noensinne skulle henge bildene sine. For han er en kresen kunstner der hver eneste utstilling er en stramt komponert symfoni av bilder, rammer og rom. Passer ikke rommet, stiller han ikke ut.
Men nå er 47 malerier og 100 tegninger på vei dit.
— Jeg trodde aldri jeg skulle vise noe i de gamle lokalene til Christianssands Kunstforening. Men så kommer det en veldig dyktig intendant, Cecilie Nissen, som pusser opp, og som sammen med arkitekt Marianne Lund gir rommet et helt annet image der man får lyst til å stille ut, sier Rickhard. Og understreker at den unge kunstneren Sveinung Rudjord Unneland fra Farsund, utdannet ved akademiet i Bergen, også deltar på utstillingen som åpner 17. mars.
— Det er jeg glad for, for det er en veldig interessant ung kunstner. Så det blir helt feil hvis du nå bare intervjuer meg. Du må snakke med ham også. Du må det.
— Nei, dessverre, ikke denne gangen. Dette er en reportasje om deg.
Og denne reportasjen starter når jeg et par uker før besøket i Arendal ringer til Leonard Rickhard og sier vi har lyst til å reise ned og se på den store utstillingen hans i Århus. Han skal ikke tilfeldigvis nedover selv?
Jo, faktisk. Tirsdag er han bedt om å delta på en slags «Art Talk» i en middag på museet som nå ledes av Sørlandets Kunstmuseums tidligere direktør, den svært ambisiøse bergenser Erlend Høyersten.Gi noen intervjuer skal han også, og sånt er ikke hverdagskost. Men så er det heller ikke noe Rickhard har initiert selv — for å si det ytterst forsiktig. Eksempelvis gjorde Jyllands-posten et tappert forsøk på å få ham i tale under åpningen 11. februar, og journalisten meldte til sine lesere:
«Under den første rundvisning på sin nye udstilling lister Leonard Rickhard stille rundt uden at tiltrække sig opmærksomhed. Ordene skal næsten tvinges ud af den 70-årige kunstner, der tydeligvis ikke er komfortabel ved hverken blitzen eller blokken.»
Men Leonard Rickhard er en vennlig mann, og Fædrelandsvennen ønskes velkommen til Århus. Han reiser ned allerede mandag for å ha en stille og rolig dag, og vi må veldig gjerne være med.
Perfekt. Mandag er museet stengt, og ettersom det å være i begivenhetenes larmende sentrum omgitt av masse mennesker er noe Rickhard ikke kan utstå, kan vi jo rusle langsomt gjennom hans kunstnerskap med maleren selv som guide. Så jeg melder Erlend Høyersten med spørsmål om vi kan komme oss inn på et vis.Han skal se hva han kan gjøre.
Og når vi mandag nærmer oss museumsbygget med Olafur Eliassons spektakulære regnbuesirkel på taket, tikker det inn ny melding fra Høyersten: Døren åpen likevel. Medlemsdag.
Flaks! Et medlemsmøte forstyrrer da ikke, og kanskje betyr det at kafeen er åpen også? Leonard Rickhard er i grunnen litt sulten, og vi åpner optimistiske døren.
Det er som å komme inn på en metrostasjon i rushtiden.
Rickhard er til vanlig en lavmælt mann, og nå blir han helt stille.
Ikke visste vi at Aros kunstmuseum har 30.000 medlemmer, og at en stor del av dem ser ut til å ha funnet veien hit i dag. Vi får stukket informasjon om «Members Art Day» viet Leonard Rickhard i hånden, og det opplyses at kurator Jakob Vengberg Sevel vil gi en introduksjon til den norske malerens kunstnerskap både klokken 15 og 18.30, og ellers er kafeen åpen — hjertelig velkommen - men det er dessverre ikke mulig å reservere bord.Det er heller ikke er mulig å oppdrive en stol.
Den norske maleren selv fortrekker ikke en mine. Bare øynene blunker bak de runde brillene, og han håper inderlig at ingen skjønner hvem han er.
Vi køer opp i kafeen, og stående ved endesnippen av et svært langt bord proppfullt av vinglass inntar vi en brus og en croissant. Da vil Leonard Rickhard gjerne snakke litt om arkitektur. Han er imponert over museet som tilfredsstiller alle hans krav til en visuell totalopplevelse av bilder, rammer og rom. Dessuten:
— De har vært veldig flinke til å skape gode, sosiale rom her, sier han.
Slike krav vil han også stille til arkitektkonkurransen for nytt kunstmuseum på Silokaia i Kristiansand, der han nå er utpekt til jurymedlem.
— Det er utrolig viktig for et museum å gi folk lyst til å oppholde seg der, presiserer han.
— Men nå har folk kommet hit til Aros fordi de har lyst til å se på dine bilder. Er det ikke stas?
Rickhard svarer med en diffus hodebevegelse som er vanskelig å tolke. Først langt senere på dagen, når vi endelig får sitteplass i kafeen og han legger ut om maleriets gåtefulle magi, skal han smile og si at jo visst er han glad. Glad for at Høyersten ga ham denne anledningen til å folde ut sitt kunstnerskap, takknemlig for å bli tatt alvorlig, glad for at publikum møter opp.
Men selv ville han helst ha vært hjemme og arbeidet på atelieret. Eventuelt sittet i total ro på toppen av Havrefjell i Nissedal med termos og matpakke sammen med sin kone Berit. Lyttet til stillheten.
— Skal vi ikke gå opp og se på bildene dine?
Jo, vi skal jo det.
Skyvedøren inn til utstillingen åpner seg, og et enormt fotografi av Leonard Rickhard er blåst opp over hele veggen midt imot.
I det store filmrommet til venstre ser vi ham sitte og tegne hjemme i Arendal, dit han med en viss ambivalens flyttet etter endt kunstutdanning, og hører hans egen stemme understreke viktigheten av stillhet. Arbeidsro. At ingen forstyrrer. At ingen kommer og ringer uanmeldt på døren. «Jeg skal ha kontroll. Ingen skal ha noen rett til å kreve noe sosialt av meg. Det føler jeg veldig sterkt, sier Rickhard på filmen.
Den ekte versjonen av Rickhard står midt på gulvet og later som om han er usynlig mens publikum summer som bier rundt bildene hans.
Fra et annet sted i museet skrapes det i høyttalere, og en stemme begynner å snakke i mikrofon.
— Nå begynner visst foredraget om deg. Skal vi gå og høre på?
— Nei. Nei, det er unaturlig. Det er så mange mennesker der, og kanskje vil noen kjenne meg igjen, og så skal jeg trekkes fram. Det går ikke det, vet du.
Til gjengjeld blir det litt mindre folk i salene, og der inne finner vi hele hans bildeunivers stramt regissert. De fleste motivene er holdt fast i spesialtørkende trerammer snekret av Harald Farup Olson på Staubø som gjennom 35 år sørget for at Leonard Rickhards verk ble komplette. Nå har han funnet et nytt snekkeri på Froland, men savner fortsatt vennen som døde i april i fjor.
Og mens vi snakker om Haralds rammer, dukker plutselig hans enke, Tea Halvorsen, opp blant publikum. Hun har tatt turen fra Tvedestrand, og det blir et litt beveget øyeblikk.— Jeg måtte jo ned. Harald gledet seg sånn over dette, sier hun.
«Modellflybygger i affekt» er et av bildene Harald laget en perfekt ramme til:
— Det er et viktig bilde i min produksjon, sier Rickhard.
Det er nokså uhyggelig, og han har slitt så mye med det at det er at det er blytungt av maling. Han går bort og banker på det så vi skal høre.
— Nå må jeg passe på så ikke vaktene kommer og tar meg, sier han - og ler litt.
Den faretruende uroen som alltid har ligget i Leonard Rickhards bilder mens resten av Norge har badet i oljemarinert vellyst, føles i dag påtrengende aktuell. Det er så mye i verden som kjennes som om det går i oppløsning nå. Akkurat som i hans malerier. Tenker han på det?— Jeg kjenner på en nervøsitet overfor vestlig sivilisasjon. Demokratiet er sårbart. Alt er veldig sårbart. Det vi har skapt slår tilbake og truer kloden. Forståelsen av oljevirksomheten har forandret seg, og vi lever i et sterkt spenningsforhold mellom fascinasjon for teknologi og kunnskap på den ene siden, og et tilbakeslag på den andre. Vi er slått av den teknologiske utviklingen, men også skremt fordi den er så avansert at den er truende for klodens ve og vel, svarer han.
Vi passerer bilder med fugleskap og ensomme figurer, går langs verk som heter «Kjøretøy om natten», «Tidlig morgen ved furuskogen» og «Stort helikopter som flyr usedvanlig lavt over hustaket — i morgensol.«- Er det noen bilder her som er viktigere enn andre?
— Sjostakovitsj ble spurt i et tv-program hvilket verk han ville trekke fram om han fikk velge ett. Da vil jeg trekke fram alle, sa han, svarer Rickhard.
Han er helt enig med Sjostakovitsj.
— Det kan høres arrogant ut, men saken er at når jeg går i gang med noe, er innsatsen total.
Og Leonard Rickhards totale innsats som vises på Aros kunstmuseum munner ut i et rom bygget opp med elementer fra hans egne malerier: fugleskap og modellfly og tegnesaker der publikum kan sitte og lage noe selv.— Rørende, synes Rickhard.
— Dritgøy! sier museumsdirektør Erlend Høyersten som har et litt friskere vokabular enn maleren.
— Rommet gir publikum en mulighet til å lande litt etter en så sterk opplevelse som denne utstillingen er, sier Høyersten.
Han snakker bergensk med overbevisende autoritet, og nå sitter han på sitt kule kontor i sjuende etasje på Aros med enorme pilotbriller på nesen og dødninghoder på fingrene, og medgir at han var litt nervøs da han satset på å vise danskene en for dem ukjent norsk kunstner.
Til Rickhard hadde han sagt: - Jeg gjør det ikke for din skyld, men fordi danskene fortjener å se bildene dine!
— Leos kunstnerskap er så interessant at det ikke bare kommuniserer til hans egen generasjon, men også til et ungt publikum, og sånt er sjelden vare. Han representerer både samtidskunst og det klassiske maleri, og har en helt unik signatur som gjør at man tenker på store navn i kunsthistorien. Edvard Hopper. Cézanne. Bildene er tilsynelatende naive, men komplekse, og har mange innganger både som fysiske objekter og intellektuelle objekter. Men hvis du bare liker farger, får du noe da også, og er du en gutt på 12 år vil du har det dritgøy, sier Høyersten.Satsingen høster nå stjernedryss hos danske anmeldere.
Og på skryteveggen av avisutklipp henger en leder fra Jyllands-posten, som stilte seg nokså skeptisk da denne bergenseren for et par år siden kom busende til Århus, «helt renset for jantelov og falsk beskjedenhet», og erklærte at museet skulle inn i verdenseliten. Men nordmannen har satt handlinger bak ord, står det.
Men i motsetning til norske museer, er Aros avhengig av å tjene pengene selv. Det betyr høyt salg av billetter og sponsorer som blar opp. Høyersten sier han ga følgende beskjed til Rickhard:
— Jeg har behov for at minst 100.000 mennesker ser denne utstillingen. Det betyr at du stiller opp på det vi ber deg stille opp på!Derfor er Rickhard nå bedt til Århus for å delta på en lukket sponsormiddag for 200 personer der han skal sitte på en scene og la seg intervjue om sitt kunstnerskap. Sponsorer er gjerne mer interessert i mennesker enn i kunst, og blir de kjent med mennesket, øker sjansen for at de vil støtte kunsten.
— Vi må spille på de strenger vi kan. Men det er jo totalt utenfor hans komfortsone! ler Aros-direktøren, vel vitende om at egenpromotering er noe Leonard Rickhard aldri vil finne på å bedrive på eget initiativ.
For han har en uttalt skepsis til støyende popularitet.— Jeg har aldri gjort noe for å skape meg en karriere på annen måte enn at jeg har stilt veldig høye faglige krav til verkets anatomi. Det er forskjell på karriere og kunst, og den store karrieren blir ikke nødvendigvis skapt av den store kunsten. Man skal ikke blande kunst og medieoppmerksomhet, sa Rickhard da han gikk inne på utstillingen og forsøkte å være usynlig.
Høyersten er slett ikke redd for blest og populær omtale:
— Vi vet vi er attraktive fordi vi er gode, fastslår han.
Men er det ikke litt rart at Leonard Rickhard — til tross for sin topprangering på kunstskalaen i Norge - aldri før har hatt en stor utstilling i utlandet?Kunstprofessor Gunnar Danbolt synes ikke det, og forklarer på telefon:
— Det er veldig få i hans generasjon som har hatt det. Det er de unge som gjør sånt, for det skjedde et generasjonsskifte på 90-tallet der man ble opptatt av å reise ut for å få bekreftelse. Men det er ikke enkelt for norske kunstnere å komme inn på den internasjonale arenaen.
— Tror du Leonard Rickhard kan klare det?
— Jeg håper dette kan være en begynnelse. Han har absolutt potensial til det, sier Danbolt.
Utstillingen skal stå til 15. mai, og etter fire uker melder Erlend Høyersten at over 50.000 mennesker har besøkt museet siden den åpnet.
Kanskje er det ingen gåte at så mange stiller seg opp foran Rickhards rammer.
Men det er nokså bemerkelsesverdig.