I kveld går teppet opp for en av tidenes mest populære musikaler. Mange kjenner den storslåtte musikken, og noen har fått med seg handlingen fra filmen The Sound of Music fra 1965 — den om en nonne som blir barnepike for en haug med unger og gifter seg med faren deres. En søt kjærlighetshistorie fra virkeligheten, fra Østerrike på 1930-tallet, og med opptrappingen mot andre verdenskrig som dramatisk bakteppe.Men så var det ikke helt slik det var, likevel.
I virkeligheten var nonnen Maria ingen søt, yndig, mild kvinne, og hun giftet seg ikke av kjærlighet til den 25 år eldre mannen, men av lydighet til Gud og hengivenhet til de sju barna. Ifølge hennes egen bok fra 1949 ( The story of the Trapp Familiy Singers ).
— Egentlig er det kjempeinteressant at Maria ikke valgte å gifte seg av kjærlighet til mannen, men til barna.
Amalie Nilssen, teatersjef på Agder teater, Kilden
Egentlig var Maria dominant, autoritær, uregjerlig og ubetenksomt spontan. Ofte tok det mannen hennes flere uker å komme seg etter raserianfallene hennes, går det fram av dokumentarfilmen om den syngende von Trapp-familien, som er lastet ned over 225.000 ganger på Youtube. Eksempelvis låste Maria, noen år senere, inne en av stedøtrene for å hindre henne i å gifte seg og bryte opp familiekoret.
Mannen til Maria, som blir fremstilt som streng og rigid i musikalen, var egentlig mye mer sympatisk. Han var den jordnære, ettertenksomme, som motvirket at Maria tok helt av. Da filmen skulle lages, tagg von Trapp-barna, som da var blitt voksne, filmmakerne om å fremstille faren mindre streng, mer i samsvar med hvordan han egentlig var. Men de ble ikke bønnhørt.
Det er den fengende musikken til komponist Richard Rodgers som har gjort Sound of Music uforglemmelig. Men den har ingen ting til felles med den musikken som den syngende familien egentlig sang. Det Maria og de sju ungene fremførte på 1930-tallet, var østerrikske folketoner og klassiske kantater komponert av Bach og andre storheter. De sangene vi får høre i Kilden, ble nykomponert i moderne musikalstil til Broadway-oppsetningen i 1959. Mer tjo-hopp-tjolahei, liksom.
Og mens Maria, ungene og faren deres, Georg von Trapp, danser og spretter omkring på teaterscenen i Kristiansand, var det ingenting lystig med konsertene til von Trapp-familien i førkrigs-Østerrike. Tvert imot; de sto gravalvorlige rett opp og ned i nasjonaldrakter og sang firstemt uten å fortrekke en mine, før de bukket, og forsvant. Uten å ytre ett ord. Og faren var bare med en eneste gang. Det var under hans verdighet å opptre offentlig, adelig som han var, baron von Trapp. Tittelen baron fikk han som takk for heltemodig innsats som kaptein i den østerrikske ubåtflåten i første verdenskrig (1914-1918). Den gang omfattet Østerrike blant annet dagens kystlinje i Kroatia. Etter krigen mistet Østerrike tilgangen til havet og von Trapp ble arbeidsløs, men velstående.
I 1922 ble han enkemann med sju barn, da kona døde av skarlagensfeber. Dødsfallet, sammen med tapet av posisjonen han hadde hatt i marinen, gjorde Georg von Trapp innesluttet og deprimert. Men det var bare til 21 år gamle Maria dukket opp med lyden av musikk. Gradvis begynte både han og barna å smile igjen. Den virkelige Maria var født i 1905 og het Kutschera til etternavn. Hun ble foreldreløs tidlig, skal ha blitt temmelig utagerende, og vokste opp hos en særdeles streng onkel. Hun tok lærerskolen i Wien som 18-åring. Ifølge Marias egen bok gikk hun i kloster i Salzburg 18 år gammel som novise (under opplæring) hos benediktinersøstre i Nonnberg. Klosteret skal imidlertid aldri ha funnet navnet hennes oppført i sine registre, forteller en artikkel på Wikipedia.
Georg von Trapp henvendte seg til klosteret for å få hjemmelærer til en av døtre som var sengeliggende med skarlagensfeber i 1926, og 21 år gamle Maria Kutschera ble gitt oppgaven. Georg var da allerede forlovet med en baronesse, men han foretrakk den villstyrlige Maria, og fridde etter hvert til henne.Etter en del kvaler, bestemte Maria seg for å takke ja til 47 år gamle Georg von Trapp, selv om hun ikke var forelsket i ham. De to giftet seg i 1927.
I 1935 mistet von Trapp størsteparten av formuen i et bankkrakk, og Maria fikk overtalt ham til å leie ut rom i det store huset deres i Salzburg, blant annet til en prest som skolerte von Trapp-barna musikalsk til å bli et profesjonelt kor.
Men så tar historien en dramatisk vending. For samtidig ekspanderer Hitlers tredje rike, og vi nærmer oss utbruddet av andre verdenskrig i 1939. Baron von Trapp og familien nekter å bøye seg for nazistenes pålegg og krav, og velger til slutt å flykte fra Østerrike i 1938. Der slutter musikalen, som er skrevet av Oscar Hammerstein.
Historien om den egentlige von Trapp-familien er betydelig mer spennende enn den oppdiktede, så hvorfor sette opp denne sukkerspinn-utgaven?— Det er ikke sukkerspinn, sier både teatersjef Amalie Nilssen og regissør Morten Borgersen.
— Joda, det er sukkersøtt , men så får vi se om Morten får lagt inn noe jævelskap, smiler dirigenten, Ingar Bergby.- Teater er mest interessant når det er halvdokumentarisk, altså når det tar utgangspunkt i faktiske hendelser og «skrur det til» og gjør det enda mer spennende. Av og til er fiksjonen mer interessant enn virkeligheten, sier teatersjefen.
— Egentlig er det kjempeinteressant at Maria ikke valgte å gifte seg av kjærlighet til mannen, men til barna. Jeg ville absolutt gått og sett et stykke med den faktiske historien til von Trapp-familien. Den hadde jo passet fint til vår tids virkelighet med «dine og mine barn». Og vår tid trenger kanskje nye kjærlighetshistorier om hvor lenge «livslang kjærlighet» skal vare og sånn. Men Kilden er styrt av strenge rettigheter til The Sound of Music , og kan ikke skrive om fortellingen, sier Nilssen.
Amalie Nilssen, teatersjef for Agder teater på Kilden
Likevel tror hun folk trekkes til musikalen nettopp på grunn av «sukkerspinnet».
— Jeg tror folk aldri går lei av å ønske seg gode kjærlighetshistorier. Som nyseparert og desillusjonert ønsker jeg fortsatt å høre og se gode kjærlighetsfortellinger, smiler teatersjefen.
Teater er mest interessant når det er halvdokumentarisk, altså når det tar utgangspunkt i faktiske hendelser og «skrur det til» og gjør det enda mer spennende. Av og til er fiksjonen mer interessant enn virkeligheten.
Hovedrolleinnehaver Eir Inderhaug, som er vant til å synge opera og alvorlige greier, er begeistret for musikken i Sound of Music.— Musikken har geniale akkorder, og den har et utrolig fint, klassisk arrangement. Det er ikke mye svada her, altså. Climb every Mountain er så mektig at den kunne vært en nasjonalsang, sier hun.
- Sangen Climb every Mountain er så mektig at den kunne vært en nasjonalsang.
Eir Inderhaug, spiller Maria von Trapp
Også dirigent Bergby er begeistret for musikken.
— Den er så melodiøst og flott skrevet, med highlights på highlights, at den bør gå rett inn hos ungdom som ikke har hørt den før, sier han.
Men hvorfor setter Kilden egentlig opp nok en musikal, etter både Evita, West Side Story, Jesus Christ Superstar og Les Miserables? Er det ikke nok musikal nå?
Kilden bruker musikaler for å trekke flest mulig folk, forklarer Nilssen. «Sære», nyskapende teaterstykker er for spesielt interesserte. Musikaler er for «det brede lag» av folket.— Vi ønsker å gjøre terskelen inn til Kilden så lav som mulig. Mye av programmet vårt, som denne musikalen, er laget for at atypiske teatergjengere skal føle seg velkommen. De skal føle at det vi gjør har relevans for dem. Vi kan ikke bare snakke til de allerede «teaterfrelste», sier hun.
Dessuten er det vedtatt strategi at Kilden hver vår skal lage en oppsetning i samspill mellom Agder teater, Kristiansand symfoniorkester (KSO) og Opera Sør.— Så det er ikke spørsmål om vi skal sette opp en musikal, men hvilken , sier hun.
— The Sound of Music ble valgt også fordi den oppleves relevant i vår tid. Dette er en historie om modige mennesker som tar modige valg, og om mennesker som må velge om de skal ta stilling til ting som skjer i deres samtid, sier Nilssen. Dette gir denne musikalen evig liv, mener hun.
— Og den handler om hvor viktig musikk er i menneskenes liv, legger Eir Inderhaug til.De mange og lange øvelsene har foregått i åtte uker i to saler samtidig i den påbygde femteetasjen på toppen av Kilden.
Det er tre lag med til sammen 18 unger, 44 musikere, og to lag med UiA-studenter utkledd som nonner og nazister. Hundre til sammen. Dette er svært.
Og det har vært hardt arbeid.Da vi var oppom en dag i februar instruerte dirigenten med myndige håndbevegelser «nonner» og «nazister» i ett rom, mens koreografen i nabosalen forsøkte å styre ungene og Maria, Eir Inderhaug, dit han ville.
— Prøv å løpe inn fra den ene siden, nei den andre, og syng sånn samtidig, kommanderes det.
Mye å tenke på her! Én gjeng unger øver, de to andre sitter på golvet og følger nøye med. Alle skal få med seg alt og huske det til det er deres tur. De tre faste lagene bytter på å spille med de voksne kveld etter kveld i 44 forestillinger.
Øvelsene er slitsomme. De minste trenger kos. Kryper opp på fanget til en av de to barnevaktene, nannyene, som Kilden har ansatt for å trøste, bære og fikse alt ungene trenger. Ett rom er satt av til lekselesing. Øvelsene har foregått etter skoletid, fra fire til halv sju. Hver dag. Også i vinterferien.
Denne dagen har Maria, altså Eir, på seg skrikende rosa T-skjorte etter avtale med sju år gamle Hennie Norbakken, som spiller minstejenta i Trapp-familien. Det er gøy med voksne som er med på moroa!Om og om igjen øver de samme strofe, til alle de 18 ungene har lært den. Ikke alle kan noter, og de kan dermed ikke øve inn stoffet på egenhånd. Mange av dem har ikke stått på en scene før, og de er ikke vant til all ventingen. De gjesper. Legger seg ned på golvet, men kvikner til i pausen og farer livlig omkring. Av slikt blir det langvarige vennskap, og skolerte unger som Kilden kan dra nytte av i fremtidige oppsetninger.
Bak et bord i øvingssalen troner regissør Morten Borgersen, en voksen mann på 65 år, hentet hit fra Oslo av teatersjef Amalie Nilssen. Før han gjøv løs på jobben, gjorde han et grundig forarbeid. Han leste boka til Maria von Trapp, så filmene, og skrev et såkalt «konsept» om sin idé bak forestillingen.Vi traff ham en sen kveldstime etter øvelse på hotellet på Bystranda, der han bor i to måneder og er flittig bruker av bassengene i Aquarama. Så heldig er ikke Eir, hun bor i en leilighet på Lund, der det er plass til besøk av mann og tre barn. Familien bor i Oslo mens mamma står på scenen i Kristiansand, men i vinterferien var eldstedatteren Venvild med på prøvene. Så nå har også hun fått do-re-mi på hjernen.
Hjernen til moren hennes er så infisert av musikken at hun til og med drømmer om den.— I natt våknet jeg av at jeg nesten hadde mareritt, for det er noe som skurrer, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal spille Maria. Jeg må vite hvem jeg skal spille, sier Eir Inderhaug. Dagen før hadde hun sittet fire timer med manus for å prøve å finne ut av det, fortalte hun.
Morten Borgersen, regissør
Utfordringen er at Maria er komisk beskrevet i Broadway-musikalen fra 1959. — Men det er et fryktelig alvor som ligger over familien, med stort press fra nazistene, som gjør at de til slutt velger å rømme. Det er en vanvittig alvorlig situasjon - som vi skal spille med latter og glede. Det skurrer. Så jeg må finne ut om jeg skal spille på komikk eller dra det inn i alvoret, sa Eir for en drøy måned siden.
Maria var nok en pussig dame i virkeligheten.
Men én ting er hun sikker på.— Jeg vil ikke gjøre henne så pen. Maria er en person som ikke passer inn; hun er for gæren, for direkte, og tråkker alle på tærne hele tiden. Hun passer ikke i kloster og ikke i von Trapps orden og struktur. Men hun passer perfekt med barna. Hun er sikkert bustete på håret hele tiden, for det blir jeg når jeg er sammen med mine tre, ler Eir.
Det hender hun får noen himmelfalne blikk fra de 18 ungene når de øver.
— For jeg sier replikkene sånn cirka av og til, smiler hun.
Den norske oversettelsen er ikke like sangbar som den engelske, så Eir prøver å finne ord som klinger bedre i munnen på den halvgale, 21 år gamle Maria. Det var teatersjefen som bestemte at Eir Inderhaug skulle spille Maria, ettersom hun er engasjert som «husartist» på Kilden. De andre skuespillerne er hanket inn av regissør Morten Borgersen. Han ønsket seg Øystein Wiik som pappa von Trapp.
Sammen med skuespillerne skal Borgersen finne ut av balansen mellom skjemt og alvor i denne forestillingen.
— Ved å frigjøre seg fra den egentlige historien, skapte de som skrev musikalen en fortelling om hva kjærligheten kan utrette mellom mennesker.
Morten Borgersen, regissør
— Maria var nok en pussig dame i virkeligheten. Det ville blitt en underlig historie om de som skrev musikalen skulle laget Maria slik hun egentlig var. Da ville vi neppe fått like stor sympati for henne. Det ville blitt en historie om en kvinne som ville ta seg av noen unger og få seg en rik mann. Jeg tror ikke det ville interessert publikum så veldig, sier Borgersen.
— Ved å frigjøre seg fra den egentlige historien, skapte de som skrev musikalen en fortelling om hva kjærligheten kan utrette mellom mennesker, hvordan den kan få folk til åpne seg for andre, og om hva musikk og kunst kan gjøre med oss, sier Borgersen.- Er det ikke det vi egentlig vil når vi møter noen - at de skal få noe bra ut av oss? Vi vil jo bli forflyttet, tenker jeg. I alle fall litt.
Borgersen innrømmer gladelig at han hadde sine fordommer mot stykket før han fikk lest manuskriptet.
— Jeg har holdt på så lenge i bransjen at det jeg skal sette opp, må bety noe for meg, sier han.
Morten Borgersen, regissør
I sin versjon vil han legge mer vekt på konfrontasjonen mellom Trapp-familien og nazismen, og legger inn noen ord for å forklare om «Anschluss», Hitlers anneksjon av Østerrike i 1938, som von Trapp-familien ikke kunne akseptere og til slutt flykter fra.
Jeg har så stor tro på publikum at jeg tror de ser sammenhengen mellom historien og samtiden.
«Ta deg et glass champagne og ikke tenk på det», sier gjestene til von Trapp. — Dette er interessant sett i forhold til vår tid - på en annen måte riktignok - med alt som skjer i Europa i dag. Så Sound of Music er en mye dypere og mer sammensatt historie enn mange er klar over.- Hva vil du at folk skal sitte igjen med fra forestilingen?
— Med håpet og drømmen om at det skal bli en bedre verden, slik det synges i den fantastiske sangen Climb every mountain; g å over fjellet, søk drømmen, let, ikke gi opp, møt livet uansett hva som venter. Ikke la noen ta fra deg retten til et liv i verdighet. Jeg har så stor tro på publikum at jeg tror de ser sammenhengen mellom historien og samtiden , sier han.
En av grunnene til at både Borgersen, Eir Indrehaug og dirigent Ingar Bergby takket ja til å delta, er eksistensen til Kristiansand symfoniorkester (KSO).— Det er litt av et kick, må jeg si, å få sette opp en musikal med et helt symfoniorkester. Alle andre steder, med unntak av operaen i Oslo, kan en kanskje få skreket seg til fire-fem musikere, som er det meste man har råd til, og her spiller vi med 44! Dette er særegent i Kristiansand, og det kan dere være stolte av, sier Borgersen.
Morten Borgersen, regissør
I tillegg er Eir Inderhaug overmåte glad for Bergby som dirigent, men er overrasket over at han vil bruke livet sitt på å gjøre Sound of Music. Selv ser hun på jobben som en «gulrot» i et ellers stressende og omflakkende operaliv på Europas store scener.
Det er litt av et kick, må jeg si, å få sette opp en musikal med et helt symfoniorkester.
— Det er så kult at Kilden bruker en av Norges beste dirigenter! Han er hard, streng, snakker fra levra og kommer til å holde både meg og orkesteret i ørene. Orkesteret er ikke vant til å spille det samme 44 ganger, og det er lett å bare flyte seg gjennom det og bli likegyldig. Det kommer ikke Ingar til å tillate, og jeg digger ham for det, sier hun.- Det er min oppgave å holde intensiteten, tempoet og energien oppe så det ikke blir slapt, og sørge for at musikerne sitter ytterst på stolen hver kveld. Vi klarte det da vi spilte West Side Story 60 kvelder på rad, så jeg vil tro at det er en av grunnene til at de spurte meg, sier Bergby.
— Og musikken er vakker, rett og slett, legger han til.
Men hvordan gikk det med den virkelige Maria og familien? Musikalen slutter idet familien bryter opp fra Salzburg i 1938 og flykter over fjellene til Italia, der Georg von Trapp ble født i 1880. Deretter la familien ut på en turné i Europa og fikk stor oppmerksomhet for korsangen sin. Da hadde Maria allerede født ett barn og hadde ett til i magen. Siden skal hun få et tredje, samt en rekke aborter, og trolig en dødfødsel. Til sammen ble det ti von Trapp-barn, som alle deltok i koret.
Familien kommer seg over til Amerika i 1939, der de etter en del strev slår seg opp som den syngende Trapp-familien, men må tilpasse seg det nye markedet og bli mer «sexy». Familien kjøper en gård i Montana, og fortsetter å turnere USA. Etter krigen oppretter de et hjelpefond for fattige i det krigsherjede hjemlandet deres, Østerrike, og de selger huset i Salzburg som nazistene hadde konfiskert. I 1947 dør Georg von Trapp av lungekreft i USA, og noen av «ungene» klarer etter mye konflikt med stemoren Maria å rive seg løs fra korfamilien for å gifte seg. Følgen er at fremmede blir tatt inn i koret for å tette hullene etter dem som forsvant, inntil The Trapp Family Singers ble lagt ned i 1957 og resten av familien gikk hver sin vei.
Maria og minst ett av barna hennes ble misjonærer i Ny-Guinea i Stillehavet i nesten 30 år. Senere flyttet hun tilbake til Vermont og døde av hjertesvikt i 1987, 82 år gammel. Hjemmet hennes er i dag en av Vermonts mest populære turistattraksjoner.
Fredag er det premiere på The Sound of Music
Sound of Music gjør det bra på turné
The Sound of Music i full skala
- Selv om jeg bare er sju år, blir jeg ikke nervøs på scenen
Paul og Mathea skal spille Pinky og Sunniva
- En ny tolkning av en av verdens vakreste musikaler