• I bunnen av denne saken ser du fire andre minidokumentarer Om Emil Hegle Svendsens vei mot VM fra det siste halve året.

Val Senales/Östersund/Ruhpolding/Oslo: De siste seks månedene har vært blytunge for Emil Hegle Svendsen. Likevel har han gull i VM på hjemmebane som mål. I dag går han sprinten i Kollen.

Det er snart ett år siden. Ett år siden Emil Hegle Svendsen gikk inn til en 27.-plass i verdenscupen i Khanty-Mansijsk.

Sesongen var over. Han var skuffet over plasseringen, han var skuffet over sesongen. Og han visste hvorfor det hadde blitt slik. Fire måneder tidligere hadde vunnet sesongens første verdenscuprenn i Östersund. Det skulle ikke bli så veldig mye mer å juble for resten av sesongen.

Emil Hegle Svendsen var for dårlig trent, han var ikke tent. Noen ganger hadde han dårlig ski, andre ganger var det bare han som var dårlig. I sporet, på skytebanen.

Denne søndagen i Sibir bestemte han seg for å komme tilbake. Det var ikke aktuelt å være slapp i kroppen under VM på hjemmebane neste sesong.

Vi var med på ferden mot Oslo-VM. Fra skoddeheimen i Kollen til høyt skydekke på 3000 meter i Val Senales, til adventsmørke i Östersund, til tysk skiskytterholloi i Ruhpolding. Veien til VM er lang for alle som har en drøm om gull.

Den er så lang at det er mulig å gå seg vill. Emil Hegle Svendsen var i ferd med å gå seg vill. Det ene middelmådige resultatet i verdenscupen tok det andre igjen (for Svendsen er en 7. plass middelmådig). Han begynte å tvile litt. Ble grinete, svartmalte. “Gravde seg ned”, som han sier det selv.

Før VM:

Oslo, september 2015: Det er tidlig høst, og de fleste treningsdagene passerer i relativ ensomhet i anlegget hvor han skal konkurrere på snø om fem måneder. Foto: Ingar Storfjell

Men først skal vi tilbake til et tidspunkt i sesongen da det meste så lyst ut, bortsett fra været.

24. SEPTEMBER 2015, HOLMENKOLLEN OSLO

Asfalten er skoddevåt. Tårnet i Holmenkollen er innhyllet i den tåken som snart er like berømt som selve hoppbakken. Det er 24. september 2015. Emil Hegle Svendsen har nesten et halvt år igjen til han skal ta gull. Sørge for heder og ære til norske farger. Oppnå egne hårete mål. Sende nasjonen ut i unison jubel når det lykkes under VM i skiskyting. VM på hjemmebane, VM i selveste Kollen.

Derfor går han runder på rulleski i VM-arenaen denne septembermorgenen. Derfor legger han seg ned, drar pusten og skyter fem skudd. Runde etter runde. Skudd etter skudd. Han er alene.

Bak seg hadde han en sommer med mye god grunntrening. Han hadde fått tilbake gløden og tenningen – den han hadde manglet sommeren før. 30-åringen fra Trondheim hadde etter OL-utladningen tenkt tanken på at det var nok nå. At det kanskje var på tide å gi seg. Legge opp. Finne seg noe annet å bruke livet på enn å halse rundt i Europa hele vinteren med en bag utsvettet superundertøy, 20 par ski fra Madshus og et gevær, kaliber 0.22. – Det er lenge siden nå. I år har jeg vært veldig motivert. Jeg er giret på å være tilbake som den skiskytteren jeg skal være, sier han etter hardøkten i Kollen denne dagen. Minutter tidligere hadde han gått ned i knestående i målområdet etter å ha presset seg til det ytterste.

Val Senales, oktober 2015: En lang tørrtreningsøkt med geværet i korridoren på hotellet i Val Senales er gjennomført. Det handler om et uendelig antall repetisjoner. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

28. OKTOBER 2015, VAL SENALES ITALIA

Nysnøen kom tidlig i år til den avsidesliggende dalen helt nord i Italia. I tre uker skal norske skiskyttere trene i høyden. Den første perioden på breen i Val Senales. Den ligger på 3000 meters høyde og her har norske langrennsløpere drevet høydetrening siden begynnelsen på 1990-tallet.

Emil Hegle Svendsen kan egentlig ikke fordra lange, monotone høydesamlinger. Men han innser at det er nødvendig. Det er det som skal til for å nå til topps. Sesongen før, den mislykkede, var ikke de norske løperne så mye i høyden som foran denne sesongen.

Fortsatt er humøret godt. Han er i rute. Fortsatt har han stor tro på at han er tilbake til den gamle Emil Hegle Svendsen. Han som har tatt gull i OL, mannen som har jublet vilt og hemningsløst for VM-gull.

Snøen lavet ned. Alle de andre skiskytterne hadde allerede tatt gondolen opp til breen hvor langrennsløypene ligger. 30-åringen er fåmælt og konsentrert denne dagen. Han kommer sist. Gondolen har akkurat gått, og han setter seg på gulvet i heishuset og venter på neste.

— Jeg føler ikke at jeg ofrer så mye her. Det kan fortsatt bli litt kjedelig, men jeg er gjør det fordi jeg synes det er bra trening. Jeg er ingen motstander av høydetrening.

03032016-marlyn-EmilHegleSvendsen_total_16_doc6op33470lsl1knw78rb.jpg Foto: Martin Slottemo Lyngstad

2. DESEMBER 2015, ÖSTERSUND SVERIGE

Det blir tidlig mørkt i Östersund i advent. Årets første renn går i flomlys. 20 kilometer med fire skytinger og ett tilleggsminutt for hvert bomskudd. Han vant tilsvarende renn 12 måneder tidligere.

Svendsen er spent. Etter høydesamlingen i Mellom-Europa har han vært syk. Å bli syk får en utholdenhetsutøver til å tenke stygge tanker. Treningstimer er som penger i banken. De er til bruk senere. Når du er syk, får du ikke satt timer inn i treningsbanken.

Han hadde stått over ett renn i den nasjonale åpningen på Sjusjøen to uker tidligere. Men nå er han frisk og rask. I hvert fall skal han få et hint om han er på rett vei. Det får han, men det er en annen mann som stjeler alle overskrifter: Ole Einar Bjørndalen vinner det første rennet. Veteranen og legenden som har både inspirert og irritert Emil Hegle Svendsen opp gjennom årene, sendte en melding til verden om at han ikke bare hører hjemme i historiebøkene. Han har fortsatt historie å skrive. 41-åringen fra Simostranda jublet. Han vant sitt 95. verdenscuprenn i skiskyting.

Emil Hegle Svendsen gliste. Litt fordi han var glad på lagkameratens vegne. Litt fordi resultatene hadde vært ok.

— Jeg kjenner meg i godt trent, og føler at jeg har masse krefter å gå med.

Ruhpolding, januar 2016: Det ble nok en hederlig plassering på fellesstarten i Ruhpolding. Super-Svendsen er ikke i superform og han begynner å ane uråd. Det var på denne tiden han skulle vise at han var sterk. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

14. JANUAR 2016, RUHPOLDING TYSKLAND

Optimismen som preget høsten og den første verdenscuphelgen, er borte. Det var ikke slik at Emil Hegle Svendsen hadde sett for seg veien mot VM. En lang rekke – for ham – middelmådige prestasjoner. Det vil si plasseringer et stykke unna pallen. På fellesstarten blir han nummer 10. En anstendig plassering hadde man ikke vært Emil Hegle Svendsen og har ambisjoner om å være best i verden. Men han har bare 11. beste langrennstid. For dårlig mener han som en gang var en av de absolutt raskeste skiløperen blant skiskytterne.

Han svarer og smiler etter renn. Men noe er ikke helt som det skal være. Smilet blir slått av med en gang intervjuene er over.

Uken etter var det nye renn i Anterselva. Nok en runde med middelmådige resultater var nok. Han dro rett hjem. Det ble ikke aktuelt med flere verdenscuprenn før VM i Oslo. Den planlagte turen til Presque Isle og USA midt i februar ble droppet.

Dermed skulle det bli mange dager i VM-anlegget.

Oslo, februar 2016: Emil Hegle Svendsen har hatt mange mørke tanker, men nå er selvtilliten tilbake før VM i Kollen. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

19. FEBRUAR 2016, AKERSGATA OSLO

— Kunne du tenke deg å komme hit til Akersgata for å ta bilder og gjøre et intervju i studio?

— Kult ja. Topp. Kommer.

Tekstmeldingene fra Emil Hegle Svendsen er ikke preget av tungsinnet fra januar. Han har hatt en lang og god treningsperiode i Oslo. Han har også på mange måter fått et svar på hvorfor det ikke gikk helt som det skulle i perioden før og etter jul. Han hadde ikke trent for lite denne gangen. Han hadde kanskje trent for mye.

— Kvaliteten på treningsøktene ble trolig ikke så bra som de skulle være. Det ble for mye av alt, og for mange middelmådige økter, sier han og smiler.

Denne gangen er det ikke et skuespillersmil etablert for anledningen.

- Du er blitt bedre til å skjule for omgivelsene at du ikke er helt i humør?

— Jeg tror nok at selv om man svare at det går bra, så ser folk på ansiktet at jeg er misfornøyd og nedfor. Når du kommer på rommet og får summet deg, blir du jo lei deg rett og slett.

- Har det hendt at du har vært så forbannet at det har gått ut over ting?

— Det var vel en episode før jul der det fløy litt ting veggimellom, men stort sett så gjør det ikke det. Det var etter stafettene i Hochfilzen. Jeg falt på slutten der så … så da var jeg forbannet.

- Hva er det som skjer i hodet når ting ikke går helt som planlagt?

— En av mine dårligste egenskaper at jeg svartmaler mye når det går dårlig. Jeg har en tendens til å grave meg ned. Det kan gå lange perioder der jeg er deppa og nedfor og det ødelegger jo for meg. Hvis du går rundt og er deppa på trening og ikke trives så går kvaliteten ned. Det er mange mørke tanker i hodet, og det er noe jeg jobber med for å bli bedre på. Jeg vet jo at jeg ikke blir noe bedre av det.

- Er du kommet ut av svartsynet nå da?

— Jeg har gravd meg selv ned nok nå denne sesongene. Nå må jeg se fremover på det som er mulig, og se det store bildet. Selv om det ikke går bra akkurat nå, så har karrièren min vært bra sett under ett. Jeg kommer til å komme tilbake igjen. Jeg har hatt sånn syn på det at hvis det ikke skulle gå bra i VM, så kommer jeg tilbake igjen. Jeg vet med meg selv at jeg skal være blant verdens beste. Da får jeg litt mer ro og det gir en god følelse sånn sett. Hvis det ikke går nå så tar jeg det neste sesong. Det er greit for meg.

- Du fremstår ofte som en selvsikker person. Føler du deg selvsikker før VM?

— Det gjør jeg. Nå er det en stund siden jeg gikk renn og jeg har trent bra. Selvtilliten begynner å komme tilbake igjen. Det er selvsagt godt å kjenne. Jeg har ikke hatt denne selvtilliten så langt i sesongene. Selvtillit er ferskvare. Det er muligheter i VM. Jeg tror muligheten er kjempebra.

- Mange av dem som er rundt deg er, tross motgang tidligere i år, at du kommer til å vinne. Er du overrasket?

— De har vel lært fra tidligere mesterskap at de ikke skal avskrive meg. Jeg har kommet tilbake før. Foran VM i 2013 hadde jeg en sesong som var litt tilsvarende den sesongen jeg har hatt nå. Jeg hadde bare en seier før jeg kom til VM. Og så ble det beste mesterskapet jeg har hatt noen gang. Jeg tror fortsatt det er muligheter som sagt.

Det aller siste pressemøtet før VM. Emil Hegle Svendsen er ikke tatt ut på laget som skal gå mixedstafett. Han aksepterer at Bø-brødrene er bedre, men ville så gjerne være med fra starten. Foto: Bendiksby, Terje

1. MARS 2016, HOLMENKOLLEN PARK HOTEL

Det er siste pressetreff for skiskytterne. Sportssjef Morten Aa Djupvik offentliggjør har klar navnene på de fire løperne som skal gå mixedstafetten. Emil Hegle Svendsens navn er ikke med. Det blir kompisene Tarjei Bø og Johannes Thingnes Bø som skal gå herreetappene. Emil Hegle Svendsen er ikke overrasket over at det ble slik. Men han hadde lyst til å gå. Han står ikke over frivillig, men aksepterer at det er slik.

Men han nekter nå å se mørkt på det. Han graver seg ikke ned denne gangen.

— Jobben min torsdag er å se på og holde kjeft, sier han og gliser når NRK spør.

I dag skal han ikke se på.

HER ER ALLE MINIDOKUMENTARENE OM EMILS VEI TIL VM:

  • JANUAR: Det butter i mot, men alle har tro på gutten fra Trondheim (episode 4)

Etter noen tunge dager i Ruhpolding fikk vi de som lever sammen ham på turné hele sesongen om å vurdere hans VM-muligheter

  • DESEMBER: Den første konkurransen for sesongen (episode 3)

Hvordan det gikk da det første rennet i VM-sesongen gikk av stabelen.

  • NOVEMBER: Man må til høyden for å nå toppen. (episode 2)

Om treningshverdag på høydetrening i Val Senales.

  • SEPTEMBER: Det kan være ensomt å være toppidrettsutøver ( episode 1)

Om alle de treningsøktene som blir gjennomført stort sett alene. Svendsen på barmark i Kollen-anlegget.