Jeg advarte etter Valencia-møtet om at det i realiteten var større klasseforskjell mellom de to lagene enn 2-1 viste. Etter 2x90 minutters play off-spill var det flere klasser forskjell. Spania er en fotballnasjon i verdenstoppen. Norge er nr. 37 på FIFA-rankingen. Den lyger ikke.

SPILLERNE GJORDE sine feil, og det gjorde Nils Johan Semb også. Å la en formsvak Steffen Iversen spille to kamper på fire dager kunne ikke gå bra. Og hvorfor ikke Semb hentet Espen Johnsen av banen da keeperhelten fra Valencia knapt klarte å stå på beina, blir en gåte. Det kunne ikke gå bra, og det gjorde det ikke.

Heller ikke da Christer Basma surret forut for 0-2-scoringen, men alt dette blir for bagateller å regne i det store regnskapet. Også det at det er forunderlig å slippe til en kamprusten Ronny Johnsen foran en formsterk Vidar Riseth. Spania hadde vunnet. Uansett.

Det viser at Norge pr. i dag rett og slett ikke er gode nok. Det er vel et år siden vi sist spilte en anstendig hjemmekamp da det ble 2-2 mot Danmark. Hvorfor skulle vi plutselig prestere noe liknende mot Spania? Prestasjonene og resultatene det siste halvåret har vært syltynne. Derfor kom ikke dobbeltydmykelsen mot Spania overraskende. Snarere tvert imot.

SANNHETEN ER AT Norge, uten våre beste menn, har et lag som knapt holder middel europeisk klasse. Ikke en av de norske spillerne holder et nivå som ville gitt dem plass på det spanske laget. Neppe heller i den spanske troppen. For den oser av kvalitet. Derfor kunne de satse på fire friske spillere til Ullevaal-oppgaven. Det er selvfølgelig fordi de kun har spillere i troppen som holder toppnivå. Men også fordi Spania har den internasjonale erfaring som sier at det er smart å gjøre bytter med så tett program. Nå tror jeg heller ikke det var av avgjørende betydning, men i sum blir det mange små feil som vipper mot Norge.

SEMBS SISTE KAMP ble på mange måter et speilbilde av norsk landslagsfotball det siste året. Uten glød og engasjement. Uten vilje til å tore noe. Publikum forlot Ullevaal lenge før slutt og jeg bebreider ingen. Min kollega fikk en sms fra en venn som var på vei til å leie en video i stedet for å se resten av Norge-Spania. Han fikk sikkert en opptur.

Midt i nederlagets time for Nils Johan Semb skal en ikke glemme at han har prestert til godkjent og vel så det som landslagssjef. Han var den første i historien som førte Norge til et EM-sluttspill og Norge har vunnet ca. 50 prosent av kampene under Nils Johan Semb.

Ettermælet blir neppe så bra, for Sembs dødssynd var at han ikke ga seg da han nølte. Høsten 2000 stilte han sin plass til disposisjon. Da hadde nedturen begynt selv om det også resultatmessig er anstendig å nå en play off i en EM-kvalifisering.

ENGASJEMENTET rundt landslaget har gradvis forsvunnet etter at Semb nølte for tre år siden. Og i fotball som ellers er det helt avgjørende. Uten at publikum sprudler, sponsorer følger opp, og spillerne er villige til å dø for sin sjef, er utgangspunktet håpløst. Det siste året med landslaget har vært nitrist. Den endelige bekreftelse så vi i går.

Dermed står utfordringene i kø for norsk landslagsfotball:

  • Fotballforbundet må skynde seg å finne en ny landslagssjef. Har Åge Hareide sagt et endelig nei ville jeg gjort det som var mulig for å få Nils Arne Eggen og Egil Olsen til å overta. Blir det også nei der vil jeg anbefale Ståle Solbakken. En ung mann uten erfaring, ja, men med klare tanker om hva som må til for å få landslaget på fote igjen.

  • Det haster fordi den nye sjefen må starte operasjon overtalelse umiddelbart. Først og fremst overfor stammen fra det laget som avsluttet kvalifiseringen. For kontinuiteten er det viktig at spillere som Claus Lundekvam, Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær er med videre. 30-åringene utgjør erfaringsbanken som er avgjørende for at vi skal holde et anstendig nivå i fortsettelsen. Da må også de som nå har nektet å spille, bli klar for landslaget igjen. Først og fremst en John Carew som har fremtiden foran seg om han får skikk på karrieren sin.

  • Deretter er det viktig for landslagssjefen å ta tak i en del grunnleggende verdier som har manglet de siste årene. De norske landslagsspillerne ble rundspilt de siste tjue minuttene i Valencia fordi de rett og slett ikke holdt stand kondisjonsmessig. Skal vi med våre begrensede forutsetninger henge med i fotballtoppen, er det en nødvendighet.

  • For landslaget blir det også en utfordring å forbedre forholdet til omverden. Til presse, sponsorer og publikum. I dag står Fotballforbundet frem som en topptung organisasjon som har problemer med å kommunisere godt med omverden. Uten engasjement dør fotballen.

I sum er det mye å ta tak i for fotball-Norge. Forfallet har fått herje den siste tiden uten at noen har tatt grep. Derfor tror jeg vi må forberede oss på et generasjonsskifte der det vil ta tid å få hevet kvaliteten på landslaget. Det haster med å starte jobben. Det norske fotballhuset må bygges opp igjen fra grunnmuren.

Mens vi venter på gjenreisningen får vi gratulere Spania med to kamper av ypperste merke og EM-spill. Og glede oss til EM-sluttspillet. Ingen vil savne Norge.