RIO DE JANEIRO: — Da jeg var yngre syntes jeg det var pinlig å snakke om min pappa og de problemene vi hadde på hjemmebane. Men jo eldre jeg er blitt, desto viktigere har det vært for meg å fortelle.

I juni 2013 vant Petter Menning EM-gull i K1 200 meter.

Noen måneder senere fosset padleren inn til VM-gull på samme distanse.

Men mellom de to mesterskapene begravde han sin alkoholiserte pappa.

Minnene om barndommen er plagsomme for 29-åringen. Men han vil likevel fortelle sin historie. Fordi det er mange barn der ute som har foreldre med alkoholproblemer.

— Det er mange barn og ungdommer som er i samme situasjon som meg. Men ettersom ingen snakker om det er det lett å føle seg ensom. Jeg mener det er viktig å snakke om det og ikke skjemmes over det, for det er aldri barnas feil! Dessuten ønsker jeg å vise at det er mulig å få et bra liv tross alt. Og jeg håper at jeg gjennom å være åpen med min vanskelige barndom kan hjelpe andre som har det tøft, sier Menning til Aftenposten.

Han har vunnet både VM-gull og EM-gull.

Den svenske 29-åringen mangler kun én ting på sin CV: OL-medalje. Aller helst gull.

TØFF OPPVEKST: Petter Menning forteller i dette intervjuet om dn tøffe barndommen. Foto: PAVEL GOLOVKIN, REUTERS

"Morsom da han var edru"

Men i Mennings liv står ikke alt og faller på hva som skjer her på Lagoa stadion noen få kilometer fra Copacabana. Petter Menning og brorens oppvekst, der de levde annenhver uke med en alkoholisert pappa, gjorde dem begge sterkere. Han står godt rustet til å takle en eventuell nedtur i OL.

— Da pappa var edru var han en veldig morsom og bra pappa. Vi gikk og spiste is, badet, dro ut med båt og utforsket Stockholm sammen. Vi hadde som mål å gå opp på alle høye punkter i byen, alle kirker og tårn, men kom bare opp i to av dem. Jeg hadde en ganske ustabil barndom og kunne aldri stole på at det skulle bli noe av det pappa hadde sagt. Vi kunne ha planer om å gjøre noe sammen, men som det aldri ble noe av, fordi han var beruset. Vi bodde annenhver uke sammen med pappa, men ofte måtte vi snu i døren og reise tilbake til mamma eller mormor fordi han hadde drukket for mye.

Menning likte ikke helger. Fordi det da var mer vrient å komme seg hjemmefra. Og hver gang det nærmet seg en ferie kjente den lille gutten en klump i magen vokse seg større og større.

- Hvor gammel var du da du skjønte at din far hadde alkoholproblemer?

— Jeg var 5–7 år. Jeg husker ikke helt, men tror jeg oppdaget det gjennom at han ikke kom på tidspunkter vi hadde avtalt. At han lå og sov av seg rusen midt på dagen.

- Hvordan påvirket det en liten gutt?

— Jeg var ganske sint og skuffet som barn. Jeg hadde vanskelig for å forstå når ting ikke ble som lovet, eksempelvis på skolen. Jeg bråket mye, jeg var utagerende, og jeg hatet urettferdighet. Jeg ville ikke ta med kamerater hjem i leiligheten. Jeg lette etter en trygghet, en trygghet jeg senere fant i kanoklubben.

I RIO: Erlend Nesje

La seg sulten

I november i fjor snakket Petter Menning om sin oppvekst for aller første gang i Dagens Nyheter. Etter det har han holdt foredrag hjemme i Sverige. Og han er blitt ambassadør for barneorganisasjonen Maskrosbarn.

— Du la deg sulten enkelte kvelder?

— Når pappa var full og ikke hadde laget mat gikk vi og la oss sultne. Enten dro vi derfra sent på kvelden, eller la oss på tom mage.

- Var det idretten som reddet deg?

— Jeg har alltid drevet med mange idretter, men når jeg begynte med kano fant jeg en trygghet jeg aldri hadde opplevd tidligere. Der fantes det voksne som, uten at jeg sa noe, forsto hvordan jeg hadde det hjemme og som tok meg med på konkurranser, treninger og treningsleir selv om mine foreldre aldri var med. Jeg fikk støtten jeg savnet hjemmefra og begynte å tilbringe all fritid på kanoklubben eller hjemme hos min kompis Niklas. Hans pappa var trener i klubben og som jeg i voksen alder har fått vite visste hvordan jeg hadde det hjemme.

- Hvilket forhold har du selv til alkohol?

— Jeg har aldri hatt noe komplisert forhold til alkohol. Derimot har jeg stor respekt for det og drikker det nesten aldri selv, og når jeg gjør det så er det med måte.

- Hvordan formet barndommen deg som menneske og senere som idrettsutøver?

— Jeg har alltid vært på jakt etter stabilitet. Derfor er jeg veldig opptatt av å lage treningsprogram og så følge dem. Jeg liker å vite som skal skje en stund i forveien og liker ikke overraskelser. Jeg tror at jeg er mer utsatt for å bli skuffet, jeg tar det veldig ille opp dersom noen ikke holder hva de har lovet. Som idrettsutøver er jeg ikke redd for å tape. Uansett hvordan det går i OL, VM eller en annen konkurranse, så har jeg allerede vunnet ettersom idretten tok meg vekk fra det livet jeg hadde.

- Rett etter at du vant EM-gull i 2013 gravla du din egen far. Hvordan klarer man å stå oppreist med så enorme kontraster i livet?

— Da min pappa døde i 2013 hadde vi ikke hatt kontakt på to år. Jeg valgte å bryte kontakten helt fordi det for slitsomt å forsøke å ha kontakt. Det var tungt da han døde og det var vanskelig å holde på konsentrasjonen. Men jeg hadde bra støtte fra min kone og fra min mentale trener. Tiden etter EM var ganske merkelig ettersom jeg var veldig glad for min medalje, samtidig som jeg var lei meg på pappas vegne. Det var tunge tak.

- Hva er ditt råd til barn som har en mamma eller pappa med alkoholproblemer?

— Forsøk å finne noe utenfor hjemmet der du trives og føler deg trygg. Det kan være en idrettsklubb, fritidsklubb eller hjemme hos venner. Tenk over at det finnes mange som har det akkurat som du, at det er mange som jobber for å hjelpe med barn som har foreldre med rusproblemer. Du er ikke ensom!

- Tror du at din åpenhet kan hjelpe noen?

— Jeg håper det! Jeg ble reddet av idretten, men selv om man ikke ønsker å satse på å bli best i verden, så er idrettsforeninger et bra sted å være i om man, som jeg, ikke vil være hjemme. De finnes kompiser, mange voksne og man kan skape seg en trygghet, det tror jeg er viktig. Jeg håper at jeg kan inspirere noen til å kjempe videre og kjenne på at livet er litt enklere. Jeg blir veldig fornøyd bare jeg hører om ett eneste barn som er blitt sterkere av min fortelling!

Svensk gullhåp

Nå skal han padle for OL-gull her i Rio de Janeiro. Når han kommer hjem til Sverige skal han arbeide enda mer for barneorganisasjonen Maskrosbarn. Han skal treffe barn og snakke med dem om sine erfaringer, både fra barndommen og idretten.

- Kunne du blitt verdens beste padler også uten din bakgrunn?

— Det er vanskelig å si. Alle som er bra har jo ikke samme bakgrunn som jeg har, men man trenger noe som motiverer en, og som gir ekstra krefter å kjempe med dag etter dag, år etter år. Jeg tror ikke min oppvekst har vært en direkte fordel for meg, selv om den har formet meg til den jeg er. Man kan også bli best i verden med andre drivkrefter enn dem jeg har.

- Hva må til for at du skal vinne OL-gull?

— Jeg har hatt en bra treningsvår og jobbet mye med mine svakheter. I fjor tapte jeg for mye til konkurrentene mine i starten. Det har jeg jobbet med i år. Jeg har hatt OL som mål veldig lenge, og jobbet veldig lenge mot Rio, så jeg føler meg veldig godt forberedt.