Den talentfulle Mr. Ripley. Am. 1999. Regi: Anthony Mingella. Manus: Anthony Mingella etter Patricia Highsmiths roman ved samme navn. Produsent: William Hornberg. Tom Sternberg.

Skuespillere: Matt Damon. Jude Law. Gwyneth Paltrow. Cate Blanchett. Philip Seymour Hoffman. Jack Davenport. James Rebhorn.

"Den talentfulle Mr. Ripley" er filmatisert i 1960, i fransk tapping, med en dengang 25 år gammel Alain Delon. En meget atmosfærefylt, stram og effektiv thriller. I 1977 laget tyske Wim Wenders film av en annen av Patricia Highsmiths Ripley-romaner, "Ripley's Game". Den hadde Dennis Hopper som Ripley, og ble betitlet "The American Friend". Nå her altså en amerikansk produksjon, med Anthony Mingella ved regispakene, Mingella tør være svært godt kjent og anerkjent som regissøren av "Den engelske pasienten". Det stilmessige aspektet i "Den talentfulle Mr. Ripley" er bredt og tydelig, iblant påtakelig pågående og påpasselig. Det er femtitalls moter, det er femtitalls frisyrer, det er femtitalls kofferter, det er femtitalls biler, det er en vrimmel av femtitalls scootere, Vespa, må vite. Og det spilles femtitalls musikk, og all dekor og scenografi er så femtitalls at du nesten føler du har forspist deg. Og i de første femti minuttene er filmen nesten utelukkende stil. Billedlinjer og regigrep virker som om de kun er til stede for å utfordre og tilfredstille regissør Mingellas lekelystne fingerspisser. Men se så: Etter femti minutter (filmen varer i 2 timer og tyve minutter) skifter brått filmen klima, toneleie, uttrykk. Det er som om en isnende vind blåser gjennom den og en stoppeklokke er blitt satt i gang. Og så, min venn, er thrilleraspektet satt på skinner, og filmen blir overrumplende, skiftende, du føler uro og får en følelse av kreativ ubehag som publikummer. La oss skissere utgangspunktet: Amerikaneren Tom Ripley (Matt Damon) blir gjennom sine strøjobber som pianist, kjent med den steinrike Herbert Greenleaf. Mr. Greenleaf ser på Tom som den rene drømmesønnen i forhold til sin egentlige sønn, Dickie Greenleaf (Jude Law). Han lever i Italia med forfatterinnen Marge Sherwood (Gwyneth Paltrow). Og Mr. Greenleaf spør Ripley om han, mot betaling, vil gjøre et forsøk på å få den fortapte sønn hjem til de grønne gressganger i USA. Mr. Ripley innvilger. La oss her bare berøre den videre utviling på nennsomste måte og si: Det skjer to drap, identiteten til den ene myrdede tas i bruk, og Tom Ripley artikulerer sin tese "Better to fake somebody than be a real nobody". ("Bedre å late som om en er en som betyr noe, enn å være et null") Til å tolke Tom Ripley, denne kamelonaktige og urovekkende personen, som i denne filmen også er blitt gjort åpenbar homoseksuell (eller er det noe han "faker", det også?), har regissør Mingella valgt Matt Damon. Matt Damons karriére tok av på linje med en norsk statsmeterolog som har fåttt kveldsjobb i NRK-Fjernsynet, da han ble Oscarnomniert for beste orginale manus og for hovedrolle i filmen "Den enestående Will Hunting". Senere har han spilt i blant annet "Redd menig Ryan" og "Rounders". Han tolker den flerdimensjonale Tom Ripley meget effektivt. Matt Damon har evnen og utseende til å fylle en rolle rent utvendig. Men han besitter også talentstrenger som gjør at hans skuespillerspråk avspeiler indre musikk, indre splittelser, indre skrik. Matt Demon er ikke innstilt til Oscar for denne rollen, det burde han ha blitt. En film som en først tror er en glamourøs oppvisning av et tidsbilde, en "mote"-film. Men, gudskjelov, filmen blir ikke kvalt av dette aspektet, den utvikler seg til en direkte kvalmende (uttrykket brukt i ordets beste betydning!) elegant og raffinert thriller, en film som overfører Patricia Highsmiths univers på en ytterst tilfredstillende måte. Summerer en alt dette, får en: Riktig sofistikert underholdning!