Rysstad 13. april

Nyheten om at Evje er besatt av tyskerne vekker alminnelig bestyrtelse. Det kan ikke være sant! Vi hadde jo store troppeavdelinger ved Hægeland, ja visstnok helt nede ved Kvarstein bro! Det blir sagt at de norske styrkene har trukket seg tilbake uten kamp. Sinnet begynner å koke i karene; dette er en skam, en skandale hvis det er sant. Skal vi ligge her oppe i uvirksomhet og bare la tyskerne få det som de vil — uten å løsne skudd? Dette går ikke!

Gutta blir enige om å velge en deputasjon på tre mann som skal foretrede for kompanisjefen. Vi går inn i offisersmessen.

— Er det sant at Evje er besatt av tyskerne?

Andersen: - Ja det er nok sant.

— Soldatene er rasende.

— Er de?

— Vi vil slåss.

— Som offiser gleder det meg å høre at soldatene har den innstilling. Jeg er jo bare kompanisjef og må lyde ordre fra mine overordnede. Beslutter general Liljedahl å ta kamp vil jeg gjerne være med. Vet De forresten at oberst Ruge er utnevnt til kommanderende general?

— Vi har hørt tale om det. Og Ruge er jo ingen frasefyr, han er vel den beste vi har.

— Ja utvilsomt.

— Men står Liljedahl i forbindelse med Ruge? Handler divisjonen i forståelse med Ruges plan?

— Ja det kan dere være helt sikker på! La oss bare avvente hærledelsens og divisjonsstabens beslutninger.

(Når jeg refererer denne samtalen så pass utførlig har den sin bestemte grunn. Etter det fenrik Årnes senere fikk høre i offisersfangeleieren hadde det bare lyktes Ruge å sende en beskjed til regimentet i Setesdalen: - Jeg ønsker at dere kjemper.)

Vi driver litt geværøvelser, litt øvelse i skytterlinjeformering, fremsprang, litt gymnastikk. Ellers driver vi dank og hører på radionyheter. Thor Hugo holder sigaretter til halve troppen.

Ut på kvelden forlyder det at vi «muligens må regne med en ny situasjon» og at vi kanskje må av sted til natten. Vi tilhører første reservekompani og blir det kamp skal vi straks fram i forreste linje.

Offiserene sier de er fullt klar over at ånden i kompaniet er god, «så god at kompaniet regnes blant de beste og mest pålitelige i hele dalen», som troppssjefen vår, fenrik Bø uttrykker det.

Denne natten sitter vi og snakker om familiene våre. Flere soldater finner fram bilder av kjæresten eller kona og barna - og bildene går fra hånd til hånd. Sinnene åpner seg. Vi gir hverandre adressene våre for å sikre oss at om noen av kameratene faller i kamp skal familiene deres få brev fra en av dem som kommer fra striden med livet.

Hva vi ellers taler om? Et par karer snakker om hvordan konene deres vil få det hvis de blir krigsenker, - alt kan jeg forsone meg med, bare ikke at kona mi skal komme til å ligge i hop med en tysker, sier den ene.

Hvor stor

  • Vi vil slåss.

  • Jeg ønsker at dere kjemper.

kunne den tyske styrken på Evje være? Var den så stor at et norsk angrep ville være fåfengt? Var det vår oppgave å korke dalen så tyskerne ikke kom lenger opp? Mange av oss tror det.

Omsider legger gutta seg til å sove. De har kalde nerver de fleste; snart gjenlyder rommet av et helt snorkekor. På veggen brenner parafinlampen med en liten klar flamme.