Det er i torsdagens VG at ni tidligere idrettstopper kommer med 11 punkter som de mener bør være de viktigste satsingsområdene fremover. Tittelen på oppropet er «Ny idrettspolitikk – gamle verdier».

Det er ni personer med lang og tung bakgrunn i idretten som står bak oppropet. De ni er:

  • Bjørge Stensbøl, tidligere bl.a. sjef for Olympiatoppen i 15 år

  • Nils Arne Eggen, tidligere Rosenborg-trener

  • Ivar Egeberg, tidligere bl.a. generalsekretær i Fotballforbundet og Idrettsforbundet

  • Vidar Bøe, tidligere bl.a. tildelt ildsjelprisen på Idrettsgallaen

  • Bjørn Ruud, tidligere bl.a. president i både Skøyte— og Ishockeyforbundet

  • Svein Haagenrud, tidligere bl.a. generalsekretær i Fotballforbundet

  • Iver Hole, tidligere bl.a. styremedlem og nestleder i Friidrettsforbundet

  • Johan Kaggestad, tidligere bl.a. trener for Ingrid Kristiansen og Grete Waitz

  • Otto Ulseth, tidligere bl.a. sportssjef i Adresseavisen

Oppropet kommer etter at VG i lengre tid har satt fokus på bl.a. åpenhet og pengebruk i toppen av norsk idrett.

LES OGSÅ:

Første punkt handler om at idretten trenger ansatte og ledere som forstår hvem de jobber for.

— Det er grasrota, sier Ivar Egeberg til avisen.

— Idretten kan ikke bli et hemmelig forum der hysj-hysj settes i system. Vi må bli kvitt det, sier Nils Arne Eggen.

Den tidligere RBK-treneren lurer også på hvor det blir av alle pengene idretten får fra bl.a. Norsk Tipping.

— Det er en brøkdel som kommer ut til drift av for eksempel klubber og lag. Pengene blir spist opp underveis, mener Eggen.

Her er de 11 punktene i oppropet:

1. Idretten trenger ansatte som forstår hvem de jobber for

2. En åpen autonom medlemsbasert idrettsorganisasjon med klubben som det sentrale organisasjonsleddet

3. Sosialt fellesskap for alle er den viktigste verdien

4. Barneidretten Norges største sosiale arena

5. Ungdomsidretten er basisen for idrettens samfunnsmessige betydning

6. Ungdom krever profesjonelle trenere

7. Toppidretten har forandret seg

8. Mosjonskonkurranser er den nye konkurranseidretten

9. Denne modellen krever en tydelig idrettspolitikk

10. Den interne fordelingen i idretten må forandre i retning klubben

11. Idretten kan utføre mange viktige samfunnsoppgaver

En treners klare oppfordring:

Les hele oppropet her

Det gjøres veldig mye bra i norsk idrett, men vi mener det er nødvendig med tydeligere fokus på de viktigste satsingsområdene, som vi mener er:

1. Idretten trenger ansatte som forstår hvem de jobber for

Idrettsorganisasjonen trenger flere ansatte både innenfor ledelse, klubbdrift og trenervirksomhet. Men idretten må ha ansettelsesvilkår som er akseptert i befolkningen. Lønnsnivå må avspeile det folk flest anser som rimelig. Norsk idrett skal ikke ha lønninger i administrative stillinger hvor nivået er det dobbelte av statsministeren. Det må etableres en åpenhetskultur som følger hovedprinsippene i offentlighetsloven. Klubber og særforbund kan ikke på grunn av arbeidsmengden pålegges å følge offentlighetsloven, men hele norsk idrett må etablere en åpenhetskultur som følger viktige prinsipper i offentlighetsloven.Idrettsorganisasjonen må imidlertid akseptere at vi lønner flinke folk på et anstendig nivå. Spesielt gjelder dette norske trenere som er attraktive i utlandet.

2. En åpen autonom medlemsbasert idrettsorganisasjon med klubben som det sentrale organisasjonsleddet

Helt fra NIF ble startet i 1861 har klubben vært det aktive, sentrale leddet i organisasjonen og det leddet som skaper legitimitet i storsamfunnet. Dette må man holde fast på. Klubbenene må gjøres bedre i stand til å gi et kvalifisert tilbud til alle, helt fra starten og fram til toppidretten.

3. Sosialt fellesskap for alle er den viktigste verdien

Idrettsorganisasjonen skal være åpen for alle, uavhengig av etnisk bakgrunn, seksuell legning og sosial status. Idrett er en av hovednøklene til integrering av flyktningene som kommer til Norge. Alle skal ha muligheter til å hevde seg i idrett — uavhengig av økonomiske resurser. Vi ønsker ikke at det utvikles en modell hvor det er bare utøvere med store økonomiske ressurser eller spesielt ivrige foreldre som kan vinne fram i idretten. Vi vil også sterkt understreke at idretten er like viktig for jenter som for gutter, og kvinnene er like viktige for idretten som menn. Her gjenstår mye, særlig i toppidretten.

For å understreke betydningen av hva gode idrettsledere betyr og hvilke forventninger som stilles til det frivillige nettverket, kan det vises til et nytt samarbeidsprosjekt med opplæringssenteret for flyktninger i Lørenskog. Ressurssterke kunnskapsrike voksne dras med i dugnadsarbeid og andre hjelperroller. Barna tas med i aktiviteter. Dette bekrefter lokalidrettens betydning som samfunnsbærer og at storsamfunnet må bidra mer for å legge til rette for slike samarbeidsprosjekt.

4. Barneidretten Norges største soiale arena

Barneidretten (opp til cirka 12 år) er Norges desidert største sosialiseringsarena hvor både barna og foreldrene kommer i et sosialt samfunnsbyggende fellesskap. Aktiviteten for barn skal være mest mulig lekbetont og minst mulig basert på konkurranser, særlig de som krever lange reiser og kostbare treningsopphold. Noen idretter krever tidlig teknisk tilvenning – turn og alpint er to eksempler – disse idrettene må innenfor de samme rammer kunne starte sin spesialisering tidligere.

5. Ungdomsidretten er basisen for idrettens samfunnsmessige betydning

Helt fra starten i 1861 har ungdomsidretten (13 – 19 år), vært den viktigste målgruppen. Det er i den alderen den enkelte utøver selv bygger sine sosiale nettverk. Det skal klubbene tilrettelegge for. Forskning tilsier at det er i denne alderen vi skaper flest av våre livslange sosiale nettverk. Frafallet i denne gruppen er for stort, så her kreves det nytenking både fra samfunnet og idretten. Forskning sier også at aktivitetsnivået blant ungdom synker kraftig. Det er en urovekkende økning i de unges sittetid, spesielt foran PC og TV, og tenåringsgutter i Norge bruker i snitt 44 timer i uke – etter skoletid – på skjermaktiviteter.

Det kan gjøres noe sammen med skolene. Vi mener et godt eksempel er Tahirlekene hvor det er inngått et samarbeid med videregående skoler.Elevene får fri og stiller opp som funksjonærer og faddere for elevene i barneskolen. Idretts- og helselinjer har ressurssterke elever som trenger praksis.Mange av de som ble borte fra den aktive idretten kan hentes inn i en samarbeidsmodell med idrettskrets, idrettsråd og fylket. Det politiske spleiselaget gir en vinn-vinn situasjon til elevene og idrettslagene.

Vi har i samfunnsutviklingen gått fra ute- til inne aktiviteter, fra løkker til baner og haller, fra trær til stålstativer, fra selvorganisering til andres organisering, fra foreldreansvar til barnehageansvar, fra selvaktivisering til passivisering (skjermaktiviteter) og fra å gå og sykle til å kjøre bil. Stortingets intensjon gjennom tildeling av anleggsmidler er at idretten skal nå alle barn, unge og voksne som vil drive idrett. Skal idretten være en viktig aktør i å snu utviklingen fra inaktivitet til mer fysisk aktiv ungdom, må bygging av anlegg til egenorganisert idrett prioriteres høyere.

6. Ungdom krever profesjonelle trenere

Trenerutdanningen i de siste årene har vært nedprioritert i mange forbund. De nye «trenerløypene» er gode men det hjelper lite når så få er villige til å ta den utdanninga det legges opp til. Vi bør derfor sørge for at de videregående skolene med idrettsfag også får et ansvar for å følge opp elever som er villig til å bidra som trenere. I tillegg må vi lage kurs hvor man i løpet av noen kvelder er i stand til å lede og organisere en økt med barn. Profesjonelle utdannede trenere er en nødvendighet. Her kommer storsamfunnets ansvar sterkt inn i bildet. Idretten er – og skal være - bygd opp rundt frivillighet. Stadig flere tar idrettsutdanning. Disse må vi legge bedre til rette for innenfor idretten. I dag forsvinner de fleste til skoleverk og private aktører. For at disse skal jobbe innenfor idretten – der de er de best kvalifiserte – må de få lønn for sin jobb. Vi mener man må utvikle en «Hofmo -modell» for trenere hvor stat, kommune og klubb betaler en tredel av kostnadene hver.

7. Toppidretten har forandret seg

Idretten har verdens beste underholdningstilbud – også i Norge. Vi ser en utvikling hvor private aktører utenfor idretten organiserer seg og sine konkurranser utenfor idretten. Toppidretten og dens arrangement må beholdes innenfor idretten - som en del av idrettsorganisasjonen.

Toppidretten må vise en åpenhet og dokumentere en etikk som gjør at storsamfunnet aksepterer den. Olympiatoppen er gitt ansvaret for å lede an i utviklingen av norsk toppidrett. Som det påpekes i Tvedt-rapporten må da resultatmålene konkretiseres i form av antall medaljer, antall plasseringer blant de 12 beste, og i mål for morgendagens toppidrettsutøvere langt tydeligere enn dagens prognoser som kommer 100 dager før OL. Slike prognoser styrer ikke aktiviteten i Olympiaden (4-årsperioden mellom de olympiske leker). Målene skal styre beslutningene og aktiviteten og bør foreligge minst fire år før neste OL. Vi mener også Olympiatoppen må sette klare kvalitetsmål for egen virksomhet, og innta en tydeligere rolle som kravstiller og utfordrer overfor særforbundene og kvalitetssikre særforbundenes toppidrettsdrift slik at vi ikke opplever den nedadgående trenden vi ser i resultatutviklingen som påpekes i Tvedt-rapporten, men ikke fulgt godt nok opp.

Vår anbefaling er at Olympiatoppen må innta en tydeligere rolle i førersetet i verdidebatten, blant annet knyttet til forebyggende dopingarbeid. Dette er også påpekt i Tvedt-rapporten. Olympiatoppen bør igangsette et kvinneprosjekt for å få flere kvinnelige ledere og trenere inn i toppidretten og for å satse mer på kvinnelige toppidrettsutøvere. Norsk toppidrett skal trene og lede best i verden.

8. Mosjonskonkurranser er den nye konkurranseidretten

Den brede konkurranseidretten har gradvis gått over til å bli masse-arrangement hvor de som satser på konkurranseidrett og «den jevne mosjonist» møtes i konkurranser. Dette krever at man utvikler dette produktet slik at det blir innenfor idrettsorganisasjonen - uten at private aktører stikker av med de pengene idrettsorganisasjonen trenger for å utvikle sitt produkt. En stor jobb i den nye idrettspolitikken hvor storsamfunnet og idretten må samarbeide er å sørge for at denne delen av idretten utvikles innenfor idrettsorganisasjonen.

9. Denne modellen krever en tydelig idrettspolitikk

Staten og kommunene bidrar sterkt til finansiering av idrettsanlegg i dag. Dette må fortsette og videreutvikles. Det offentlige må ta et enda større ansvar. Dagens idrettsanlegg er kompliserte og meget kostbare. Idrettsorganisasjonen er ikke i stand til å bidra like sterkt i denne finansieringen. Fortsetter man med å legge stadig større ansvar på idrettsorganisasjonen mister man tillitsvalgte, man får redusert aktivt og ikke minst får man et kostnadsnivå som gjør at de som trenger idretten aller mest sosialt faller fra. Dette faktum krever en idrettspolitikk som er bygd på dagens realiteter. Storsamfunnet må bidra langt mer enn i dag – og det vil høste i mangfold, med et samfunn bygd rundt frivillighet og medvirkning.

10. Den interne fordelingen i idretten må forandres i retning klubben

Mange særforbund har overtatt de kommersielle rettighetene fra klubbene uten at klubbene har fått kompensert for det. Dette må endres. Vi må premiere klubber for bred aktivitet i både topp og bredde. Dagens sentralisering av reklamerettigheter ødelegger det økonomiske grunnlaget for klubbene. Pengene må i større grad komme tilbake dit verdiene skapes – i klubbene.

11. Idretten kan utføre mange viktige samfunnsoppgaver

Idretten er en autonom organisasjon hvor de som har meldt seg inn i idrettslaget gjør det for å drive idrett, eventuelt for å støtte noen av sine nærmeste som driver idrett. Gjennom sine 2 millioner medlemmer besitter idretten enorme ressurser. Disse ressursene kan ved siden av å drive sin idrett kunne brukes til samfunnsnyttige oppgaver under forutsetning av at klubbene får betalt for dette arbeidet. Da vil medlemmene heller gjør den type samfunnsnyttige oppgaver enn tradisjonelle dugnadsjobber som loddsalg og juletrehogst i tillegg til «vaffelsteking og pølsesalg» som er både inntektsbringende og en viktig del av idrettens sosiale arena..

Samfunnsoppgaver i denne forbindelse kan, foruten eksemplene ovenfor, være: - Tilrettelegging for turgåere og andre fritidsaktiviteter for befolkningen

  • Bistå i arbeidet med å tilrettelegge for mennesker med nedsatt funksjonsevne, flyktninger, vanskeligstilte barn, pensjonister og andre.

  • Drift av idrettsanlegg

  • Legge til rette for helsefremmende mosjonsaktivitet utenfor den organiserte idretten.

(Publiseres etter avtale med artikkelforfatterne)

Hør siste episode av Aftenpodden Sport hvor Reals møkkamann, Mourinho, supporterklubben og mini-EM er blant temaene: