Men ser vi nærmere på dens grunnlegger er det ikke så overraskende. Det finnes mye troverdig dokumentasjon om Muhammed, og en interessant vinkling har den frafalne egyptiske muslimen Hamed Abdel-Samad. Som politolog og historiker, og som tidligere aktiv i Det Muslimske Brorskap reiste han til Tyskland der han studerte islamologi. Etter studiene kommer han med boken «Den Islamske Fascisme», der han analyserer personligheten Muhammed og islam som ideologi. Dette medførte, som forventet, at han i 2013 fikk en dødsfatva på seg. Målet hans var å få et dypere innblikk i Muhammeds psyke og hans politiske motiver.
Manglet en far som rollemodell
Studiene viste at profeten fikk verken kjærlighet eller omsorg fra sine foreldre. Han vokste opp blant fremmede beduiner, som ikke satte ham særlig høyt. Han manglet en far som rollemodell, og som 40-åring havnet han i en eksistensiell krise. I sin angst og med tunge selvmordstanker fikk han sine åpenbaringer, som han opplevde var meldinger fra Allah. Etter forfatterens mening var Muhammeds framferd selv med datidens moralske briller umoralsk og forkastelig. Etter år med motgang i Mekka innså profeten til slutt at vold ble helt nødvendig for å nå sine mål. Det ble starten på den islamske erobringsbølgen, som vi ser i verden den dag i dag.
Profetens forhold til kvinner var svært ambivalent. Samad viser til Muhammeds angst for å bli forlatt i forholdet mor barn, som han mener bunner i behovet for tilsløringstvangen og behovet for hans mange hustruer. Hans sykelige behov for makt og anerkjennelse søkte han først og fremst hos sine mange kvinner og i krigene han førte. Men jo flere fiender han tok livet av, dess mer vokste hans paranoia. Han ville styre alt og alle ned til minste detalj, for å sole seg i deres blinde lojalitet.
Renhetsmani
Han var også ute av stand til å ta imot kritikk. Han kunne vise ømhet og hensynsløshet, usikkerhet og sjalusi på samme tid. Eiesyk som han var, forbød han alle sine hustruer å gifte seg igjen etter sin død. Det må ha vært tungt for favoritthustruen Aisha som bare var 18 år da profeten døde. Muhammed led også under en renhetsmani, som trolig var en følge av skyldfølelse og behovet for absolutt kontroll.
Samad konkluderer med at fundamentalismen i islam slett ikke handler om feiltolkninger, men er en naturlig konsekvens av ideologiens opphøyethet til absolutt autoritet. Hvis Samad har rett i sine psykologiske analyser av Muhammed og islam, skjønner vi hvor farlig denne profeten og denne ideologien er også i vår tid.
Innlegget er forkortet. Red.