David Bowie har akkompagnert livet mitt siden jeg var 16 år gammel, i 1976. Da fikk jeg — litt seint - for første gang høre det legendariske albumet «The rise and fall of Ziggy Stardust and The Spiders from Mars», som ble gitt ut i 1972. ## Meta-historien

Det forandret livet mitt. Meta-historien om rockehelten Ziggy som ble offer for seg selv og sin suksess, samtidig som den var historien om Bowie: var det mulig? Plutselig oppdaget jeg at popformatet i musikken kunne brukes til uttrykk med spennvidde, dybde og dristighet.

Steinar Vindsland, journalist i Fædrelandsvennen. Foto: Lars Hoen

Dette var glamrock-perioden med sine outrerte glitterkostymer, men Bowie tok den ett skritt videre. Han fremstod som androgyn. Det var Bowie som lærte meg det ordet: androgyn. Ikke mann, ikke kvinne, men noe midt i mellom.

Diskriminering

Det gav meg trolig det sterkeste sparket bak til å ta oppgjør med den patriarkalske machokulturen som utgjorde fundamentet i all kvinnediskriminering.

Bowie fikk meg til å forstå at feminine sider ved en manns personlighet ikke var et nederlag, det var noe å dyrke.

Tvetydigheten var det spennende. Det å aldri helt vite hvor han var, hva han egentlig mente eller hvor han skulle. Å lage et album om et «Rock'n roll suicide» samtidig som det blir en av milepælene i Bowies kolossale produksjon, er et paradoks som forandret pophistorien.

Fra album til album endret han image, kameleonen ble han kalt.

Universer

Hvert eneste album fra Bowie var nye universer å tre inn i. Den såkalte Berlin-trilogien med «Low», «Lodger» og «Heroes» hvor han i samarbeid med Brian Eno skapte helt nye lydlandskap, helt nye måter å jobbe fram både tekst og musikk på.

Det var virkelig ham. David Bowie sto foran meg. Uvirkelig.

Og på «Heroes» kom tittellåta. Den ble umiddelbart episenteret i mitt musikalske liv. At jeg skulle få oppleve Bowie synge den i Kristiansand, kunne jeg aldri drømme om.

Så kom «Scary Monsters» i 1980. Et kunstpop-mesterverk. Videoen til «Ashes to ashes» satte ny standard for visuelle virkemidler i sitt drømmeaktige, sakrale og skremmende innhold.

I lille Kristiansand skulle jeg få se den artisten jeg har spilt mest musikk av i hele mitt liv, skriver Steinar Vindsland. 15000 var til stede da David Bowie spilte på Odderøya.

Let's dance

I 1983 fikk jeg se ham for første gang. På Eriksberg verft under «The serious moonlight tour» da populariteten etter «Let's Dance» var på sitt høyeste. Han regjerte den vestlige popverdenen.

Mens publikum normalt eksploderer i ekstase når stjerna entrer scenen, ble det et magisk øyeblikk nesten stille da majesteten skred inn i sin ferskenfargede dress med skulderputer.

Der var han.

Det var virkelig ham. David Bowie sto foran meg. Uvirkelig.

Quart

Neste gang han sto foran meg var på Quartfestivalen i 2002. Det var enda mer uvirkelig. I lille Kristiansand skulle jeg få se den artisten jeg har spilt mest musikk av i hele mitt liv.

Da de første tonene av «Heroes» fløt ut i sommerkvelden, rant tårene.

Han var ikke lengre kameleonen. Nå var han seg selv. Ingen image eller sminke. Bare en tolker av sanger, som han selv sa i et intervju med NRK.

Da de første tonene av «Heroes» fløt ut i sommerkvelden, rant tårene. Jeg kan gjenkalle gåsehuden hvilken dag som helst med bare å tenke på denne kvelden. «We can be heroes, just for one day», sang han og vi var alle helter med ham.

Som mangeårig musikkjournalist og senere bare musikkelsker, har jeg sett hundrevis av konserter med alt fra kjellerpønk til Michael Jackson, Prince og Bruce Springsteen. Ingenting kan måle seg med Bowie på Quart.

Låtskriveren

Låtskriveren Bowie er beundret og respektert gjennom hele karrieren. Når han så egnet seg til å tolke sine egne låter, lekte med dem, arrangerte dem om og gav dem ny giv og energi så ble hver eneste konsert spesiell.

Året etter fikk jeg se ham på Norwegian Wood på det som ble den siste store turneen, «A reality tour». Det var der han var kommet ganske greit i gang med konserten da en idiot kastet en kjærlighet på pinne i øyet hans. I stedet for å avlyse, reagerte Bowie med raseri fra scenen og fortsatte konserten med en intensitet som ble uforglemmelig.

Bryllup

Men det var dette med bryllupet, da. Jeg hadde i flere år høytidelig erklært at den kvinne som kunne synge Bowies versjon av «Wild is the wind» fra «Station to station» for meg, skulle jeg ekte.

Hun jeg ektet gjorde ikke det. Men bak min rygg fikk hun Jan Kenneth Transeth (Janki) fra Kristiansand til å ta med seg en kamerat og de to fremførte «Wild is the wind» i bryllupet.

Vi er gift ennå.

Og da vi alle trodde han hadde gitt seg, kom plutselig et nytt album ut av intet i 2013. Uten noen forhåndsvarsel lanserte han «The next day». Igjen inviterte han meg inn i sine underlige, vakre og ofte mollstemte univers. Ikke lettvint, mange ganger krevende inntil det uforståelige, særlig i tekstene.

Overraskende

Igjen var han tilbake, overraskende.

Her har David Bowie landet på Kjevik før Quart-konserten i 2002.

For 18 måneder siden fikk han kreftdiagnosen. Ifølge produsent Tony Visconti bestemte han seg for å lage et siste album, en avskjedsgave til fansen.6. januar kom «Black star». Dødssyke Bowie videreutviklet seg igjen, nye forandringer, mer jazz, flere krevende tekster og utfordrende musikk.

Jeg hadde bare fått spilt gjennom fire-fem ganger da meldingen om hans bortgang kom mandag morgen 11. januar 2016. Bowies plater må alltid spilles mange ganger før man får tak på dem. Og så kan man spille dem om igjen og om igjen.

Tomrom

Derfor vil jeg kunne fylle tomrommet etter ham med musikk. Fram til den dagen jeg selv trer ut av tiden, kan jeg la David Bowie akkompagnere mitt liv.

Slik han har gjort i 40 år.

Og for alltid kommer den siste linjen fra låta «Ziggy Stardust», som ble den siste låta på konserten på Quartfestivalen, til å klinge som et minne:

«Ziggy played guitar».