Lønns metode

En tid var Øystein Lønns navn på alles lepper. Han vant priser, ble filmatisert, oppført på teater.

Nå er det stille. Han har trukket seg tilbake. Ikke fordi han er særlig mindre produktiv enn før, men fordi han vil det sånn. Det skjedde etter striden om Cultiva. Lønn var nestleder i styret. Han hadde store håp og øynet fantastiske muligheter for kulturstiftelsen og hjembyen. Helt til det endte med «Barnebyen Kristiansand». Den slags gir ingen mening for vinneren av Nordisk råds litteraturpris. Men snakke om det, orker han ikke. Kanskje siden.

Kari Marstein, sjefredaktør for skjønnlitteratur i Gyldendal forlag

Nå tilbringer han tiden i arbeidsværelset på kvisten i huset på Bellevue, der han, om han løfter blikket fra tastaturet, kan følge med på livet i havna og se hvilke skip som kommer og går eller ligger i opplag.

Øystein Lønn ser ingen grunn til å slutte å jobbe, selv om han har mottatt alderspensjon i 13 år allerede.

— Det er som å ha fått livsvarig arbeidsstipend, gliser han.

12. april fyller han 80. Og han skriver fortsatt hver dag. To bøker lanseres på bursdagsfesten hos Gyldendal forlag i Oslo 19. april. Han holder på med en tredje.

Håret er blitt hvitt; hørselen er ikke like spisset som i ungdommen. Men radaren står kontinuerlig på. Fanger opp signaler, tolker dem og omformer dem til skjønnlitteratur. Fortellinger om mennesker som kaver — med seg selv, hverandre og med tidsånden. Ingen ting er slik det virker hos Lønn. Overflaten er tilsynelatende. Det egentlige ligger under.18 bøker er det blitt siden debuten for nøyaktig 50 år siden, pluss tre teaterstykker og to filmer.

— Øystein Lønns forfatterskap er et av de virkelig ruvende i norsk etterkrigstid, sier sjefredaktør for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal, Kari Marstein.

— En av våre største samtidsforfattere. En av våre absolutt største, sier en av dem som har forsket på Lønns verk, Karl Knapskog på Universitetet i Bergen.

Karl Knapskog, Universitetet i Bergen.

Priser er det blitt mange av, med Nordisk råds litteraturpris i 1996 som den største. Bragepris i 1993, Doblougprisen, kritikerprisen og Gyldendals legat. Han er oversatt til 15 språk, har vært gjesteforeleser i haugevis av land på mange kontinenter. Men Sørlandets litteraturpris har han fortsatt ikke fått.

• En av våre største samtidsforfattere. En av våre absolutt største.

— Danskene er bedre lesere av Lønns litteratur enn vi er. Og i Frankrike er Lønns bøker utgitt på et av de mest prestisjefylte forlagene, sier Knapskog.

Bor i Kristiansand

Øystein Lønn tar imot oss hjemme på Bellevue. Går foran opp de bratte trappene til kvistværelset. Ganglaget er som hos en langlemmet etiopisk distanseløper. Han svarer på spørsmål, men snakker ikke uoppfordret. Han er sin kone Else Maries rake motsetning - hun meddelsomt sprudlende, han tilbaketrukket ettertenksom. Sløser like lite med ord i hverdagen som i litteraturen, hvor han stryker nådeløst.

Om seg selv snakker han nødig.

— Det har vært et fantastisk liv; dramatisk, omvekslende.

— Dramatisk?

— Vil helst ikke snakke om det, for det impliserer andre mennesker. Enhver har copyright på sitt eget liv. Og det jeg vil si av betydning, svarer jeg i bøkene mine, og til dels i journalistikken, sier han.

Øystein Lønn

I mange år hadde Lønn en fast spalte i Fædrelandsvennen der han filosoferte over tidens aktualiteter.

Vi får ikke noe bilde av ham sammen med Else Marie, heller.

— I snart femti år har det vært unison enighet i familien om at ingen familiebilder skal brukes i forbindelse med mine bøker. Vi har det beste forhold til en familie å være, så derfor får du skrive det du ser og hører, men ingen bilder.

• Det har vært et fantastisk liv; dramatisk, omvekslende.

På veggen henger et foto av Lønn med den nå avdøde puddelen Gaia, som han i 11 år delte daglige spaserturer med. Nå går han mest alene, og turene er ikke like lange.— Jeg kaller bildet «Den lange samtalen», sier Else Marie.

— Det var sånn du snakket med ungene opp igjennom, sånn som du snakker til hunden på bildet, sier Else Marie til ektemannen. Barna er voksne nå, Anne og Kjetil.

Lønns datter Anne har bygd hus i hagen, tett innpå foreldrene, i det som var Else Maries barndoms hage. I gammelhuset ser lite ut til å være endret. På kjøkkenveggen troner en halvsirkelfomet utslagsvask fra 1950-talet. Det eneste nye ser ut til å være en kaffetrakter og en rødvinsdunk.

Smaken på vin kan unge Øystein ha fått i Spania, dit han dro første gang som 16-åring. Oppholdet på Kristiansand katedralskole var lite engasjerende, så han fullførte aldri. Han stappet i stedet skrivemaskinen i sekken, haiket til Paris og tok inn hos en polsk venn til kameraten og skulptøren Dagfinn Kjølsrud rundt 1954.

Men Paris var for dyr og allerede forlatt av kunstnere, så Øystein haiket seg etter hvert videre til Francos Barcelona, der posten med manuskriptene hans tidvis ble forsinket av å ha blitt åpnet av fascistene.Der var han så lenge pengene rakk. Innimellom haiket han hjem til strøjobb på Falconbridge for å fylle opp lommeboka, men vendte kjapt tilbake til kulturen ved Middelhavet. Det var på ett av disse hjembesøkene Lønn ble invitert på fest på Bellevue. Sånn ble han kjent med sin livsledsager. Else Marie var tilfeldigvis hjemme en periode fra studier i Oslo.

— Da var det gjort. Siden har vi bodd sammen, og hadde halvannet år sammen i Spania.

— Hvordan har livet med Else Marie vært?

— Kunne ikke blitt bedre.

Slik svarer hun når vi spør henne hvordan ektemannen har vært å leve med:— Helt topp! Vi har hatt et fantastisk liv. Vi har hatt over 50 år sammen, og jeg tar gjerne 50 til. Øystein er lett å leve med.

— Verden ser annerledes ut når man er to enn en, og kjemien mellom oss er god, det har den alltid vært. Det er aldeles glimrende at ekteskap holder, for det er spørsmål om å holde, sier han.

— Når folk får gjort det de vil og lever ut det de har, blir de lette å leve sammen med. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått leve ut det jeg har hatt lyst til, sier Else Marie. I flere år var hun Ap-politiker i Evje og Hornnes, og hadde en rekke kulturpolitiske verv i Oslo. Det var på toppen av jobben som adjunkt på Hornnes gymnas.

— Jeg hadde trodd jeg skulle savnet havet mer da jeg bodde på Hornnes, sier ektemannen.

Else Marie Lønn

De 27 årene de hadde på Hornnes er blant hans beste, hans mest produktive. Lønn gikk på ski, stelte hjemme når Else Marie var ute i verden, og holdt studiesirkel i SV-politikk for konas elever på kveldstid.

Når han fikk oppdrag om gjesteforelesning i utlandet, var Else Marie med.

• Vi har hatt et fantastisk liv. Vi har hatt over 50 år sammen, og jeg tar gjerne 50 til. Øystein er lett å leve med.

— Honoraret gikk uansett rett i en flybillett til Else Marie. Det er et must å være to; det må være noen som en stoler på, og som kan ta seg av det rent praktiske ved reiser til steder som Moskva og Sydney, sier Lønn, som gjerne kunne ha tre forelesninger på rappen med etterfølgende spørsmål fra vitebegjærlige studenter. Særlig engasjerte var de etter å ha lest boka Maren Gripes nødvendige ritualer fra 1999.Den er en urovekkende historie om hva som kan skje med et lite øysamfunn på Sørlandet når folk blir redde for det fremmede. Over hele verden, særlig i det tidligere Øst-Europa, har folk villet treffe mannen som skrev den boka, og som tok frykten så på kornet.

Om dagens fremmede, strømmen av flyktninger, sier Lønn:— Den var ventet. Det er uunngåelig. Hvis mange nok er på flukt, millioner av mennesker, da kan vi bruke all den piggtråden vi vil, men de kommer inn likevel. Det pågår en religionskrig i Syria, som forandrer ikke bare Europa, men hele verden og Norge. Dette har allerede forandret våre liv, med en ny måte å tenke på - nå må vi forholde oss til at vi lever i en global verden.

— Hva bør Norge gjøre?

— Det er ikke lenger spørsmål om hva Norge gjør, men hva Europa samlet gjør. Vi er inne i en politisk situasjon som vi bare har sett begynnelsen på. Om vi ser på kart over Afrika, får vi en anelse om hvor mange millioner som trykker på for å komme inn samme veien. Inntil borgerkrigen i Syria startet, var Syria og Midtøsten en buffer mot dette trykket. Nå aner vi ikke hvor mange som kommer til Norge og hvordan dette kommer til å bli. Og de politikerne som såkalt skal svare på dette, de vet ikke. Det at vi ikke vet omfanget av det, og hva som da skjer, det er skremmende.- Også for deg?

— Ja, selvfølgelig. Det skulle bare mangle. Alle har frykt for det fremmede; det er nærmest genetisk, men noen har det mer enn andre. Dem avstår jeg fra å gå i polemikk med; det har ingen hensikt.

— Du går heller omveien via bøkene dine? Det er mer deg?

— Ja, selvfølgelig.

Ny roman

I fjor høst leverte han romanen som utgis på markeringen av 80-årsdagen. Den har tittelen Fluktens nødvendige krokveier, sier han. Mer vil han ikke røpe, for «da vil de bli skikkelig sinte på meg i forlaget».

Gyldendals nettside avslører imidlertid at boken handler om en norsk politimann som har et forhold til en kvinnelig flyktning, om «både kjærlighetens uransakelige veier og det å være på flukt og leve fordekt». Dessuten er tittelen på romanen blitt endret — til Fluktens nødvendige blindveier .- Det er ikke første gang at tittelen på romanen forandres i siste runde. Det er ok for meg. Men takk for at du fant den korrekte, skriver Lønn i en e post når vi ber om en forklaring i etterkant.

De første fire-fem linjene til romanen skrev han for fem-seks år siden. Han satt på toget fra Oslo, og hadde fulgt rådet til tidligere sjefredaktør i Fædrelandsvennen, Jens Vetland, om alltid å ha en blokk klar i tilfelle han fikk en idé. Han noterte hva den handlet om, og la den så bort i noen måneder.

— Så skrev jeg de neste fem-ti sidene direkte ned uten problemer, men kom ikke lenger. Jeg fikk ikke panikk, men la det bort. Så begynte det å melde seg igjen; jeg gikk inn og ut av det inntil det var blitt 40-50 sider. Så lå det et års tid. Så skrev jeg resten, sier han.Det er sånn han pleier å jobbe; med opphold, der han legger ting vekk og overlater stoffet til underbevisstheten.

— Det er noe som jobber som jeg ikke kjenner til; da er det plutselig bare å skrive det ned, og det går fint, sier Lønn.

Men boken om Maren Gripe på 160 sider skrev han på strak arm.

— Det var en merkelig opplevelse.

I huset til Lønn fins det lapper med notater og ideer overalt. En ekstern harddisk på skrivebordet er full av dem, men noen ganger sletter han ting han har gitt opp.— Nei, det er ikke alt jeg får til, er du galen! Men ofte ligger det beste i det jeg har gjort feil, men ikke har sett; så melder det seg etter hvert. Hvis et utkast jeg har lagt vekk melder seg på ny og på ny, tar jeg det fram, for da har det noe, og det slår aldri feil.

— Men en del ting lar jeg være å skrive fordi jeg vet at det ikke er mottakere for det i Norge.

Før i tiden sto Lønn opp lenge før kone og barn for å få fred til å tenke innen huset ble fylt av lyder. Så utviklet det seg til en vane, og nå står han opp rundt 6.30. Han setter seg til skrivebordet på kvisten en times tid seinere, og holder på til klokka 12. Det er nok. Holder han på lenger, kommer det likevel til å bli strøket. Det blir ikke godt nok.

Øystein Lønn

Lønn har ikke skriveperioder; han skriver alltid. Det kommer normalt en drøss med noveller i kjølvannet av å ha skrevet en roman, ting som ikke passer inn i romanen og som må skjæres vekk. Det er slikt han holder på med nå; å sette ord på alle novellene som kom sammen med romanen om fluktens krokveier. Det er mye krokveier hos Lønn. Det er hans varemerke.

— Den nye romanen som kommer er en veldig typisk Lønn-roman, i den forstand at den er som å se utover en glitrende fjordoverflate en midtsommerdag. Man kan ikke se det kalde og ukjente dypet under, men man vet det er der, røper Gyldendals toppsjef Kari Marstein.

Kritikere har sagt om Lønn at han har en evne til å kombinere presise, konkrete iakttakelser av detaljer — nesten som et kamera, med en uklar, diffus, nesten kaotisk oppfattelse av virkeligheten. Bak det åpenbare fornemmer leseren noe mer og noe annet.Psykiateren Finn Skårderud, som Lønn har samarbeidet mye med, skriver at Lønn bruker et språk som samtidig både avslører og tildekker. Han beskriver Lønns skrivestil som «underdrivelser» og dialogene som «gåtefulle».

— Folk sier aldri for mye. De sier ikke en gang nok. De snakker forbi hverandre, snakker tomt, og de snakker inn i hverandre, skriver Skårderud i etterordet i en av bøkene til Lønn.

— Det som fremstår som gåtefullt hos Lønn, er ikke det hemmelige, men det som folk ikke orker å snakke om. Det er det velkjente som er problemet, sier Skårderud. Denne skrivestilen formidler stemninger og farer, trusler og frykt, ikke minst for tap av kontroll. Og tekstene er politiske. «Mange av hovedpersonene i Lønns litteratur er middelaldrende menn over 50 år som er sårbare for forandringer i tiden, for selve tidsånden. Lønns hovedpersoner er brennpunkt for tidskollisjoner», skriver Sten Aunevik i sin hovedoppgave fra HiA i 1997. Slik har Lønn selv forklart seg i et intervju:

— Vi lever våre liv på et underlag av kaos, der vi forsøker å skape en orden - på toppen. Oppå en tynn hinne over dette kaoset lever vi våre mer eller mindre ordnede liv. Jo mer en merker til dette kaoset som ligger under, jo mer ordnet blir vår tilværelse. Rett og slett for å takle dette kaoset.

Øystein Lønn

Resultatet i Lønns litteratur er folk som klamrer seg til konkrete gjenstander, til vaner og ritualer for å holde kaoset unna, på avstand fra det som ligger i «det kalde og ukjente dypet» under overflaten. Hvis en ikke kan håndtere det som er vanskelig, kan en i det minste finne trøst i å takle uvesentlige detaljer i hverdagen.

• Vi lever våre liv på et underlag av kaos, der vi forsøker å skape en orden - på toppen.

I boka om Maren Gripe skaper Lønn uorden og uro ved at Maren allerede på første side bryter ritualene, en uro som dirrer gjennom samfulle 160 sider.— Dette er betydningsfull litteratur, slår Skårderud fast.

— Hans skrivekunst er eminent, slår Karl Knapskog fast.

Han beskriver Lønn som en skarp analytiker av tendenser i tiden, med god kjennskap til politisk teori og historie.

— Gode forfattere har en evne til å gi oss et repertoar til å forstå oss selv. Lønn er en slik. Han har en unik evne til å skildre hvordan våre liv arter seg og utspiller seg under ulike samfunnsmessige vilkår. Hans tekster er invitasjon til å reflektere over samfunnets utvikling og egne livsprosjekt, sier Knapskog.Skårderud er særlig begeistret for Thranes metode og andre noveller fra 1993, som Lønn fikk Brageprisen for.

— Dette er noe av det beste jeg har lest noensinne. Det er simpelthen nyskapende litteratur i helt bokstavelig forstand. Slikt kan man bli lykkelig skremt av, skriver Skårderud, og mener det er noe kafkask over novellen.

Finn Skårderud, samarbeidspartner

Den handler om et erotisk møte mellom Thrane og en kvinne, der begge er redd for at sex skal bli erotikk, og at forbindelsen skal bli et forhold. Lønn tar oss med i uthalingens spenning. Underveis sneier han innom nok et tema som går igjen i litteraturen hans: Kjedsomheten hos folk som har mistet troen, illusjonene og gløden.

• Dette er noe av det beste jeg har lest noensinne. Det er simpelthen nyskapende litteratur i helt bokstavelig forstand.

Det er mange vakre mennesker i litteraturen til Lønn, folk som skaper uro hos andre med sin tiltrekningskraft. Maren Gripe er en av dem, og boken om henne nevnes ofte som en av Lønns største. I likhet med kvinnen til Thrane har hun fregner og små dunhår på halsen; de lukter salt på varm hud.I en av fortellingene dukker det opp en bokbinder. Lønns far var bokbinder i Kirkegata i Kristiansand. Han leste Shakespeares Macbeth stille for seg selv hver romjul, og ventet aldri at Øystein skulle overta bedriften. Både faren og yrket hans er forlengst borte, og sønnen i ferd med å bli urgammel. Men jobbe vil han like fullt.

— Jeg ser ingen grunn til å stoppe å skrive. Det er nødvendig for å holde meg i psykisk balanse. Det ville kommet en uro hvis jeg hadde sluttet. Det har å gjøre med vane. Men jeg jobber færre timer enn før.

Øystein Lønn

Lønn opplever at det er mer krevende å være forfatter i dag enn tidligere.

• Jeg ser ingen grunn til å stoppe å skrive.

— Tidligere var det nok med skrivemaskin og papir og tilgang til et bibliotek. Det havet av informasjon som nå velter inn over oss har noe selvforsterkende i seg, og fører til at jeg må vite mer om tingene før jeg skriver; ting jeg ikke alltid kan finne på nett. Så må jeg kjøpe dyre bøker. Fakta må være på plass når jeg skriver. Jeg må vite hvordan ting fungerer og henger sammen, sier han.Til Maren Gripes historie har Lønn satt seg inn i hvordan man rigger en seilskute og hvorledes det hørtes ut den gang for 150 år siden når man slapp en trosse mot dekk. For spenningen ligger innbakt i detaljene, som må stemme.

— Hvordan har det vært å være forfatter?

— Det er som å spørre meg hvordan livet har vært. Det har vært det jeg håpet på. Med ups and downs. Jeg kunne ikke tenke meg noe annet.

— Andre forfattere gjør mer av seg enn deg?

— Det ligger i min takling av yrket. Jeg har vært oppmerksom på helt fra jeg begynte, at hvis jeg i det hele tatt skulle kunne skrive, måtte jeg trekke meg tilbake. Det var min metode. Å være posør ligger ikke for meg. Jeg hører ikke til de forfatterne som sitter på kafé for å skrive bøker. Jeg har dessuten måttet lære meg at det tar tid; har lært meg å vente.- Hva synes du om Kristiansands utvikling?

— Kristiansand er enda mer konservativ enn jeg hadde trodd.

— Var alt bedre før?

— Nei, selvfølgelig var det ikke det. Det er bare det at vi har glemt. Vi glemmer hvor hardt det var økonomisk og hvor lang tid ting tok. Vi glemmer.