Sakte men sikkert nærmer politikerne seg en avgjørelse om hvor mye dyrere det blir å passere bomstasjonene i Kristiansand i rushtiden. Saken har vært utredet og diskutert i lang tid, og mandag kom de første konkrete anslagene fra politisk hold.
Styringsgruppa for den nye bymiljøavtalen har bestemt seg for å jobbe videre med to alternativer der satsene øker med enten 50 eller 75 prosent. Konkret vil det si at rushtidsavgiften går fra dagens 21 kroner til enten 32 eller 37 kroner.
Les også:
Foreslår over 30 kroner i bommen
Dette er mye penger for mange. Først og fremst for de som sliter fra før, og som er avhengige av å bruke bil. Og nettopp den usosiale effekten er den største innvendingen mot bompenger/rushtidsavgift. For så lenge en viktig del av begrunnelsen er å begrense veksten i biltrafikken, blir avgiften først en suksess når folk setter fra seg bilen.
Satt på spissen: Når de som ikke lenger har råd, må sette fra seg bilen. Dette aspektet må også politikerne ha med seg når de diskuterer hvor stor prisøkningen skal bli.
De må også ha med seg den frustrasjonen som gjør seg gjeldende over at begrunnelsen for bompenger har endret seg over tid. I begynnelsen var den uttalte hensikten å betale for en konkret veistrekning. Senere er altså målsettingen dreid i retning av også å skulle begrense veksten i biltrafikken, for dermed å redusere utslippene.
Dette siste er likevel en avgjørende viktig målsetting. Klimaendringene er i full gang. Skal Norge ha mulighet til å nå forpliktelsene fra toppmøtet i Paris før jul, må utslippene fra transportsektoren betydelig ned.
Les også:
Dette kan vi få hvis bomprisene dobles
Det er dette som ligger til grunn for at myndighetene har sagt at veksten i trafikken skal skje ved at flere går, sykler eller reiser kollektivt. Også Frp, som styrer både finansdepartementet og samferdselsdepartementet, står inne for dette. Selv om Frp lokalt i Kristiansand stemmer imot.
Derfor er det neppe noen vei utenom økt rushtidsavgift. Men hvorvidt det er praktisk mulig å finne løsninger for å hjelpe de som rammes hardest, bør være en viktig del av den politiske diskusjonen. Det samme bør spørsmålet om en bedring av busstilbudet.