Et forslag til ny ekteskapslov er ute på høring, og lovforslaget skal antakeligvis opp til avstemning på Stortinget til våren. Opprinnelig var det få høringsinstanser fra kristne organisasjoner, og de tre som var plukket ut, Åpen Kirkegruppe, Studentforbundet og Kirkens Bymisjon, har alle frontet et positivt syn på homofilt samliv. Etter protester ble flere kristne organisasjoner og kirkesamfunn spurt om å være høringsinstanser. Til nå har 30 kirkesamfunn og kristne organisasjoner avgitt høringssvar. Hvorfor dette sterke engasjement fra kristent hold? Da Norge ble kristnet i Middelalderen, var innføringen av kristne lover et av tegnene på at det skulle være den kristne tro som rådet i riket. En av de første forskjeller mellom norrøn og kristen rett, var at den kristne retten innførte forbud mot å sette uønskede barn ut i skogen for å dø. Middelalderen var preget av enheten mellom den kristne tro og verdslig styre. Da den lutherske reformasjon ble gjennomført i Norge, ble enheten mellom stat og kirke snarere styrket enn svekket — forskjellen var at middelalderens kirke var en overnasjonal kirke, mens reformasjonstidens kirke ble en statlig kirke. I vår egen tid preges Norge og andre europeiske land av at kirkene ikke lenger styrer lovgivningen. Når kirkelig og statlig lovgiving var ett, innebar dette at hvis borgerne brøt kirkens bud, brøt de samtidig statens regler, og kunne derfor fengsles eller bøtelegges. Alt i alt er det et sunnhetstegn at samfunnet ikke lenger styres av religiøse lover - slik at det som i kristendommen forstås som synd mot Gud ikke lenger er brudd på Norges lover. Selv om Norge har den evangelisk-lutherske religion som sin statsreligion, er ikke myndighetene forpliktet til å gi lover og regler som er i overensstemmelse med den kristne tro. Selv om abort er i strid med evangelisk-luthersk lære, kan norsk lovgivning tillate abort. Dette ble slått fast av Høyesterett i 1983 i forbindelse med Børre Knudsen og abortsaken. Men så blir spørsmålet: er det dermed sagt at religiøse prinsipper ikke kan være nyttige for myndighetene som prinsipper også for lovgivning? Innenfor kristen tenkning er det vanlig å se for eksempel de ti bud som gode regler for samfunnet, uavhengig av det enkelte menneskes tro. Innen protestantisk forståelse av ekteskapet, er dette en borgerlig ordning, men det er også en gudgitt ordning for mennesket. Når nå Regjeringen foreslår at ekteskap skal kunne inngås av to personer av samme kjønn, bryter dette både med en forståelse av ekteskapet fra den vestlige kulturkrets, men også med den kristne forståelse av hva et ekteskap er. Mens de fleste kirkesamfunn var motstandere av partnerskapsloven da denne ble vedtatt i 1993, viser høringsuttalelsene at flertallet av kirker og kristne organisasjoner nå ønsker å beholde partnerskapsloven som en ordning for homofile og lesbiske, mens de ønsker at ekteskapet skal være forbeholdt heterofile par. Det mest oppsiktsvekkende i lovforslaget er ikke at ekteskapet skal kunne omfatte to personer av samme kjønn, men at det vil gi lesbiske rett til kunstig befruktning. Barnet som fødes som resultat av dette, skal i følge lovforslaget ha en mor - kvinnen som er den biologiske mor, og en «medmor» - den fødende kvinnens kvinnelige ektefelle. Om dette forslaget blir vedtatt, fratas disse barna retten til å kjenne sin biologiske far. Det er første gang det tillates assistert befruktning basert på sosiale kriterier, ikke medisinske. Per i dag har bare heterofile par som ikke selv er i stand til å få barn, fått en slik mulighet. Lovforslaget likestiller her ikke homofile og lesbiske - for to homofile menn gis ikke rett til å bruke surrogatmor. Det er ikke utenkelig at dette vil bli et krav i fremtiden, for muligheten for dette finnes jo allerede i andre land. Et av argumentene for å gi lesbiske rett til kunstig befruktning, er at dette i dag gjøres på private klinikker i Danmark. Så hvorfor skal ikke homofile ha samme rett som lesbiske på dette punkt? Lovforslaget vil også gi lesbiske og homofile rett til å adoptere barn. Begrunnelsen for hele lovforslaget sies å være å likestille homofile og heterofile, samt å unngå diskriminering av homofile og barn som lever med homofile foreldre i Norge i dag. I Norge finnes det ca. 1400 registrerte partnerskap med ca. 200 barn. Lovforslaget bærer preg av å være et hastverksarbeid, og den forskning det vises til, og de fagfolk som har kommet med uttalelser som ligger til grunn for forslaget, er med ett unntak forskning og fagfolk som tar til orde for å likestille homofile og heterofile. Både saken og lovforslaget ville tjent på at departementet hadde utarbeidet en stortingsmelding om saken, som kunne gitt en grundig gjennomgang av spørsmålet. Blant annet nevnes ikke samboerskap med ett ord i lovforslaget. Det virker rart at en samlivsform som er så utbredt i vårt samfunn, ikke skal behandles når det først skal lages en ny ekteskapslov. Selv om kirkelige instanser heldigvis ikke lenger har lovgivningsmakt i vårt samfunn, er det viktig å ikke kaste barnet ut med badevannet: Det er ikke gitt at all lovgivning som også har betydning i religiøs sammenheng, er dårlig lovgivning. Med hensyn til ekteskap mellom mann og kvinne som ramme for barns oppvekst, er dette en velprøvd ordning, både borgerlig og religiøst. Hva vil det innebære for samfunnet å likestille homofilt og heterofilt samliv slik at begge grupper kan inngå ekteskap? I lovforslaget blir det som i dag er ekteskap til «ulikekjønnet» ekteskap, mens homofilt ekteskap blir til «likekjønnet» ekteskap. Homofile og lesbiske har i dag mulighet til å få regulert sine samliv gjennom den eksisterende partnerskapslov. Den viktigste grunn til å gi homofile rett til å inngå ekteskap, har med retten til å få barn å gjøre. Debatten vil nok gå høyt om homofile og lesbiske bør ha en slik rett. Er hensynet til likebehandling av de voksne lesbiske og homofile viktigere enn barnas rettigheter? Ifølge menneskerettighetene har alle barn rett til å kjenne sitt biologiske opphav, som nødvendigvis må være en kvinne og en mann. En slik rett fratas barna her, og det kan også virke som om barna blir et instrument for voksnes vilje og ønsker. Det påhviler stortingspolitikerne et stort ansvar om de vedtar en lov som kan gi så store samfunnsmessige konsekvenser - ikke minst for mange barn.