Last Christmas

JULENOVELLE

Forfatter: Janne Stigen Drangsholt

Tegninger: Lene Ask

Nok en gang tastet jeg det evig lange referansenummeret inn på telefonen. Og nok en gang kom den samme tilbakemeldingen fram på skjermen. «Parcel scanned in network,» sto det. Ikke noe antatt leveringsdato. Ikke noen slags indikasjon på at pakken var på vei til min adresse. Bare en melding om at den var blitt skannet. Av noen. Et eller annet sted.

Den ville ikke komme fram i tide.

Og det var min egen feil.

Allerede i oktober fikk jeg ønskelistene til Jenny og Ebba med klar beskjed om at det hastet.

– Den nettsiden er kjempepopulær, mamma, informerte Jenny, – alle ønsker seg klær derfra.

– Ja, nikket Ebba, – du er nødt til å være tidlig ute.

Jeg hadde nikket det mekaniske førjulssmilet mitt og vist to tomler opp. Deretter la jeg ønskelistene til side.

Det var flere grunner til denne ulogiske beslutningen. Noen av dem var knyttet opp til den nært forestående ødeleggelsen av kloden. Alle visste tross alt hvor mange liter med vann som gikk med til å bare lage en eneste T-skjorte. Og sist gang jeg sjekket var det nok av både gensere, bukser, jakker og topper i skapene til barna. Dessuten var det bekymringen rundt hvem som hadde laget disse klærne. Det kunne fort være små barnearbeidere som måtte sitte fjorten timer i døgnet og sy på maskiner i intenst varme rom uten å verken få tisse- eller drikkepause. Jeg ble kvalm av å tenke på det.

Så det var mange gode og miljøvennlige grunner til å la være å kjøpe disse klærne.

Men det var ikke derfor.

Ikke egentlig.

Det var noe annet.

Noe jeg ikke klarte å sette ord på.

En slags nummenhet.

Eller kanskje det var en slags morkenhet som hindret meg i å finne fram ønskelistene og sette i gang med å fremskaffe de ettertraktede objektene. Som ikke lot meg ta turen til verken kjøpesenteret eller handlegata. Som gjorde det umulig å finne fram til nettsiden og lete etter riktig størrelse og farge før jeg tastet inn navn og adresse og kredittkortinformasjon på datamaskinen.

Jeg hadde prøvd å lege meg selv. Jeg bakte kakemennesker. Jeg hang opp julekrans. Jeg skrudde på Frank Sinatra og Nat King Cole. Jeg så på Kardashians julespesial hvor Kim klarte å komme seg unna med å kjøpe en nesten identisk hamster til å erstatte det døde kjæledyret til North West.

Ingenting hjalp.

Jeg så at kakemenneskene var flate. Julekransen var blass. Musikken var masete. Og Kanye hadde blitt pløsete.

Adventsdepresjon, sto det i avisen.

Det var visst flere som led av det.

Deriblant meg.

Helst ville jeg bare at julen skulle være overstått.

At gavene skulle være utdelt, at maten skulle være spist opp, at gjestene skulle ha gått hjem. Slik at jeg kunne sitte og stirre inn i veggen. Og vente på at den mest utmattende og materialistiske av alle verdens høytider kunne være over.

Et syntkomp fra åttitallet flommet ut fra radioen, etterfulgt av George Michael sin stemme. Last Christmas, I gave you my heart, sang han, but the very next day, you gave it away.

Jeg gikk bort til platesamlingen og fant fram til maxisingelen. På forsiden var det bilde av George Michael i julenissedrakt. Han sto og holdt masse gaver og lo og så helt utrolig glad ut. På den andre siden var det bilde av Andrew Ridgeley i reinsdyrkostyme. Han så mindre fornøyd ut. Men i musikkvideoen var det motsatt. Der var George Michael hjerteknust fordi Andrew Ridgeley hadde stjålet kjæresten hans. Hun hadde til og med gitt videre gaven hun fikk året før. En brosje formet som en blomst. Derfor måtte George Michael stå alene ved en grind og se utover et snødekt alpelandskap, mens han lengtet seg vekk. Til et sted hvor julen mest sannsynlig var over.

I mellomtiden kom ingen gaver. Verken den dagen eller dagen etter.

Og innimellom julestevne og julelunsj og nissefest og julebasar og julemesse og julekalendergaver og julebord tastet jeg stadig vekk det uendelig lange referansenummeret inn på skjermen, uten å få noen annen tilbakemelding enn «parcel scanned in network».

En dag sto Katti på døren og lyste harmoni og glede, slik hun alltid gjorde i perioden fram mot 24. desember.

– Hei! glødet hun.

– Hei, mumlet jeg.

– Her er julekort fra oss, erklærte hun og rakte meg en glanset konvolutt som jeg visste inneholdt et minst like glanset kort med varierte minner fra året som var gått. Trolig var det innslag fra både natur, kultur og generelt samhold.

– Takk, sukket jeg, – vårt er ikke ferdig ennå.

– Gleder meg til å se det, smilte Katti sjenerøst.

Jeg nikket og gjorde meg klar til å lukke døren.

– Vent, sa hun, – jeg lurte på om kanskje vi skal gi gave til hverandre?

– Du og jeg? gjentok jeg.

– Vi er jo venninner, forklarte hun, – og så er vi i tillegg naboer.

Jeg stirret på henne.

– Så klart! sa jeg, – vi kan gi gave til hverandre.

– Strålende, utbrøt hun, – da har jeg bare din igjen.

– Er du ferdig med gavene? spurte jeg måpende.

– Jepsi, sa hun, – jeg begynte allerede å tråle bruktbutikker og Finn.no i vår. Sne og Svale er så engasjert i miljøsaken, vet du. De nekter oss både å spise kjøtt og kjøre bil. Og flyreiser er helt uaktuelt. Så i år blir julen uten karbonavtrykk. Vi har tross alt bare én klode.

Hun nikket megetsigende.

– Mhm, sa jeg, – har du kjøpt gjenbruksting til foreldrene dine også?

– Nei, humret hun, – de er jo den gamle generasjonen. Og ikke søsknene heller. De får opplevelser. Du har hørt om Skåpet? Det er en fire-fem hytter eid av turistforeningen som er uten elektrisitet og vann. Steinar og jeg har leid hele stedet en helg i mai. Da reiser vi opp med pikk og pakk og foreldre og svigerforeldre og søsken og hele flokken.

– Storflokken, sa jeg stivt.

– Haha, lo hun og tok meg på armen, – storflokken. Du finner alltid på så mye gøy, Ingrid. Det er akkurat det det er. Storflokken min.

– Storflokken din, gjentok jeg.

Senere samme kveld tok jeg det opp med Bjørnar. Ikke fordi jeg orket, men fordi det var 17. desember.

– Julegaver, konstaterte jeg, – der ligger vi dårlig an.

– Alle burde få en liter råolje til jul, sa Bjørnar og forsynte seg med yoghurt og frø.

– Kan vi gjøre en avtale med foreldrene våre at vi i hvert fall ikke kjøper noe til dem? spurte jeg, – og søsknene våre?

– Men alle de skal jo være her på jul, protesterte Bjørnar, – det vil jo se veldig rart ut hvis de skal være her og ikke få noen gave. Dessuten har de garantert allerede handlet til oss.

– Men hva skal vi kjøpe da? spurte jeg lett desperat, – og ikke si råolje!

– Kanskje vi også skulle gi opplevelser, foreslo Bjørnar, – sånn som Katti. Reise et sted sammen med dem, eller noe sånt?

Jeg stirret på ham med et panisk blikk.

– Ikke spøk med det en gang, advarte jeg med dirrende stemme, – her blir det ingen opplevelser med storflokken. Ingen.

– Greit, sa han, – det var bare et miljøvennlig forslag.

– Jeg skulle bare ønske at vi kunne slippe hele gavestyret, sa jeg, – at Jesus og evig liv var gave nok i seg selv og at vi kunne samles i takknemlighet i et avgrenset tidsrom før alle gikk hjem til sitt.

– Avgrenset tidsrom, nikket Bjørnar, – akkurat slik Jesus ville ønsket det.

– Hva med å gi til en veldedig organisasjon på deres vegne? spurte jeg.

– Det der har vi jo prøvd før, innvendte Bjørnar irritert, – jeg husker det året faren din fikk en virtuell høne i Peru. Jeg trodde han skulle begynne å gråte.

– Og hva med deg? spurte jeg, – hva ønsker du deg?

– Snille barn, svarte han, – og du?

– Jeg ønsker meg «last Christmas», sa jeg.

– Last Christmas? undret Bjørnar og forsynte seg med nok en skje yoghurt.

– Det er et symbol på den beste julen, forklarte jeg, – hele sangen uttrykker egentlig en slags lengsel etter et juleutopia. Et sted eller en tilstand som strengt tatt ikke finnes, men som alle trekkes mot og som vi alle prøver å skape med plastikknapper og glansbilder. Det er derfor den er så melankolsk.

– Jeg trodde han bare var sur fordi han var sviktet av dama i den røde skjorten? sa Bjørnar med rynket panne, – og jeg trodde at du ønsket deg den hytteturen som de drar på i videoen? Der hvor alle bare koser seg og spiser god mat og drikker champagne foran peisen. Er det ikke det du alltid snakker om? Chillejul?

– Jeg har nedeskalert forventningene, sa jeg, – i år ønsker jeg bare å stirre inn i en vegg. Akkurat som når man sitter på Motorforum og venter på at de skal skifte dekk på bilen.

– Det er jul én gang i året, informerte Bjørnar, – synes du ikke at du overdriver klagingen bare en liten smule?

– Det er så mye styr, mumlet jeg, – det er så mange ting og så mange krav og følelser og tvang. Hvis det bare hadde vært å samle slekten til en middag ville det vært én ting. Men det er sosialisering opp og ned og i mente. Og det er gavehelvete og tusen turer til kjøpesenteret. Og aller helst må vi i tillegg være miljøvennlige og bruke fantasien til å finne på enda flere opplevelser sammen med folk. Og jeg liker ikke folk. Faktisk vil jeg treffe folk så sjelden og så kort som mulig. Hele året.

– Du er Grinchen, du Ingrid, konstaterte Bjørnar.

Og selvfølgelig var jeg det.

Jeg var det grønne vesenet som gikk rundt med et hjerte som var en størrelse for lite og ropte ukvemsord til hvemingene og alle andre som syntes å finne glede i å forberede seg til jul med glitter, lys, juletrær og sanger.

Selvsagt ville problemet blitt løst hvis hjertet mitt vokste tre størrelser og jeg klarte å ta del i festen. Men så langt var det ingen tendenser til verken vekst, glede eller innsikt. Last Christmas var like urealistisk som det alltid hadde vært.

En kveld like før selveste julekvelden satt vi i kjellerstuen og så «Jul i Svingen».

– Hva ønsker du deg til jul? spurte Alva da rulleteksten gikk over skjermen og Odd Nordstoga sang at han ville hjem til jol.

– Hun ønsker seg «last Christmas», informerte Bjørnar.

– Hva er det? spurte Jenny.

– Det er udefinert, sa Bjørnar, – men det kan være å se inn i en vegg.

Jeg sendte ham et surt blikk.

– Du ønsker deg å se inn i en vegg? undret Ebba skeptisk.

– Du mener spa? spurte Jenny, – er det egentlig spa du ønsker deg, mamma?

– Jeg ønsker meg ikke spa, sa jeg, – jeg orker ikke at noen skal smøre greier inn i ansiktet mitt eller massere meg eller hva de driver med.

– Klippekort på yoga, da? foreslo Jenny.

– Ikke yoga, mumlet jeg, – jeg orker ikke ta på meg tights.

– Så du ønsker deg en vegg? spurte Alva undrende, – og at det skal være stille?

Jeg kunne føle blikkene deres på meg.

– Jeg må på do, informerte jeg og gikk opp trappen.

Sakte tok jeg på meg sko og jakke, gikk ut og satte meg på benken i hagen.

Selv om det var mørkt.

Selv om det var kaldt.

Selv om frosten dekket bakken med et hvitt lag av død.

Jeg kunne se pusten stå ut som en røyksky fra munnen. Og etter en stund kunne jeg føle morfar sette seg ned ved siden av meg.

– Her er du igjen, konstaterte morfar.

– Her er jeg igjen, mumlet jeg.

– Du liker ikke jul.

– Ikke i det hele tatt.

– Men du liker den sangen med han som synes at alt bare var bedre før?

– Jeg liker den sangen, nikket jeg.

– Men alt var ikke bedre før, konstaterte morfar.

– Det stemmer, sa jeg, – det er en slags lengsel etter noe som ikke finnes.

Vi satt uten å si noe.

– Fun fact, sa morfar til slutt, – «Last Christmas» var den mest spilte julesangen på radio helt til den ble overtatt av «Fairytale of New York» i 2015.

– Er det sånn dere snakker om i himmelen? spurte jeg.

– Blant annet, smilte han fornøyd, – vet du hvorfor den ble så stor hit?

Jeg ristet på hodet. Tårene hadde begynt å renne nedover ansiktet og jeg tenkte at hvis morfar bare skulle gnåle om fun facts kunne han like gjerne ha seg tilbake til himmelen.

– Det er kontrasten, informerte han, – den syntrytmen, vet du, den er ganske glad. Oppstemt, ville kanskje noen sagt. Men teksten er trist. Melankolsk. Smerten over kjærlighet som ikke er gjengjeldt. Det gjør vondt. Som så mye annet i livet.

– Mm, sa jeg fraværende.

– Ingrid, sa morfar, – det er balansen, ikke sant?

– Hva?

– Du må holde på balansen, Ingrid. Det gjør du ikke nå. Du lytter ikke til synthen. Du hører bare etter på teksten. Det er jo det samme med Grinchen. Han får ikke med seg kompleksiteten i tilværelsen og ser bare én ting. Og da får ikke hjertet hjelp til å vokse.

– Jeg er utslitt av julen, svarte jeg, – det er så mye fluff. Så mye staffasje. Så mye plastikk og glitter og blinkende lys og mange ekstraoppgaver og styr og mas og krav. Jeg vil bare ha hverdagen. Jeg vil bare ha det som er vanlig.

– Du vet, sa morfar, – at et skip er trygt når det ligger til havnen, men at det ikke er det skipene er laget for. Se bare på Titanic! Og Exxon Valdez!

– Jeg skulle bare ønske at julen kunne være noe annet, sa jeg, – at Norge kunne gi en gave til verden og redde regnskogen, eller ta inn femti tusen ekstra flyktninger, eller bruke en milliard kroner til å rense havene, eller tvinge folk til å slutte å kjøre bil. I stedet gir vi hverandre surdeigsstartere og klær fra internettet. Det er flaut. Og det er lite. Og jeg vil ikke være en del av det. Og så er jeg trøtt.

– Det er ikke lett å være menneske, sa morfar.

– Nei, det er ikke det.

– Det er ikke lett å være Ingrid.

– Nei, det er ikke det.

– Men det er ikke SÅ vanskelig, heller.

Han hørtes litt streng ut. Og jeg visste han hadde rett.

Noen måtte skjerpe seg.

Og det var nok meg.

– Gi kjærlighet, sa morfar, – for når du gir kjærlighet, så får du enda mer tilbake. Nei, hvordan er det ... Det er det eneste du gir vekk som returneres i tusenfold ... Nei, det var ikke sånn.

Han sukket tungt.

– De der englene, utbrøt han ergerlig. – De snakker og snakker og gjør det umulig for en stakkar å huske alt sammen. Uansett: forrige jul er over. I år gir du kjærligheten til noen spesielle. Ikke sant? Jul var kanskje kjipt for deg en gang, Ingrid. Men det er last Christmas. Nå er nå. Kjærlighet er nå. Ungene og Bjørnar er nå. Og det hadde heller ikke drept deg å være litt greiere med hun der Kristine.

– Katti, rettet jeg.

– Navn er ikke viktige i himmelen, sa morfar avfeiende, – poenget er at hun gjør så godt hun kan.

Jeg nikket.

– Takk, morfar.

– Takk selv, Ingrid. Og neste gang kan du kanskje plage meg om sommeren, heller. Det er så inni helvetes ugjestmildt her på Vestlandet i desember. Og de gavene fra internettet kommer forresten i morgen. Jeg har trukket i noen tråder der oppe. Takk meg senere.

Han knipset med fingrene og forsvant. Jeg var ganske sikker på at han ikke egentlig trengte å knipse for å forsvinne, men han likte vel det dramatiske ved gesten.

Da jeg kom inn sto Bjørnar i gangen og snakket med Katti.

– Joy to the world? sa hun usikkert da hun så meg.

– The night is long and full of terrors, svarte jeg med et svakt smil.

– Og god jul, mumlet Bjørnar og forsvant ned i kjelleren.

Hun rakte meg en gave som var pakket inn i et ganske seigt papir.

– Hva er dette? undret jeg.

– Det er bivoks, forklarte hun smilende, – til oppbevaring. Du kan bruke det flere ganger! Til alt utenom kjøtt.

– Stilig, sa jeg.

Inni papiret skjulte det seg en boks med flytende væske.

– Surdeigsstarter? spurte jeg, – tusen takk! Det har jeg ønsket meg lenge.

– Ikke sant! nikket Katti, – denne er et år gammel. Jeg satte den selv før jul i fjor.

– Jeg har ikke kjøpt noe ennå, forklarte jeg, – men jeg skal finne på noe. Noe bærekraftig. Bioetanol eller noe sånt.

– Tusen takk, sa Katti. 

Det ble stille mellom oss. 

– Du er ikke så glad i jul du, Ingrid, konstaterte hun.

– Stemmer, sa jeg.

– Det gjør ingenting, sa hun, – meget er forskjellig, men inni var vi like. 

Det hørtes ikke helt riktig ut, men jeg nikket likevel og ga henne en lang klem og så på at hun forsvant trygt opp bakken til sitt eget hus.

Da jeg kom inn igjen sto Alva foran meg. En lampe skinte bak henne og fikk det til å se ut som det var en glorie rundt det lille hodet.

– Hei vennen, smilte jeg, – hva er det?

– Vi har en gave til deg, hvisket hun.

– En gave? På 20. desember?

Hun smilte lurt og ledet meg bort til sofaen, mens Jenny kom høytidelig bærende på en stor gjenstand innpakket i avispapir.

– Hva kan dette være? spurte jeg.

– Nå får du se, sa Bjørnar fornøyd.

Jeg løsnet teipen og inni pakken lå pysjen min, en halv flaske champagne og en lapp hvor det sto «i dag skal vi se Little Women, med mindre du heller vil kikke inn i en vegg. Det blir opp til deg».

Jeg kjente at det strammet i halsen og så opp på dem.

– Dette er vår gave til deg, erklærte Ebba, – vi kaller det «Last Christmas Achieved».

– Eller George Michaels chillejul, la Jenny til og sendte Ebba et irritert blikk, – vi har ikke diskutert oss fram til enighet angående navnet.

– Det er uansett den julen før han ble sviktet av hun med den røde skjorten, la Alva til, – og før snøen forsvant fra Sveits på grunn av klimaendringene.

– Og selv om du ikke gidder chillejul, sa Bjørnar, – kan du kanskje gidde likevel? Den champagnen har fått veldig god omtale.

Jeg nikket bare. Stemmen virket ikke så godt lenger.

Og dessuten kjentes det som jeg hadde voksesmerter i hjertet.

For inni hodet kunne jeg høre et lystig synthkomp minst like klart og høyt som George Michaels stemme. Det hoppet muntert av gårde og var i perfekt balanse med den melankolske teksten.

This year, nynnet jeg lavt, I’ll give it to someone special.

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.