«Om kjærlighet», «Om frihet», «Om smerte» og «Om vennskap» er bare noen få kapitler i den visdomsfulle boken Profeten, skrevet av den libanesisk-amerikanske forfatteren Kahlil Gibran (1883-1931).
Jeg leste den for første gang det året Mikhail Gorbatsjov ble valgt til president i Sovjetunionen. I likhet med Bibelen blir man aldri ferdig med den boken.
Livets soundtrack
Plutselig slo det meg at det er på samme måte med musikk. Man finner utømmelige mengder visdom, levd liv og ikke minst dyrekjøpte erfaringer man har trøblet med, til både trøst og forlystelse. Derfor kan musikk fungere som en slags rundreise gjennom livet. Hvilken sang er soundtracket til ditt liv? Spørsmålet er ofte stilt som standardspørsmål i musikkmagasiner.
I de siste ukene har jeg hatt sangen «Man of Constant Sorrow» på hjernen. Er det fordi jeg er en fyr som stadig bekymrer meg, eller er det fordi jeg liker sangen så godt? Antakelig er det en kombinasjon.
I året som var opplevde de av oss som må ha musikk for å puste et voldsomt mannefall blant musikalske forbilder.
David Bowie, Prince, Guy Clark, Glenn Frey, Merle Haggard, Maurice White, Greg Lake, Leonard Cohen, Rick Parfitt og George Michael. Og flere. Det gjorde vondt, ordentlig vondt.
Evig eies kun det teipte
Min første kassett kjøpte jeg da jeg var cirka ti år. Det var platebutikk innerst i Lillemarkens på den tida. Kassetten står til pynt på hylla mi i dag, den er så gjennomspilt og i så dårlig forfatning at den knapt kan spilles. Gult cover med teksten «Golden Hour of Status Quo».
En hel time med favorittbandet, spilt ut i luft og ører gjennom storm og stille, i regn og snø, gjennom konfirmasjonsforberedelser, til det første kysset, mellom skolegang og mellom fotballtreninger, til kassetten brått ut av dansen gikk en gang ut på 80-tallet.
Det vil si den hang med en stund etter, for bilene hadde kassettspiller til de ble kjørt til opphogging hos Bjarne. Men så var det ugjenkallelig helt slutt for kassetten, men ikke musikken. Den fortsatte å leve videre gjennom øredøvende barneskrik, tårevåte samlivsbrudd og i de mest opphetede og glade øyeblikk.
Jeg som alltid var så redd for alt lærte meg til og med å gå til tannlegen så lenge jeg fikk ha musikk med meg i ørene.
Bowie som temperaturmåler
David Bowies «Let’s Dance» kom ut i en tid jeg vanket med akkurat «de folka». Det skulle ta tretti år før jeg klarte å spille «Cat People» igjen, fordi ei av jentene i gjengen døde av kreft akkurat i den tida jeg spilte den som mest. Bowie var som en temperaturmåler på tida. Bowie var kameleonen som endret tida før tida, og tida går jo som kjent fortere enn Lucky Luke kan skyte.
Gitarriffene til Francis Rossi og Rick Parfitt var likevel det som sank dypest inn i sjela. De var først og kommer til å bli med til slutt. Vi var alle mester i luftgitar. Særlig Thor Henning som var den eneste av oss som fikk seg ordentlig gitar og kom til å spille i band.
Dermed danset vi oss gjennom 80-tallet, på Ernst, på Grøden og på Silius. Alt begynte på det alkoholfrie ungdomsdiscoet på Baldevin.
Fra Grøden husker jeg Falco med «Der Kommissar» fordi jeg var så forelsket i ei jente med hest. «Upside Down» med Diana Ross var en av de beste å danse til. Trinnene satt så perfekt når den ble satt på.
Glemte bort damejakten
Ennå kan jeg kjenne svetten og se for meg dansetrinnene. Vi danset og danset til de stengte, så vi glemte helt at vi egentlig var på damejakt. 20-årsdagen ble feiret på Silius i begynnelsen av april i 1983. Jeg vet nøyaktig hva som ble spilt, for Dj. Dale Cameron spilte inn kvelden på kassett og den fikk bursdagsbarnet med seg. En av sangene var Earth, Wind & Fire med «September».
Livet var uendelig godt. Knapt noen hadde dødd ennå.
Første gang jeg hørte countrymusikk var på 70-tallet. Jeg var forelska i Olivia Newton John. Grease på kino høsten 1978 skulle alle på, men jeg tror ingen var så forelska som meg. Men så ble jeg så skuffa da hun dro på seg skinnjakka mot slutten. Da var hun ikke like uskyldssøt lenger.
Det Nye var et populært blad på den tida. Jeg knabbet det av mora mi og leste særlig «Svar Oss Søren» med stor interesse. Søren laget hver uke Skreppetoppen. Den gangen hadde Det Nye en profil som også var rettet mot guttene, særlig gjaldt det musikksidene som Yan Friis styrte.
Min egen skreppetopp
Jeg måtte jo selvfølgelig lage min egen Skreppetopp. I dag kan jeg se hvor mye musikk betydde. Bortsett fra Jaclyn Smith og Torill Fjeldstad var alle musikkbabes. Lista mi hadde stort sett de samme navnene over lang tid, men med små justeringer.
Olivia på topp. Deretter Agnetha (Fältskog), Inger Lise Rypdal, Benedicte Adrian og Suzi Quatro.
På 80-tallet fikk jeg drømmejobben. Jeg overtok Radio 1 i byen, først med sport og musikk og så som ansvarlig redaktør. Nå kunne jeg spille musikk døgnet rundt. Musikalsk minne fra radiotida var den norske gruppa Langsomt Mot Nord der Ola Snortheim var motoren. Sangen het «Ola Drar Til Myklagard». Den spilte vi ofte.
Som nyfrelst knuste jeg “Purple Rain” fordi den angivelig var syndig. Fy som jeg angrer i dag. Men slik er det: Musikk er til stede i alle faser av livet. Man husker hendelser og livsfaser fordi det knyttes til musikalske øyeblikk
Årene gikk. Nærradioene gikk dukken. Jeg holdt så vidt hodet over vann. Militæret ble unnagjort. Min første kjærlighet. Sangen til Jahn Teigen kom ut lenge før jeg hadde opplevd min første kjærlighet.
Men så kom den og barn.
Kjærlighetssorg
Og så ble vi brått rammet av kjærlighetssorg. Omtrent som å få en slegge i hodet. «Dett var dett,» som Fleksnes pleide å si. Etter første runde med kjærlighetssorg var det på ny musikk som ble redningsplanken. Jeg var jo ikke alene. Vi var jo ikke alene. Når jeg lå oppløst i tårer, var det godt å ha Kris Kristoffersons tekster som rant gjennom årene. Jeg har vel sagt noe sånt som at de reddet meg. Det står jeg inne for.
Etter siste tøffe basketak med livet ba Kristoffersons kone Lisa meg høre på Merle Haggards «If We Make It Through December». Den dugde den også. Jeg kom meg gjennom desember det året.
Forårets siste måned var hard å fordøye. Da begynte de som sang for oss, lydspora, å ramle.
George Michael var den siste som falt i fjor. Vi var jevngamle. Det røsker litt ekstra i nervene, inntil nostalgien vugger oss i rolig søvn igjen. Plutselig er man på 80-tallet da «Careless Whisper» var den aller beste sangen å danse subb til. Det var gjerne siste skål før de stengte og da fikk det ikke hjelpe om tømmermennene valgte å jobbe overtid søndag morgen.
Sørlandsartister samles til minnekonsert
Da Harald Eikeland og jeg begynte å snakke om å lage minnekonsert for å bearbeide følelsene, var vi i gang før vi fikk tenkt noe særlig. Det er sånn det er, veien blir til mens man går. Vi stablet sammen et husband med kremmusikere. Og så summerte vi opp hvem som hadde dødd. Deretter var det bare å høre hvem som ville være med. Lista ble lang. Historisk lang, men at det skulle bli en så stor samling sørlandsartister hadde vi ikke våget å drømme om. Onsdag 1. februar synger vi oss gjennom alle som gikk bort i fjor.
Disse synger: Dag Ringstad, Daumann, Hans Inge Fagervik, Hege Bringsverd, Laila Hansen, I Sing My Body Electric, Silje Kåfjord, Inger Lise Stulien, Arly Karlsen, G. Thomas, Steven Kvinlaug, Christoforos Schuff, Kristina Jølstad Moi, mannskoret Gaasehud, NuMa, Stein Roger Sordal, Jørun Bøgeberg, Margrethe Skogrand, Tove Bøygard (som nesten kan kalles sørlandsartist), Frank Fjellvang, Jan Ove Johansen, Hawk Christensen og Kari Kleiv.
Vi skal minnes Bowie og alle de andre. Og vår egen Trygve Espebu som gikk bort 8. januar i år. Han var en del av musikklivet her i byen i alle disse årene. Gadas gutt. Han skulle stått der, men i stedet må vi tenke på han og grine litt.
Både godt og vondt
Det kommer til å bli vondt, men det kommer til å bli godt. Kahlil Gibran skriver om glede og sorg i Profeten:
Noen av dere sier, «Glede er større enn sorg,» og andre sier, «Nei, sorgen er størst.» Men jeg sier dere, de er uatskillelige. Sammen kommer de, og når den ene sitter alene til bords med deg, så husk at den andre sover i din seng.
Derfor skal vi både grine og le neste onsdag. Og om ikke det gir oss trøst nok så kan vi alltids tenke på Leonard Cohens ord.
Det er et hull i alt, det er sånn lyset slipper inn.
Be there…