Så er det fullbrakt: Twilight-serien på film er til ende. Historien om den høyst menneskelige Bella fra Seatlle-området i USA som forelsker seg i en vampyr, er blitt en verdenssuksess både i bokform og på film. Fanskaren er stor og trofast.
I denne siste bolken har Bella (Kristen Stewart) nedkommet med en datter, etter å ha giftet seg med vampyren Edward, (Robert Pattinson). Denne fødselen utløser destruktive krefter innen klanene, man værer krig og utslettelse. De to må føre vitner på at datteren ikke er udødelig. For: Selv om Bella er blitt forvandlet til vampyr, er datteren halvt vampyr og halvt menneske.
Og det kommer til et slag. Eller gjør det egentlig det...?
Okke som: Denne siste filmen utmerker seg først og fremst og tydeligst ved stillhet. Scener av en nesten eterisk idyll. Hviskende ømme scener. Avdempede konfrontasjoner. Så er da det endelige slaget desto mer brutalt. Men egentlig er det ikke et slag... Du får selv se hva jeg mener. For å ta til seg denne seriens vesen og tone , må du selvfølgelig godta myten om at det finnes vampyrfamilier spredd rundt på kloden. I det hele tatt gå med på at vampyrer og varulver eksisterer. Du behøver ikke å gjøre det med fornuften, det holder at du tror på illusjonen. Gjør du dét, kan du dukke inn i en svært underholdene verden. Det forhindrer absolutt ikke at serien har vært av vekslende kvalitet, med sine meget skjerpede og bevegelige øyeblikk og sine stunder av svevende tomhet og filmatisk flathet.
Gjennom sine roller er både Kristen Stewart og Robert Pattinson blitt megastjerner. Begge to er dyktige skuespillere, med nærvær, formbevissthet og klare nyanser.
Nå er det slutt, ugjenkallelig slutt. Til gråt og fortvilelse for noen, andre mottar vel den opplysningen med et hørbart lettelsens sukk.