Jeg er den dama....

Som bare har venner som klager på økonomien, vekta, ungene, jobben, tja — ting som du virkelig skulle ønske de ga blaffen i å klage på...

De har sine eide hus, med sine flotte unger og sine gode jobber og sin stabile økonomi og ellers familie som stiller opp økonomisk når det skulle være noe.

Jeg er egentlig ei ganske smart dame, liker å tro det selv i alle fall. Hadde gode karakterer på skolen, ikke de beste, men mer enn gode nok. Ikke så mange venner, men de jeg hadde og har er gode, selv om jeg kan ha en tendens til å føle meg som den som vil mest i ett hvert slags forhold her i livet - både vennskapsmessig og kjærlighetsmessig.

Aldri en fast jobb

Jeg har jo jobba. Ett vikariat her og ett der, aldri en fast jobb for det er ikke så lett å få når man ble ung mor. Har vært litt mye borte fra samfunnet grunnet unger og fått noen tøffe slag i ansiktet i årene oppover.

Økonomien jah - inkassosaker sier jeg - ja det har jeg mange av, både store og små, trekk på 6000 i mnd. 6000 mindre hver mnd grunnet min egen latskap eller dumhet. Det begynner med en sak, så blir det flere grunnet dårlig økonomi og feilprioriteringer i manges øyne. Så blir en til to og to til mange.

Hadde jeg bare hatt litt bedre vett, et litt bedre utgangspunkt så hadde situasjonen vært veldig annerledes.

Det er ikke kult å ikke få lån grunnet ens egen dumhet: For tenk om en bank hadde gitt meg frihet til å rydde opp, betalt ut alt jeg skyldte, fått ei ordentlig betaling på alt. i gjeld betaler jeg 10.000 i måneden i trekk og et billån jeg fikk en gang. Tenk det lånet jeg kunne klarte å disponere med de pengene? Men ingen bank vil ta sjansen på det.

Aner ikke inntekta mi

Søk gjeldsanering da sier du kanskje. Joda, men jeg aner ikke inntekta mi fremover en gang, og det er 5 år. 5 år med veldig trange kår. Hadde det ikke vært for at kausjonisten min på det ene lånet jeg har ville måtte overta det, for det krever det faktisk, hadde jeg gjort det. Så får nok vente, vente til det er nedbetalt i alle fall, men det er ikke bare bare å få slikt heller.

Få deg en jobb da. Jo, jeg vil jo gjerne det, og jeg søker og, men når en ikke helt vet hvordan kroppen er fra morgen til morgen og en ikke kan jobbe fullt grunnet mye ansvar ellers og når arbeidsmarkedet er trangt, er ikke en cv fullt av vikariater den beste.

Slank deg siden du sier du er så feit. Jo, jeg prøver og det går nedover. Nei, jeg vil ikke ha noen operasjon, Jeg vil klare det selv, for jeg er ei sta dame med mye kjærlighet for de rundt meg. Jeg stiller opp når jeg kan og har mulighet, jeg har et skarpt hode og masse arbeidskapasitet, jeg har flotte unger (som har alt av hva de trenger av mat klær og omsorg) og en god mann og bor i et helt ok hus, men det er ikke mitt. Jeg skulle virkelig ønske det var det.

Hvor begynner jeg?

Skjerp deg og ta styr på livet ditt, sier du da? Vel, hvordan gjør jeg det? Eller jeg vet hvordan, men hvor begynner jeg? Hvem kan hjelpe meg med det?

Er mange som har det verre enn oss, vil jeg tro. Vi har bil og hus om det aldri så mye egentlig er banken sin og huseieren sitt. Det er ikke alltid gøy å føle seg sett ned på, se folk heve øyenbryna når de ser deg, føle seg uinteressant.

Av og til bør en kanskje bry seg litt og tenke seg litt om før man kommer med kommentarer og «smart ass-råd». Det er faktisk ikke så lett å klippe seg og få seg en jobb som utrykket så lett sier, for hva om man ikke takler jobben? Hva om halve lønna uansett går i trekk? Hvordan det føles å ligge bakpå hele tiden??

Av og til skulle jeg ønske noen kunne klappe meg på skuldra og si: Det ordner seg, og faktisk ha en plan for hvordan det skal ordne seg.