Noen artister bærer deg på skulderen gjennom livet. De våker over hvert steg du tar, og oppsummerer dine flokete ungdomsår i en enkel akkord. Låtene til yndlingsartisten din forteller historien om den du ble. Sangene bringer deg brått tilbake til da du var keitete, uredd og grep 20-årene med grenseløs livsappetitt. Før du solgte friheten din til banken, begynte å interessere deg for rødvin og ølbrygging, og mistet kontakten med den gamle kompisgjengen fra kollektivet.

Det føles alltid så hjerteskjærende fint å se de samme mennene på Bruce Springsteen-konsert år etter år med extralarge-t-skjorter, stadig høyere viker og tynne hestehaler. Det er noe befriende i primalskriket fra jentegjengene på dansegulvet, de som gauler Roxette-låter med rennende mascara og brukket hæl. I den sure allsangen fornemmer vi den samme lengselen etter å fryse tiden og bringe oss nærmere det mennesket vi en gang var.

jon niklas nordmann.jpg

— Lars Winnerbäck har fulgt meg som en usynlig skygge i snart 20 år.

Svenske Lars Winnerbäck har fulgt meg som en usynlig skygge i snart 20 år. Han har lydlagt livet mitt siden jeg var 17. Han har fått det rufsete hjertet mitt til å slå i takt med musikken hans, helt fra jeg bodde på gutterommet og optimistisk grep fremtiden med riddersveis og hårete planer.

Jeg gikk sisteåret på dramalinja på videregående, og husker at jeg kjente på en intens trang til å skape, og skrape ihop til noe som kunne likne et voksenliv og en karriere. Plata «Rusningstrafik» (1997) var den, da ukjente, Winnerbäcks selvfinansierte andre plate, og den lå blant en haug av cd-er på min fars skrivebord. Jeg ble umiddelbart slått i bakken, jeg hadde funnet min artist, var grepet av tekstlinjer som: «Jag är en av alla dom som faktiskt aldrig riktigt bara ville vara en av alla dom». Den unge rockpoeten traff en rotløs kafékunstner midt i hjertet.

Selv den dag i dag, når jeg triller barnevogn og lytter til den plata kan jeg fornemme helt tydelig hvem jeg var som 17-åring. Ung og ambisiøs, klumsete og ukysset. Jeg fant poetisk støtte for min sjenanse for jenter i tekstlinjer som: «Det hänger nån slags boxershortsmodell i alla fönster där jag går, och jag undrar om jag vill se ut som han?».

Hvem var denne rockpoeten som dissekerte vår generasjons urbane rastløshet med en sånn nådeløs treffsikkerhet? Lars Winnerbäck ble født i 1975 og vokste opp i Linköping, en drabantby med gråhvite skyer, tannlegevær, og rad på rad med nypebusker. I oppvekstlåten «Söndermarken» synger han om arkitekturen i hjembyen: «Parkeringshus byggdes, ett litet steg för människan, ett stort steg för betongen».

Gitaren i musikkbutikkvinduet ble den åpenbare fluktruten for den skoleleie trubaduren som allerede 21 år gammel ga ut debut-cd-en «Dans med svåra steg». Når man hører plata nå virket det nesten ufattelig at en så ung fyr kunne skrive så grenseløst poetiske og modne tekster. Selv om Winnerbäck var pur ung var han allerede inspirert av låtkatalogen til viseveteraner som Cornelis Vreeswijk og Ola Magnell.

Cornelis fortalte livshistoriene til Felicia og Ann-Katrin, og Winnerbäck dyrket kjærlig og nådeløst sine kvinnelige protagonister Hjärter Dam og Fröken Svår, to treffsikre tidsportretter. I låta «Gråa dagar» fra «Med solen i ögonen» (1998) har Hjärter Dam flyttet til storbyen med en halvferdig roman i skuffen. Hun forbanner at hun er blitt en av alle dem som sitter på kafé og «snackar skit og dricker te». Men skjer det noe med livet hennes? Kommer hun fram dit hun skal? Eller blir det som i sangen «Tvivel» der Winnerbäck skildrer en typisk rotløs studenttilværelse: «Det är nudlar och lånade pengar».

Jeg beundrer tekstforfattere som fanger tidsånden presist og ujålete, som Loudon Wainwright III, Todd Snider, Stefan Sundström - og selvsagt Winnerbäck. Hans glitrende tekster er små noveller, som automatisk drar meg tilbake til jeg var 19 og nøt kompiskvelder på byen hvor vi blandet livet ut i uendelige mengder med øl. «Efter hundrafemtio spänn har bussen gått och man får gå. Vi kanske hörs imorrn igen när vi har vaknat framåt två». Jeg husker følelsen av å flytte fra barndomshjemmet til en mørk, trang og fuktskadet kjellerhybel, der en ung, rufsete sivilarbeider blandet helgens bakrus ut i tynn pulverkaffe: «Vi borde inte sitta här och dricka öl varenda kväll. Vi borde göra nånting bra, men det är ingen som har lust». Han ga meg ly for stormen da jeg ble alenefar. «Jag bor enkelt igen, lite tomt ibland, men jag saknar ingenting akut». Og, sist men ikke minst, var han der igjen da jeg traff min livs kjærlighet i fjor: «Du är början på nåt nytt og nånting underbart för mig».

  • Jeg husker følelsen av å flytte fra barndomshjemmet til en mørk, trang og fuktskadet kjellerhybel, der en ung, rufsete sivilarbeider blandet helgens bakrus ut i tynn pulverkaffe.

84736705.jpg

Jeg opplevde Winnerbäck live allerede i 1998, på Gamla, en liten rockeklubb i Oslo. «Va kul att få spela i utlandet!» sa han. Det var fire musikere på scenen, og tre betalende i salen; en venninne, jeg og en ukjent fyr. Tre år senere fikk han sitt store gjennombrudd med plata «Singel». Fra å være en kuriositet, ble han nå nasjonaleie. Han solgte over 200.000 plater, spilte stadionkonserter og ble «Årets mannlige artist» på den svenske Grammis-gallaen.

Til sammen har han gitt ut ti plater, vunnet en drøss med priser og når han kommer til Norge nå inntar han alltid store konsertscener. Den siste plata, «Hosianna» (2013), avslører at den urbane rastløsheten er et vedvarende trekk i Winnerbäcks virke. «Jag är så trött på Stockholm. Alla lever samma liv». Ser du meg med barnevogn og hodetelefoner, er det antakelig denne låten jeg hører på. Vit da, at inni hodet mitt er jeg ikke 35 år med høye viker og et kompenserende helskjegg. Nei, jeg er 18 år igjen, jeg bærer en imaginær riddersveis og synger melankolsk om Oslo:

— En stad som får en att bli större enn man är,

men i en ålder som sätter en på jorden

Jag trodde att jag visste vem jag var och vad jag ville

men nu skulle jag inte välja dom orden

Straks fyller Lars Winnerbäck 40 år. Gratulerer med dagen, Lars. Takk for musikken - så langt.