«Sam», «Si», «Dja».
Lydene kommer kontant mens sverdene løftes i sakte bevegelser. Den lille gruppen som trener på klassisk sverdkunst i lokalene til Vågsbygd Karateklubb hver lørdag formiddag, jobber konsentrert. Først fremover og så litt tilbake, før de kikker hverandre inn i øynene og bukker.
Så fortsetter oppvarmingen. Den høyre barbeinte foten dras langs matten, mens det venstre beinet krysses bak. Så motsatt. Fram og tilbake. Sverdene holdes med begge hendene i riktig avstand, slik at armene krysses når de løftes. Svusj, sier det, når sverdene hugges nedover.
— Hvorfor jeg underviser i dette? Det er gøy. Det er mitt fagområde, og jeg liker å holde på med det, sier Eri Larsen Kusano i en liten pause, før hun spretter opp igjen på matten i dojo'en, som er det japanske navnet på stedet hvor kampkunsten utføres. I Japan var en dojo synonymt med plassen buddhistmunkene utførte sine religiøse handlinger. Hilsenene som gjøres før sverdkampkunst i Japan, er derfor av religiøs art. Men i Norge hilses det religionsnøytralt.
— Løft armene rettere opp, men slapp av i skuldrene og nakken, formaner den 56 år gamle japanske sverdmesteren vennlig på engelsk, til tyske Kay Schellenberg. Han har drevet med japansk sverdkunst i rundt fem år, men har fortsatt mye å lære.Eri har holdt på i 36 år. Det kan ta et helt liv å bli blant de flinkeste, og det er bare de færreste som blir det. Eri har 7. Dan Katori Shinto Ryu. Det betyr at hun har den syvende graden, hvor ti er høyest. Eri er blant de høyest graderte både i og utenfor Japan.
Fast trening
Denne lørdagen trener Eri og ektemannen Såzen Larsen Kusano, som har 6. Dan, seks av medlemmene i sverdkampklubben Kakudôkan, som består av totalt 15 medlemmer. Noen studerer utenbys, så det er ikke alltid at alle kan komme. Såzen er oppvokst på Tinnheia i Kristiansand, men begynte med japansk kampkunst allerede i 1978. I 1989 flyttet han til Japan og giftet seg etter hvert med Eri, som han traff i det japanske kampsportmiljøet. Eri begynte å trene Budo, som er en felles betegnelse for all japansk kampaktivitet, i 1976. Hun trente under den legendariske sverd- og Aikido-stormesteren Yoshio Sugino. I begynnelsen trente hun både Katori Shinto Ryu og Aikido, men valgte etter hvert å konsentrere seg om Katori Shinto Ryu, som er det japanske navnet på den klassiske sverdkampkunsten.
— Pass på at du ikke bøyer deg for langt ned, det er sverdet og ikke overkroppen som skal ned.
— Det er viktig med åpne hofter, først da kan du komme helt ned på kne. Bare tenk når det gjøres med rustning på, da blir kroppen automatisk stivet av.
Ekteparet instruerer og forklarer. Stemningen er god, og smilene sitter løst. Alt skjer rolig og behersket. Etiketten i japansk sverdkunst er viktig. Når sensei'en, instruktøren, snakker, skal det være ro. Og når treneren korrigerer, takker man høflig.
Hjelper mot stress
— Jeg hadde en stressperiode på jobb for en tid tilbake, og da hjalp det å komme hit og trene sverdkampkunst. Man er fullt konsentrert og kan ikke tenke på annet, og når treningen er over har man trent både kroppen og renset hodet. Det er mental styrke, sier Kay Schellenberg.
— Sverdkamp er en japansk krigstradisjon, men nå handler det om selvutvikling. Å lære seg selv å kjenne og utvikle seg som menneske, sier Eri.
To varianter
Det finnes to varianter av sverdkamp, den moderne og den klassiske. Den moderne heter Kendo og er japansk fekting. Utøverne har på seg beskyttelse og bruker bambussverd. Det er en kontaktidrett hvor formålet er å treffe motstanderen med bambussverdet på de deler av kroppen som er beskyttet. Kendo har sitt utspring fra fektekunsten i Japan, og tradisjonen går mer enn 600 år tilbake. Men i Vågsbygd drives det med klassisk sverdkampkunst.
— Forskjellen er at vi ikke har beskyttelse, og så bruker vi tresverd. I stedet for å kutte motstanderen, jobber vi med prinsipper, teknikker og strategier som brukes i forsvars- og angrepsposisjon, forklarer Eri.
Tok kunsten til Norge
Ekteparet Larsen Kusano flyttet til Norge i 2002, og etablerte sverdkampkunst-skolen Kakudôkan. Men allerede på 1990-tallet begynte de å undervise i Katori Shintô Ryû når de var på besøk i Norge om sommeren. Siden paret brakte kunsten til Norge, har mange hundre nordmenn fått undervisning i den klassiske sverdkunsten. Men miljøet er lite.
— Det er på en måte jobben min, men miljøet er for lite til at jeg kan leve av inntektene. Jeg underviser i japansk på Aftenskolen, og de planla å starte kurs i sverdkampkunst, men interessen var ikke stor nok, sier Eri.
I tillegg til gruppen på lørdager, reiser hun også rundt i Norge og arrangerer treningshelger. Kakudôkans hovedkontor ligger i Kristiansand, men klubben har små avdelinger i flere andre norske byer.
— Det er god fysisk trening, men det gjør også godt mentalt. Og det gjelder å ikke tro at man er for flink, sier Såzen.
— Nei vel?
— Man blir ikke fysisk såret, men egoet blir såret. Vi kjenner det her inne hvis vi ikke får det til, og da gjelder det å holde hodet kaldt, sier Såzen og klapper seg på brystet.
— Ved motgang er det naturlig å tenke at en vil ta igjen, og da blir man aggressiv. Jo flinkere man tror man er, jo mer aggressiv blir man når stoltheten såres. Men egoet har ingenting i dojo'en å gjøre.