Hva må du ha til påske? Det var spørsmålet programlederne i P1 Opptur stilte til lytterne sine lørdag morgen, ved inngangen til påskeuka. Jo, den ene måtte ha Timian til ertesuppe, som hun serverte sine i deres faste påskemeny. Den andre måtte ha tulipaner, gule, oransje og røde. Det var påske for ham. Deretter haglet det inn med tekstmeldinger fra lytterne om alt fra egg, gule lys og blyant og viskelær for Sudoku og kryssord i hytteveggen.
Ikke et vondt ord om noe av dette. Men vi samles, vi tar fri, drar til fjells, på tur, spiser Kvikk Lunch, appelsiner og lam, fordi det påske. Den kristne kirkes største høytid, vår kristen-humanistiske viktigste fortelling. Familietradisjoner, pynt og ritualer betyr selvsagt mye, men troende eller ei, hvem tar ansvaret for fortellingen? Hvem husker på overleveringen fra generasjon til generasjon, som vi har gjort det i over 2000 år.
Ja, noen tusen år forut for det, med jødenes feiring av «Passover», og offerlammet for å markere frigjøringen fra slaveriet og utferden fra Egypt.
Påske i Brooklyn
Selv har jeg en utstoppet liten påskekylling. Den har fulgt meg siden 1. påskedag i Brooklyn i 1959. Jeg fikk den som belønning eller bestikkelse for å sitte stille under påskegudstjenesten i 46th street-kirken. Denne var bare en av mange, som samlet oss norskamerikanere omkring tro, tradisjoner og verdier vi hadde med oss hjemmefra. På det meste var vi så mange, at vi ble regnet som «Norges tredje største by».
I USA var det ingen statskirke, ikke religionsundervisning eller kristendom, som faget het da jeg seinere begynte på skolen i Norge. Da var det den enkeltes, familiens, det nære fellesskap og samfunnet av likesinnedes ansvar å ta vare på fortellingen, overleveringen og verdiene i vår kulturkrets og samfunn. De bygget kirker, drev søndagsskoler og aktivt foreningsliv på norsk og engelsk fordi det var viktig i våre liv å få høre til.
Ta ansvar for fortellingen
I dagens mangfoldige og flerkulturelle Norge har vi også sagt farvel til statsreligionen. Den kristne formålsparagrafen forsvant ut av skolen i 2007, og ordet bibelhistorie høres for mange like fjernt ut som Pontoppidans forklaringer. Slik er det, og det kan ligne rammen omkring det norske fellesskap i Brooklyn i en konfesjonsfri stat, og en mangfoldig og fargerik hverdag. Ansvaret for å fortelle, formidle og ta vare på fortellingen om hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvilken tradisjon vi står i faller på den enkelte, familien og flokken vår.
En liten utstoppet påskekylling, et gulnet polaroidbilde fra en fjern påskesøndag i Brooklyn med mamma og storesøster, og lørdagens P1-spørsmål trigger mine tanker. De minner meg på historiene og bildene jeg med takk fikk med. De har jeg ansvar for å levere videre.
Hva må du ha til påske? Det var spørsmålet i radioprogrammet. Hva med Fortellingen, overleveringen, og veien fra utferden i Egypt til Palmesøndagens «Hosianna» for Messias’ inntog i Jerusalem? Ja, fra påskedramaet, og fram til hvem vi er i dag?