Som pilot i Luftwaffe var Siegfried Rudschinat ettertraktet av kvinnene.  Som pilot i Luftwaffe var Siegfried Rudschinat ettertraktet av kvinnene. Foto: Privat

Bok om dristig dameforfører fra Luftwaffe

Den tyske piloten imponerte kjæresten med å fly på høykant ned Dronningens gate. Nå har parets sønn skrevet bok om faren.

Det er en sommerdag i Kristiansand i 1942, og atten år gamle Kirsten Grønli hører et motorbrøl ute i Dronningens gate. Lyden stiger, og i et glimt ser hun jagerflyet fare forbi vinduet i tredje etasje. Rommet hennes ligger i bygningen hvor Pedersens Vaabenlager nå holder til, og Kirsten aner hvem det er som sitter bak stikka og styrer flyet på høykant nedover gata: Kan det være Siegfried som hun nylig ble kjent med da hun spaserte i Markensgate?

— Disse pilotene var guttunger som fikk det råeste av moderne teknologi mellom hendene, sier Siegfrieds sønn, Gorm Helge Grønli Rudschinat. Han sitter ved sitt eget kjøkkenbord på Bronseplassen i Høvåg og forteller.

Kirsten Grønli var 18 år da beileren fløy forbi vinduet hennes i stor hastighet. Dette bildet er fra det tyske identifikasjonsbeviset hennes i 1945. Foto: Privat

— Han må ha fløyet i alle fall 300 kilometer i timen, og det er jo ganske fort gjennom Dronningens. Han var full og fikk vaktarrest i tre dager som straff. Men det må det ha vært verdt, humrer Rudschinat. Han er født høsten 1943 som resultat av den unge jentas betatthet av den tre år eldre piloten.

Casanova

Historien om det hårreisende flystuntet er beskrevet i boka «Min fars krig» som kommer ut på Commentum forlag neste uke. Her forteller Grønli Rudschinat historien om sin far Siegfrieds fire år som jagerpilot for Luftwaffe. Etter to års pilotutdanning var han fra 1941 i aktiv tjeneste på ulike steder i Holland, Danmark og Norge. Rudschinat var som man forstår en dyktig pilot, men han må også ha visst hvordan man håndterer damer.

— Han fikk fire barn med fire ulike kvinner i løpet av krigen, og de er bare dem jeg vet om. Jeg tror godt det kan være flere, humrer Rudschinat.

Øverste sjikt

Gorm Helge Grønli Rudschinat hadde aldri noen ubehageligheter fordi han var tyskerbarn. Likevel har han slitt med bakgrunnen sin. Foto: Torgeir Eikeland

Han er selv resultatet av møtet mellom faren og Kirsten Grønli, og er født på høsten 1943. De to skulle siden gifte seg i 1945. Men før de møttes hadde Siegfried fått en datter i Berlin etter et ennattsmøte med en kvinne. Og i løpet av 1944 fikk han barn med to ulike danske kvinner i henholdsvis Aalborg og Husum. Han var nemlig mye stasjonert i Danmark også i løpet av 1942-44.— Folk sier han må ha vært slik en rundbrenner. Men vi må huske på at det var krig og at disse pilotene aldri kunne vite om de ville være døde neste dag. Da han var forlagt i Holland hadde de den skikken at de hver kveld tente levende lys på de tomme plassene til piloter som hadde falt den dagen. De var unge gutter som ville leve mens de kunne, og som piloter i Luftwaffe utgjorde de det øverste sjiktet av den tyske krigerkasten. De var tilsvarende ettertraktet av jentene, og fire jenter i løpet av fire år, hva er vel det? spør Grønli.

— Ja, dette er vel bare de fire av dem som ble gravide?

— Hehehe. Ja, det er det min kone også sier, knegger Rudschinat.

Ukjent halvbror

Siegfried Rudschinat fotografert i sin Focke Wulf 190 A-3 utenfor Lista. Med 1600 hestekrefters motor fra BMW hadde maskinen en topphastighet på rundt 600 kilometer i timen. Foto: Privat

— Min eldste halvsøster Rosemarie vokste opp og bodde i Vest-Berlin. Monika som ble født i Husum i Danmark havnet etter hvert i Øst-Berlin og vokste opp som DDR-borger, sier Rudschinat. Begge søstrene møtte han i løpet av 1990-årene.Det ble imidlertid så sent som 2012 før han ble oppmerksom på at han også hadde halvbroren Flemming på Nord-Jylland.

— Det var vel egentlig datteren hans som fant meg. Det skjedde på grunn av et bilde av far som jeg hadde lagt ut på internett, sier han. Samme sommer skrev Fædrelandsvennen en større artikkel om møtet mellom de to brødrene.

— Flemming døde i fjor av kreft. Nå har jeg god kontakt med barna hans, og de har vært flere ganger på besøk her, sier Rudschinat.

Han har jobbet med boka i seks år. Mye av billedmaterialet kommer fra farens fotoalbum, og teksten er fra samtaler han selv hadde med ham før han døde i 2002. — Dessuten har jeg brukt mye fra et halvannen times langt intervju som den belgiske historikeren Eric Mombeek gjorde med ham. Men ennå er det mye jeg tenker på at jeg burde spurt ham om, sier sønnen.

Ikke nazist

Han forteller om en far som var formell og «tysk» i sin fremtoning, men som også ble oppfattet som høflig og oppmerksom i møte med svigerfamilien i Kristiansand.

Illustrasjon fra boken. Siegfrieds flyrute ned Dronningens gate er streket av. Huset hvor Kirsten bodde er markert med et kryss. Foto: Kristiansand kommune

— Min mormor var meget begeistret for ham, og han var tilstedeværende i min oppvekst på den måten at han ofte ble snakket om, sier Rudschinat.Faren skal ikke ha vært noen nazist under krigen, selv om han og de andre pilotene var sikre på tysk seier da avdelingen kom til Kjevik 17. mai 1942. Fra flyplassene Kjevik, Sola, Lista og Herdla fløy de konvoipatruljer over Nordsjøen og hadde rolige dager. I 1943 snudde krigen, og fra flyplasser i Danmark, Holland og Frankrike slåss de mot en stadig mer overlegen fiende.

— Det er ingen tvil om at ferdighetene og en god porsjon flaks reddet ham, sier Rudschinat.

Berget livet

Lavtflyvningsevnene som hadde tatt ham gjennom Dronningens gate to år tidligere, kom høsten 1944 til nytte på en helt annen måte. Her unnslapp Rudschinat flere ganger svermer av amerikanske fly. Han fløy så dristig mellom hollandske trær at motstanderne ikke kunne eller turde følge ham. Svært mange av kollegene var ikke like heldige.

— Han ble etter hvert helt nedkjørt, og i januar 1945 hadde han fått så store nerveproblemer at han gikk ut på rullebanen og skjøt med signalpistol mot allierte fly. Og mens mange av kameratene ble satt opp på jetjager, ble far av en eller annen grunn overført til Kjevik. Det eneste han noen gang sa om dette var bare at «noen i Berlin ville at jeg skulle overleve», sier Rudschinat.

Tilbakevirkende kraft

Dermed ble det også bryllup i Kristiansand like etter fredsslutningen mellom Kirsten og Siegfried.

Siegfried Rudschinat på Kjevik vinteren 1943. Julen dette året besøkte han kjæresten Kirsten og den nyfødte sønnen Helge i Kristiansand. Foto: Privat

— Å gifte seg var det dummeste hun noen gang har gjort. Regjeringen lagde en lov med tilbakevirkende kraft som bestemte at alle som hadde giftet seg med en tysker skulle fratas statsborgerskapet. De tyskerjentene som fulgte samfunnets etiske normer og giftet seg skulle altså straffes for dette, sier Rudschinat sint.Dermed ble han og moren internert i Mandal sommeren 1945 i påvente av å bli deportert til et sønderbombet Tyskland. På høsten 1945 ombestemte politikerne seg, og det nygifte ekteparet ble enige om at mannen skulle dra i forveien til Tyskland.

— Etter det så de hverandre ikke før han i 1949 fikk et 24-timers visum til Danmark. Der møttes de og ble enige om å skilles, sier Rudschinat.

Det skulle gå hele 47 år fra han sist så sin far i 1945 til de to igjen møttes.

— Jeg hadde i mange år telefonnummeret hans liggende i en skuff i skrivebordet. Så en dag i 1991 da jeg kom inn fra keramikkverkstedet følte jeg at det lå og ropte på meg, sier han.

Det var Siegfried Rudschinats daværende kone som svarte telefonen i Hamburg. På skoletysk fikk Gorm Helge lagt fram sitt ærend.

— Hun visste veldig godt hvem jeg var, og sa hun skulle ringe tilbake når han kom hjem. Den ettermiddagen var det en her som gikk noen lange skritt fram og tilbake over kjøkkengulvet. Men far ringte tilbake, og året etter møttes vi, smiler Rudschinat. Etter dette fulgte ti år med kontakt med faren før han døde i 2002. ## Ikke mobbet

Boka som kommer ut til uka. Rudschinat fikk kallenavnet "Napp" fordi en offiser hørte feil da han ble ropt opp på pilotutdanningen og dermed kalte ham "Rudschinapp".

— Fikk du problemer i oppveksten som tyskerbarn?- Ingen! Ingenting i det hele tatt, sier han og slår i bordet.

— I klassen min på skolen var vi flere tyskerbarn. Det var jeg og en som var sønn av en menig soldat, og så hadde vi sønnen til gestaposjef Kerner. Dessuten gikk sønnen til den største nazisten i Kristiansand i klassen, og i tillegg ungene til noen som var «stripete». Vi hørte aldri et ord selv om alle visste om disse tingene.

— Hva kan det komme av?

— Vi var jo seks-sju stykker, og du kan ikke gi deg til å mobbe en hel gjeng, sier han.

Heller ikke moren fikk noen ubehageligheter på grunn av sitt samkvem med fienden.

— Jeg tror faktisk folk gjorde forskjell på tyskerjentene. Hun kom fra en finere familie, og jeg tror nok jentene fra arbeiderklassen hadde det tøffere, sier Rudschinat.

Samvittighetskvaler

Han er selv døpt Helge Siegfried Rudschinat, selv om han hele oppveksten gikk under navnet Helge Grønli.

— Men da jeg skulle konfirmere meg sto Rudschinat-navnet på papiret jeg fikk i kirken. Jeg trodde jeg skulle synke i gulvet! Jeg hatet virkelig dette navnet, sier han med ettertrykk.

For selv om ingen mobbet ham for opphavet, har han likevel hatt store problemer på grunn av det.

— Plagen har kommet fra meg selv, og det har virkelig vært tungt. Jeg har hatt så dårlig samvittighet for det tyskerne gjorde under krigen, selv om jeg vet at jeg ikke kan lastes for noe, sier han.

— Hvorfor har du skrevet denne boka?

— Godt spørsmål. Jeg har vokst opp uten en far, så kanskje jeg ønsker å si at «Se her! Jeg har også en far!».