Den tredje boka i firebindsverket «Årstidene» er her, den heter «Om våren». De to første, «Om høsten» og «Om vinteren» kom i fjor, og den siste er bebudet i løpet av sommeren. Jeg hadde ventet på denne, og gledet meg til den. Forventningen er innfridd. Gleden og lykken vellet opp i meg da jeg klappet boka igjen etter en lang dags lesning. Denne er så annerledes enn de to første. De bestod av småstykker. Jeg valgte å kalle dem epistler. Denne er en sammenhengende fortelling, i tre deler og med en epilog til slutt. Den presenteres som en roman. I det ytre forteller den om en aprildag i Skåne der pappa Karl Ove er alene med fire barn fordi mamma er på sykehus. Yngstejenta er bare tre måneder gammel og dagen forløper ikke helt som en lykkelig drøm.
Karl Ove Knausgård forteller, detaljert inntil det pinlige, om hva som skjer fra morgen til kveld. Han forteller til det vesle barnet og tenker seg at hun skal lese om denne dagen om en del år, kanskje når hun er i slutten av tenårene. Det fører til noen uvante vendinger i verbets tider, men når en leser nøye og om igjen ser en at det selvsagt er riktig, det må være sånn. Stilen er umiskjennelig Knausgårds, av og til høystemt og nesten patetisk, noen ganger nesten av Mykleske dimensjoner i setningsbygningen, en og annen gammelmodig vending, andre ganger aforistisk, kort, knapt: ”Også for sjelens natt står det en dag for døren”. Når man først er fortrolig med denne skrivemåten er det en nytelse å lese.
”Jeg er førtiseks år, og det er min innsikt, at livet er hendelser som må pareres. Og at øyeblikkene av lykke handler om det motsatte” sier han innledningsvis, og spør hva det motsatte av å parere er. ”Det motsatte av å parere er å skape, å lage, å legge noe til, som ikke fantes der fra før. Du fantes ikke der fra før”, sier han til det vesle barnet.
Denne romanen er en lovsang til det store og fryktinngytende vakre, det vi bare kan bøye oss for.
Og dermed er denne aprildagens odyssé i gang. Gjennom 188 sider medlever vi rutiner og overraskelser, kriser, og øyeblikk av noe fint, og vi følger tankesprang og bevissthetsstrøm relatert til dagens hendelser men med gjenklang fra levd liv, gamle opplevelser, traumer, henrykkelser. Vi blir med i refleksjonene over hva som former personligheten vår, hva livet egentlig er, hva er verdifullt, hva er et godt menneske og hva er et dårlig? Her er noen sider om ei rød bøtte, og ei rød bøtte blir aldri det samme etter at du har lest dette. Her er minner om fyllekjøring i ungdommens Kristiansand og refleksjoner over selvmordets mulighet.
Livet er skrammel, sier han ett sted. Når mennesket dør ”og skrammelet i dem stilner, fortsetter det i deres barn, og man forstår at skrammelet var saken, skrammelet var meningen, skrammelet var livet”, heter det. Men livet kan også omtales i en høyere stil, som her: ”Vi kommer fra det fjerne og fryktinngytende vakre, for et nyfødt barn som åpner øynene for første gang, er som en stjerne, som en sol, men vi lever livet vårt i det lille og dumme, i de svidde pølsenes og de vaklende campingbordenes verden. Det store og fryktinngytende vakre forlater oss ikke, det er her hele tiden, i alt som alltid er det samme, i sola og stjernene, i bålet og i mørket, i det blå teppet av blomster under treet. Vi kan ikke bruke det til noe, det er for stort for oss, men vi kan se på det, og vi kan bøye oss for det”.
Jeg tillot meg å kalle «Om høsten» en høysang til livet og kjærligheten. Denne romanen er en lovsang til det store og fryktinngytende vakre, det vi bare kan bøye oss for.
– Folk er helt ville etter Karl Ove Knausgård i USA