UTØVERBLOGG: Søndag var det duket for drømmen, utmaningen, eventyret! Vasaloppet, verdens eldste og største langløp på ski. Jeg var klar for å grave dypt "I fädrens spår för framtids segrar"or oss som satser og trener mot langløp på ski, regnes Vasaloppet som "VM i langløp" og det største og gjeveste løpet man kan vinne. For min del har Vasaloppet passet meg bra og vært det løpet jeg har gjort det best i de siste årene. Det er et løp der man får veldig godt igjen for å være godt trent.
Med min padlebakgrunn har fått veldig mye igjen for alle timene jeg har tilbrakt på fjorden i en kajakk. For to år siden rykket jeg fra start og lå i tet i 70 av 90 km og i fjor var jeg med inn i spurten om en pallplass og ble nummer 11. Jeg hadde et håp om i år å gjøre det enda bedre, men også være med å sette farge på løpet.
Nesten 16.000 deltakere
Vasaloppet er selve definisjonen på et langløp. Det er langt og en skikkelig kraftprøve. 90 km og går fra A til B, i dette tilfelle fra Sälen til Mora. Med 15.800 deltakere og fellesstart er det en mektig skue å stå på startsletta å se utover den store folkemengden. Å gå selve løpet er en helt spesiell opplevelse, og noe jeg kan anbefale alle å være med på en gang i livet.
Jeg er en del av Team Ragde Eiendom, et av verdens beste privatteam og det ledende langløpslaget i verden, og Vasaloppet var spesielt viktig for oss i år. I fjor ble vi tatt veldig på senga taktisk, og vi sto igjen med en fjerdeplass som best og laget Team Koteng tok tredobbelt og slo oss skikkelig.
Revansjelystne
I år var vi veldig revansjelystne og det var kun seier som var godt nok. At en fra Ragde kom først i mål og fikk seierskransen, det betydde alt for oss. Vi er et sterkt lag, og har mange kort å spille på. Vi hadde et langt taktikkmøte dagen før løpet, og vi hadde mange scenarioer om hvordan vi skulle gjøre det underveis.
Som det har vært de siste fem årene, var det i år også meldt et kraftig snøvær natten før løpet og underveis med mye nysnø i sporene. Da er det tungt å ligge først og brøyte vei og mange trodde at det kom til å bli som i fjor, et stort samlet felt lenge og en massespurt inn mot mål.
Når det er snøvær, er det ofte at det går utbrytninger og det dannes brudd. Det var derfor viktig for Ragde at hvis det gikk brudd, så hadde vi med en løper eller to. Jeg elsker å gå offensivt, så om det ble brudd så ville jeg være med.
God start
Jeg fikk en god start og posisjonerte meg langt fremme inn i den lange motbakken som er rett etter start. På toppen av denne bakken var det i år en klatrepris, og jeg passerte på fjerdeplass. Ofte er det på toppen av bakken det prøves å dannes brudd. og i år var det en ivrig gjeng som prøvde å stake ifra hovedfeltet. Vi ble en gruppe på ni-ti personer som klarte å stikke ifra.
Skal et brudd klare å holde unna, er det viktig at man samarbeider bra. For to år siden var jeg også i brudd, da var vi bare to personer og jeg måtte dra nesten hele veien. I år var vi ti personer og drajobben kan fordeles mer. Øystein «Pølsa» Pettersen tok kommandoen og ropte at alle drar ca. 60–70 harde tak, og så rullerer man rundt, så alle bytter på å dra. Samarbeidet fungerte bra, og alle i gruppa hjalp til med å holde oppe farten. Som nevnt var det snø i lufta, det gjør det derfor mye tyngre å gå først å brøyte spor enn å ligge bak.
Vi hadde ikke stor luke ned til hovedfeltet i starten, og vi passerte 23 kilometer ut i løpet 40 sekunder foran hovedfeltet. Ved passering 30 km hadde luka vokst til 1,5 minutt. Vi fortsatte å samarbeide bra i bruddet og byttet hele tiden på å ligge først. Da vi passerte halvveis ut i løpet ved 45 km, fikk vi beskjed om at vi lå 3,5 minutter foran hovedfeltet. Da følte jeg at det var muligheter å få til noe stort. Jeg hadde også følt meg bedre og bedre utover i løpet, så jeg var klar for å prøve å finne på noe sprell etter hvert.
Vant spurtpris
Noen kilometer seinere fikk vi beskjed om at farten i hovedfeltet hadde økt betraktelig og de øvrige nærmet seg. Jeg begynte da å dra mye mer og kjørte på. Dette var oppover mot passeringspunktet Oxberg, 60 km ut i løpet. Bruddet vårt begynte å slå sprekker og jeg følte meg veldig bra og staket på det jeg hadde i front. Jeg passerte først i Oxberg og tok denne spurtprisen.
Til slutt var det bare jeg og Torleif Syrstad fra Team Koteng igjen fra bruddet i tet. Men det tok ikke lang tid før lagkamerat Petter Eliassen og Stian Hoelgaard fra Team Koteng kom gampende opp til oss, og vi var nå plutselig en gruppe på fire mann i tet. Eliassen og Hoelgaard hadde satt opp et vanvittig tempo og her var det bare å henge seg på. Jeg følte at dette var tidenes mulighet til få en topplassering i Vasaloppet, og det var bare å bite tennene sammen og stake på det jeg hadde.
Jeg kjente at det begynte å koste mer og mer for å henge på for hver kilometer som gikk, og kreftene begynte å forsvinne. Det ble stadig noen småluker fram til Eliassen og Hoelgaard og jeg måtte stake på alt det jeg hadde for å henge på.
Kreftene minket
Ved ca. 20 km igjen kjente jeg at dette ikke går lenger. Jeg la meg da i en 2. posisjon og hadde lagkamerat Eliassen foran. Jeg slapp ham da av gårde og laget en luke til ham. Hoelgaard, som lå sist på gruppa, måtte da stake på alt det han hadde rundt for å komme forbi og prøve å tette luke, og han brukte et par kilometer før han klarte å tette luka. Syrstad og jeg falt da av de to fremste, men vi fortsatte å kjempe på og prøve å holde oppe tempoet.
Ved passering i Høkberg 19 km igjen til mål, ble vi to tatt igjen av lagkamerat Tord Asle Gjerdalen og svensken Klas Nilsson. Vi ble da en gruppe som jaktet på de to foran og også kjempet om tredjeplassen. Men dessverre for min del, kjente jeg at kreftene forsvant bare mer og mer, og jeg kjente at det begynte å svartne veldig.
Ved 15 km igjen til mål røk strikken, og jeg klarte ikke lenger å henge på denne gruppa. Jeg var helt ferdig. Jeg lurte veldig på hvordan jeg skulle klare å komme meg til mål da. Det var langt ned til gruppa som kom jagende bak, så jeg tenkte at her må jeg bare prøve å få i meg mer energi og se om det hjelper.
Kom til hektene igjen
Jeg stoppet da helt opp, spiste den siste store energigelen jeg hadde igjen og drakk opp resten av drikken jeg hadde igjen i drikkeslangen. Jeg sto da stille i 30–40 sekunder før jeg begynte å gå igjen. Jeg fikk gått noen kilometer i mitt eget tempo før jeg ble tatt igjen av gruppa bak. Det hjalp veldig og jeg klarte å komme meg litt igjen.
Jeg klarte å henge på gruppa inn mot mål, og var med i spurten om sjetteplassen totalt. Jeg var ikke sterk nok til å komme blant de fremste og kom inn på en 11. plass. Det var ikke den plasseringen jeg håpet på. Men det gjorde ikke så mye når jeg kom inn i mål og fikk se lagkamerat Petter Eliassen med seierskransen som vinner av Vasaloppet! Det var stort og ikke minst viktig for teamet. Jeg endte tre minutter og 21 sekunder bak Eliassen i mål.
Resultatmessig ble ikke Vasaloppet det jeg hadde håpet på eller trent for, og jeg hadde som mål å komme litt lenger opp på resultatlista. Men i ettertid ser jeg var Vasaloppet et bra løp for min del. Jeg gikk all in og gjorde et skikkelig forsøk. Jeg var offensiv, uredd og gikk som en villmann. Jeg elsker å gå offensivt og Vasaloppet ble et skikkelig sliteløp akkurat etter min smak.
Inspirert av vinner Eliassen
Jeg fikk vist meg godt fram og det ble mange minutter i front og mye tv-tid. Kreftene holdt ikke helt til mål denne gangen, men jeg skal ta med meg erfaringene og bygge videre på dette. Som Team ble Vasaloppet en stor suksess der vi dominerte konkurransen med offensiv gåing og seier til Eliassen. Det er inspirerende.
Nå venter en roligere periode de neste to ukene, før sesongen avsluttes med Birkebeinerrennet 21. mars, Reistadløpet 28. mars og Yllas-Levi den 4. april. Jeg håper å avslutte sesongen bra og å finne på noen sprell!