Arbeid gir oss mat på bordet og saltet vi trenger til. Vi jobber fordi vi skal overleve. Fordi vi må bo, spise og ha klær på kroppen. Vi må ha råd til å ha barn og sørge for en viss velstand rundt dem.

Men vi jobber også for tusen andre gode grunner. For å realisere oss selv. Bruke våre evner. For å ha et utfordrende liv. For å bryne knotten eller kroppen. For å være til stede. For å bidra til samfunnet, gjøre vår plikt. For å oppnå tilgang til materielle goder. Eller kulturelle goder, som reiser og opplevelser. Og vi jobber for å få status. Identitet. Nettverk. Venner. Mening. Og — ikke minst - aksept. For at verden rundt oss skal se at vi også er med, vi bidrar og vi er faktisk ganske flinke til det. I perioder i hvert fall. Kanskje. Når dette skakes, skakes mye. For det handler om identiteten din.

Tøff beskjed

Denne uka fikk NOV-ansatte i Kristiansand som ventet en tøff beskjed. 1500 ansatte av den store arbeidsstokken må gå. Innen nyttår. Mellomledere skal kurses i nedbemanningssamtaler og det blir tung stemning i Korsvikfjorden og andre steder i måneder fremover. Hvem blir pekt på? Det er ikke alltid slike prosesser fremelsker det beste i folk og det er en hard prøve for et arbeidsmiljø å gå gjennom slike nedbemanninger. De er umulig å gjøre smertefrie. Fasiten er nådeløs og rettferdighet er ikke en relevant verdi. De som mister jobben er de som jobber der det ikke lenger er jobb.

Vi må ha råd til å ha barn og sørge for en viss velstand rundt dem.

Empatien skyller i store bølger over bedrifter og bransjer som rammes av konjunkturendringer som fører til tøffe kutt. Eller der hvor teknologiutviklingen tvinger oss til å finne nye måter eller veier, som i mediebransjen. Vi kan identifisere oss. Voksne mennesker i denne verden kan alle kjenne at vi noen ganger står på kanten av avgrunnen, eller nærmer oss den. Vi kan stadig vekk bli minnet om hvor skjør vår tilværelse er, hvis en av de viktigste byggesteinene røskes vekk. Blir du syk en periode tar det ikke mange dager før du føler deg helt utenfor alt i samfunnet, uten verdi, bare veldig ordentlig til overs. For verden suser fortsatt ufortrødent og uforstyrret videre selv om selveste du har meldt pass og må ligge under dyna.

Har farget landsdelen

NOV er en stor arbeidsplass i en industri som har preget og farget landsdelen. Det har vært et flaggskip med en høyt utdannet arbeidsstokk, og så stolte vi alle har vært over industrien og hva den har utrettet, så godt kvalifiserte de er, så teknologiske, så innovative og internasjonale de er og har vært. Og heldigvis - mange har misunnet dem arbeidskraften. Heldigvis. Det kan redde mange nå.

NOV er en stor arbeidsplass i en industri som har preget og farget landsdelen.

NOV-ledelsen kan ikke love at det dramatiske kuttet nå blir det siste. Ingen kan spå sikkert om fremtiden og selv de lærde er uenige om dette er begynnelsen på slutten for den store oljeindustrien - eller om det bare er en nedtur som vi har hatt før. Noen varsler bedre tider allerede i 2016, mens andre tegner dommedag for bransjen som har ført til sånn enorm velstand for kongeriket vårt. Det vi vet er at dette er en svært syklisk bransje. Og all empiri tilsier at aktiviteten vil ta seg opp igjen. Analysene spriker, men er kanskje til syvende og sist mindre interessante enn hva som rører seg i hodene til den saudiske kongefamilien.

Markedet har falt sammen

Markedet for boreindustrien i Kristiansand har uansett falt sammen med lav oljepris og av alt har stoppet opp i Brasil. Brasil, det fattige og dysfunksjonelle landet som jublet over oljeforekomstene som skulle redde dem fra fattigdom og vanstyre. Men rikdommen har blitt feilfordelt, for samtidig med oljebransjens vekst har korrupsjonskulturen vokst seg like sterk, helt parallelt. Oljevirksomheten har delvis stoppet opp mens en helt nødvendig opprydning finner sted. Brasilianerne kunne ikke leve med en slik ukultur. Oljen ble ødeleggende og ikke berikende for samfunnet. Og dette har rammet NOV spesielt sterkt.

En sørlandslab må koke sammen noe som noen vil betale for.

Krise kan bety vendepunkt. Kanskje er den neste Bjarne Skeie en av ingeniørene som i disse dager må gå fra NOV eller MH Wirth. Og kanskje er det flere av dem som vil bruke den fantastiske teknologibasen som er bygget opp i Kristiansand til å utvikle Kristiansand næringsliv i nye og uventede retninger. Det var vel få som i 1975 ville tippet at brorparten av alt boreutstyr til offshore oljeleting og produksjon skulle komme fra Kristiansand.

Blomstrende småindustri

Det har skjedd før. Uddevalla i Sverige mistet tusenvis av arbeidsplasser i verftsindustrien da verftet ble nedlagt i 1986. Etter tøffe år er verftet i dag samling for en blomstrende gruppe av småindustrier. Alle har det til felles at de springer ut fra samme kjernekompetanse, men det spriker i produkter og markeder og byen er dermed ikke lenger like eksponert for bransjeavhengige konjunkturer. Ikke så sårbar.

Siden januar i fjor har minst 21.438 oljejobber forsvunnet, anslår DNB Markets. De bygges på de laveste kuttanslagene oljeselskapene har gjort. Men uansett om krisen skal være som noen spår, begynnelsen på slutten. Eller om det er som andre spår, bare en syklisk og normal svingning, så kan det tvinge fram omstillinger og et skifte som vi vet må komme uansett. Det er de gode hodene som må finne de nye veiene, det kan ikke vedtas i komiteer eller kommunestyrer. Politikere slår rundt seg med ord om skifte, grønn teknologi, innovasjon og omstilling - men de kan bare ordene. De kan ikke fylle det med innhold. En sørlandslab må koke sammen noe som noen vil betale for.

Sårbare sjeler

Men midt i dette store skiftet står det noen sårbare sjeler - akkurat nå. Velferdssamfunnet skal ta vare på dem, og mest sannsynlig vil langt de fleste få nye oppgaver ganske raskt. Men kanskje må også noen privatøkonomier omstilles og tenke nytt. Kanskje må noen vurdere hytte, båt og bosted og kjenne litt på hvem de er og hva de vil.

I dette store skiftet, vil det være mange små. Og det er der omstillingskostnaden er. Det er der alle voksesmertene vil være.