Lyden av skudd. Synet av dødelige blink i mørket. Et glimt av en slagmark. Nå står han her, en kjølig kveld i Sudan, og glemmer å tenke: er han egentlig trygg?

Hytta han bor i ligger rett ved grensa mellom Sudan og Uganda. Om kvelden står det brått to flyktninger på gulvet hos ham, gutter på hans egen alder med redde øyne. De øynene skal Tormod Stavenes aldri glemme. De øynene skal forme hele livet.

Mistet søvnen

— Jeg er byråkrat, og først og fremst byråkrat, sier regiondirektøren i UDI og setter seg ned blant høye papirbunker på kontoret.

Tormod Stavenes snakker lavmælt og rolig om at han ikke vil snakke om noe privat. Det er først seinere han likevel forteller om hendelsen som formet ham.

Stavenes har jobbet i Utlendingsdirektoratet i 23 år, men aldri har jobben vært så krevende som i høst. Antall flyktninger som kom tidoblet seg, og situasjonen var kaotisk. Uoversiktlig. Uforutsigbar. Og han var mannen som skulle ha full kontroll.

Han går bort til datamaskinen, peker på skjermen.

— Se på den bratte kurven. 200 flyktninger til Norge i uka er det normale. Vår organisasjon her, med 13 stillinger, er basert på det. I august, da økningen kom, var vi ikke dimensjonert for det som skjedde.

Kurven på skjermen gjør et kjempehopp, fra 10- 30 flyktninger til Norge hver dag, til 400 på det maksimale.

— Hvordan var det å stå i det?

— De to første månedene var de vanskeligste. Da forsvant søvnen. Det var helt ekstremt. I fjor våres hadde vi 18 eller 19 driftsavtaler på asylmottak. I høst hadde vi 69, og disse skulle også følges opp. Det har vært en helt avsindig jobb, et vanvittig kjør, for alle de ansatte på kontoret.

Uforutsigbar høst

— Har du opplevd noe lignende?

— Å nei, nei, nei! Altså, det har jo vært flyktningbølger, som Bosnia-krisen, Kosovo... Men aldri en slik mengde, en tidobling. Kosovo og evakueringen, da var det vel 10.000 som kom, men da var det kontrollert og forutsigbart. Sånn er det ikke nå. Dette var ikke forutsigbart.

— Hvorfor forsvant søvnen din?

— Mengden og ansvaret. Det blir så intenst. Det å skulle svare media hele tiden, alle samarbeidende etater, å være forberedt til alle møter, holde innlegg, ha dialog, det var kjempekrevende å sørge for at alt ble fulgt opp. I en periode nå så var ikke jobben gøy.

  • De to første månedene var de vanskeligste. Da forsvant søvnen. Det var helt ekstremt.

På kontoret: Her er Tormod Stavenes på UDI-kontoret. Aldri har jobben vært så intens som da flyktningsbølgen kom i høst. Foto: Anette Os

— Mistet du kontrollen?

— Nei, jeg mistet ikke kontrollen, men klart, ansvaret for å ikke miste kontrollen er stort.

— Tok du med deg jobben hjem?

— Haha, ja, hva tror du? Og jobben tok søvnen. Jobb var det første jeg tenkte på da jeg våknet, og det siste jeg tenkte på da jeg la meg.

Berørt av jobben

Det var flere torsdager, da det var nasjonale samordninger, hvor han ikke visste om de hadde ledige senger til folk til søndagen.

— Å være en del av et apparat der en har et stort ansvar, det kjenner man på. Men det gikk. Ingen måtte sove ute.

— Berører jobben din deg?

— Ja. Koblingen mellom politikk og etikk er spennende. Det høres pompøst ut, men politikk er virkeliggjøringen av ideer og verdier, og der kommer etikken inn. Interessen for det feltet berører meg.

Med kona: Tormod Stavenes og kona Elin Synnøve Tungvåg Stavenes har vært gift i 33 år. Hun er en viktig støttespiller i livet hans, forteller han. Foto: Privat

For det har skjedd at han har blitt berørt. Skikkelig berørt. Første gangen skjedde det i Sudan. Da han spiste kvelds med de to livredde guttene som nettopp hadde kommet seg i trygghet. Hjemme i Norge skjedde det på Lista flystasjon under Kosovo-evakueringen, da UDI hadde et informasjonsmøte i en stor sal. En eldre mann reiste seg og takket den norske stat og norske regjeringen. Da satt Tormod Stavenes med tårer i øynene.

— Jeg så fingrene hans, de var typiske arbeiderhender. Han reiste seg og takket. Det var flott.

— Og da ble du berørt?

— Ja, jeg blir berørt nå også, når jeg prater om det.

"Treg sørlending"

De som jobber med ham, beskriver en strukturert og disiplinert mann, en person med høy faglig autoritet og et godt hjerte. De forteller om en søkende mann. En stille mann, som ikke sier flere ord enn høyst nødvendig. En mann som takler en jobb med høy intensitet. En mann det er vanskelig å komme helt inn på, men som viser seg som svært interessant om man omsider klarer det.

Baby: Ett år gammel. Bildet er tatt i Frøysland i Mandal, hvor familien bodde i et par år. Foto: Privat

Ingrid Sætre, regiondirektør i Integrerings— og mangfoldsdirektoratet (IMDi), har jobbet med ham siden 1999. Hun beskriver ham som kunnskapsrik. Sindig. Åpen for nye ting. Litt introvert.

— Alt som skjedde i høst satte ham ikke ut av balanse, selv om jeg vet at han har vært sliten. Det imponerer meg. Han er opptatt av at vi skal være grundige i jobben, at alt være basert på kunnskap.

Og det negative:

— Han er jo veldig sørlending, da. Litt «træææg». Hun ler.

Når Stavenes får høre beskrivelsene av seg selv, blir han glad. Og treg sørlending kalles han gjerne.

— Sørlending som fenomen er veldig interessant. Hvordan andre utenfra, kanskje spesielt østlendinger, definerer sørlendinger som trege, er det sant eller en karikatur? Å bli beskrevet som en typisk sørlending tar jeg uansett bare som honnør.

— Og når jeg har investert så mye av meg selv i UDI, hele mitt voksne arbeidsliv, min karriere, og så blir anerkjent for det jeg har lagt inn av krefter, så er det hyggelig.

- Uærlige ordførere

I høst har det vært lite ros til UDI. De har blitt kritisert for at de ikke forutså strømmen av asylsøkere til Norge, og enkelte ordførere og kommuner følte seg overkjørt av UDI da nye mottak skulle etableres.

— Hvilken kritikk mot UDI synes du er mest urimelig?

Han blir stille. Sukker.

— Ordførere som ikke er ærlige, som er uredelige i sin kritikk mot oss i media. De baserer seg ikke på fakta, men har en politisk agenda under sin kritikk når de går hardt ut mot oss.

— Har du eksempler på det?

— Nei, det vil jeg ikke gi. Det blir for gjenkjennelig. Men dette har jeg sett opp igjennom årene. Det er ikke mange episoder, det er mindre enn dette, sier han og viser fram handen med fem sprikende fingre.

— Blir du sint?

— Jeg blir ikke sint lenger. Nå er jeg for avslepet.

Grobunn for redsel

— Er det kritikk mot UDI du kan forstå?

— Det er mange som er uenige i premisset når vi kommer og etablerer et asylmottak. Lokale miljøer mener at de skal ha godkjenningsmyndighet. Men sånn er ikke Norge organisert. Jeg skjønner at noen reagerer om det kommer en stor gruppe inn i et lokalmiljø, og at det skaper uklarhet og usikkerhet. Men det kan også skape berikelse for lokalsamfunnet.

— Noen blir redde?

— Ja. Og retorikken i den offentlige debatten er ikke alltid med på å dempe den redselen. Den kan heller gi grobunn for å utvikle redselen. Kanskje har jeg også vært med på det, fra UDI sin side.

  • Jeg blir ikke sint lenger. Nå er jeg for avslepet.

Frykt: - Det kan se ut som at UDI er med på å nøre opp under en irrasjonell frykt, sier Tormod Stavenes. Foto: Anette Os

Han forteller om UDI-direktør Frode Forfang, som uttalte offentlig at Norge kunne ende opp med 100.000 flyktninger på ett år, hvis det fortsatte å komme 10.000 flyktninger per måned.

— Men han sa ingenting om at kurven også kunne flate ut. Det normale er jo bølgebevegelser. Det er skyggesiden av en slik argumentasjon.

— UDI kunne vært mer nyansert?

— Ja, det kan se ut som at UDI er med på å nøre opp under en irrasjonell frykt. Men samtidig er det viktig at man ikke avfeier frykten som irrasjonell, men ha en konstruktiv dialog rundt det.

Han forstår ikke all kritikk som er kommet i etterkant av flyktningbølgen.

— Noen sier at Norge er truet av innvandringen. Jeg skjønner ikke at det går an å si sånt. Hele vår historie og velferdsstatsutvikling, troen på oss selv som europeere, det fungerer jo kjempebra. Se på helsevesenet vårt. Skolene. Vi er egentlig så heldige her.

— Men - dette uttalte innvandringsminister Sylvi Listhaug tidligere i år: «Hvis vi ikke får kontroll over antallet som kommer til Norge, kommer det til å bety at vi må kutte i velferdsordningene og velferdstjenestene som vi er blitt vant til»?

— Jeg kan ikke kommentere utsagn fra politisk ledelse. Jeg skal iverksette den til enhver tid gjeldende politikk, svarer Stavenes kort.

Oppfatter jobben som viktig

Noe mer skjedde i høst. Han forteller at nordmenn forsto at situasjonen var unormal. Flere kom til mottakene i Søgne og Arendal for å dele ut klær, sko, mat, og noen kom med aktiviteter. Kanskje er det derfor han misliker uttrykkene som har oppstått i kjølvannet av flyktningbølgen i høst, som «godhetstyranni» og at flyktninger blir «båret på gullstol».

— Takk heller for at de frivillige har et engasjement. Hva slags samfunn hadde vi vært om ikke folk hadde brydd seg?

— For å ha en jobb som din, må du beskytte deg på noen måte?

— Nei.

— Du sa jo at jobben har gått ut over søvnen?

— Ja, men tiden sliper jo. Jeg ser på meg selv som en stolt byråkrat. Yrket er mangfoldig, og jeg oppfatter det som viktig. Jeg ser at vi betyr noe for mange.

— Føler du at jobben gjør noe med deg som menneske?

— Nei. Eller, selvfølgelig gjør den det, men i min jobb trenger jeg ikke å vite hvordan en asylsøker ser ut. Det er fordi jeg jobber via og indirekte med asylmottakene. Når vi deltar i møter eller treffer noen i asylmottakene, så treffer vi de ansatte, ikke beboerne. Hadde du spurt en ansatt i et asylmottak, hadde du fått et annet svar.

- Jeg var naiv

Den første kontakten med flyktninger fikk han som 25-åring i Sudan. Stavenes studerte sammenlignende politikk i Bergen, men tok fri fra studiene og dro sammen med en kamerat.

— Masse nysgjerrighet, forklarer han det med.

De to kameratene var med som FNs representanter i flyktningleirene.

— Det var så eksistensielt. Turen var med å forme meg.

Han levde tett på liv og død i et halvt år. Fikk noen nye perspektiver. Å møte guttene på hans egen alder som flyktet, kunne de vært ham selv? Men han var naiv, sier han.

  • Retorikken i den offentlige debatten er ikke alltid med på å dempe den redselen. Den kan heller gi grobunn for å utvikle redselen.

Sudan: Tormod Stavenes er med på matutdeling i Sudan. Han var 25 år, og med som FNs representant i flyktningleirer. Foto: Privat

Han var naiv seinere også, da han jobbet på folkehøgskole på 80-tallet, og klassen var i Øst-Berlin. Stavenes gikk ut alene om kvelden, fant en liten kafé, bestilte en øl, og ville snakke med noen om hvordan det var å leve der. Han satte seg ned hos en mann på sin egen alder. Da reiste mannen seg og gikk.

— Jeg har ledd av meg selv, at det går an å være så dum!

— I etterkant har jeg lest om gamle Øst-Europa. Så naiv jeg var! Den risikoen jeg utsatte mannen for, ved å prate med ham, jeg forsto det ikke. Han kunne bli tatt inn til forhør for å ha kontakt med vestlige folk. Jeg har ledd av meg selv, at det går an å være så dum!

Men han har tatt lærdom av tabbene, mener han.

— Å ta andres perspektiv i det man holder på med, det gjør jeg nå også, i jobben min.

Ingen innvandrervenner

— Kjenner du selv noen som har vært flyktning?

— Nei, men det er et viktig spørsmål. Det er synd at jeg ikke har innvandrere i min egen omgangskrets. Hvorfor er det sånn? Det kan være på grunn av min alder. Jeg sier til mine barn, «Gå ut og bli venn med en innvandrer». Det er viktig for at vi skal ha et samfunn som fungerer godt, også fremover. Da kan vi ikke ha parallellsamfunn.

Stavenes: Familien Stavenes i Bykle, ved avkjørselen til Stavenes, hvor Tormods bestefar kom fra. Her med barna Mari (f.v.), Magnus og Henrik. Foto: Privat

— Hva slags far er du?

— Foreldre-barn-forhold var kanskje mer utpreget før, mens i dag kan man være kritiske til at foreldre vil være kamerater med sine barn. En må ha en klar rolleforståelse, og det fungerer best sånn, men man kan ha mye gøy likevel. Enten vi er på hytta eller på ferie i Italia, eller bare hjemme rundt middagsbordet, det er så fint. Jeg lærer mye av barna mine.

— Hva håper du at du har lært dem?

— Å være rause med hverandre. At de kan gi, uten å stille forpliktelser.