Riksteateret skal i disse dager ut på veien med Natten er dagens mor. Stykket formidler mange av følelsene og nyansene som preger familier med rus, også hvordan det er å være barn. Den 15. april kommer det til Kristiansand. Vi håper at dette stykket vil bidra til at vi våger å prate om alkohol på flere arenaer og at det skaper debatt. Det er viktig at barn som lever i slike familier forstår at de ikke er alene.

Passe på mamma og pappa

Hver morgen står det barn og unge opp i dette landet og lurer på hvordan de skal komme seg gjennom dagen. De lurer på hvordan de skal klare å passe på at mamma eller pappa ikke drikker for mye. De bekymrer seg over hva som kommer til å møte dem når de kommer hjem fra skolen eller barnehagen. De tror de er alene, men sannheten er at de deler skjebne med svært mange. Det er bare ingen som snakker om det.

Alkovettorganisasjonen AV-OG-TIL spurte sine følgere på Facebook om de anonymt ville dele hvordan de opplevde voksnes alkoholbruk som barn.

Frykt for at huset skulle brenne

Historiene som strømmet inn handlet om barn som fra ung alder har måtte ta et alt for stort ansvar. Barn som har måtte holde seg våkne av frykt for at huset skulle brenne ned dersom de voksne glemte å slå av en komfyr eller blåse ut et stearinlys. Barn som føler skyld, redsel og skam.

En skriver:

Når man hadde lagt seg om kvelden, og tryggheten og varmen kom sigende, brøt plutselig stillheten med sinte, høye stemmer. Tryggheten forsvant, musklene spente seg, hjerte slo raskere og klumpen i magen traff som en knyttneve. Man visste at der og da ville det ikke bli mer søvn den natten. Det var bare å stå vakt, passe på så ingen skadet henne. Jeg var parat. Å være parat er et svært godt uttrykk for hvordan det oppleves å skulle forholde seg til alkoholmisbruk i nære relasjoner. De som har problemer med drikking går gjennom ulike faser og som oftest går familien gjennom de samme fasene. Det blir som å leve sammen med en tikkende bombe uten at man klarer å finne løsningen på hva som får han eller hun til å gå av. Mange barn jobber i skjul som små detektiver for å kunne klare å forutse smellen slik at de kan stålsette seg før den kommer. Da er de klare når den vanligvis så flotte mammaen eller pappaen forandrer seg og blir ubehagelig og vanskelig å forholde seg til.

Umenneskelig press

Barn som vokser opp i et hjem preget av rus er like forskjellige som alle andre barn og de reagerer naturligvis ulikt på å leve under et umennesklig press. Felles er hemmeligholdet. Få snakker om hvordan de har det hjemme. For mange resulterer en slik oppvekst i at de har vansker med å danne varige gode vennskap. Det kan være vanskelig å slippe noen innpå seg og samtidig kunne klare å holde på den vonde hemmeligheten. Dette kan også skape en usikkerhet rundt hvordan andre oppfatter en og kan gi dårlig selvtillit. Å vokse opp uten å kunne knytte varige bånd preger noen ganger mennesker livet gjennom og kan gi seg utslag i at de får vanskeligheter med å stole på andre. For noen går barndommen aldri over.

Mange som har vokst opp i hjem preget av rus forteller at det var andre voksne rundt dem som så at ting ikke var bra, men som likevel ikke sa eller gjorde noe.

Hvorfor tør ikke vi andre voksne å blande oss inn?

Redde for å oppfattes som moralistiske

Det at noen drikker for mye kan være vanskelig å snakke om. Alkoholbruk blir sett på som en privatsak og vi er kanskje redde for at vi skal oppfattes som moralistiske dersom vi tar det opp. Så vi trekker oss heller unna. For barna som rammes kan dette oppleves som et dobbelt svik.

Vi voksne har et forpliktelse overfor for barn som har det tøft. Også for de barna som ikke er våre egne. Ansvaret de opplever er alt for tungt for små skuldre. Det må større krefter til.