— Den gangen, da vi tok Norges første mesterskapsmedalje under VM i 1986, ante vi ikke hvor stort det skulle bli, sier Hegh.
Hun snakker om mesterskapet der landslagstrener Sven-Tore Jacobsen løp ellevill rundt med det norske flagget i Nederland, og der han ble kastet i luften av jentene.
— Det var helt ubeskrivelig, sier Hegh, som er i Danmark i disse dager. Lørdag ettermiddag fulgte hun kvinnelandslaget i kamp mot Frankrike, der datteren Emilie fikk sin debut på banen og scoret tre mål. En stolt mor og far, Ketil Arntzen, satt på tribunen og heiet i Esbjerg.
Norge vant kampen 23-15. Etter kampen ble Emilie Hegh Arntzen spurt om sjansene for å komme med til troppen til EM i desember.
— Jeg har ikke tenkt så mye på det, men det ville vært en bonus. Jeg synes i alle fall det er veldig gøy å være med her, svarte hun.
Mamma Hanne Hegh vet at det eventyret hun var med på å starte, fortsetter den dag i dag.— I 1986 kom det noen smilende jenter som bød på seg selv, legger hun til.
OL-sølv
Hegh fikk med seg OL i Seoul i 1988 også, og til sammen 210 landskamper.
— Det som skjedde i 1986 ble et vendepunkt. Den gangen var Grete Waitz den store, og Norge hadde ikke prestert noe i lagidrett. Jeg husker det ble sagt at politikerne hadde droppet møter på Stortinget for å følge oss, ler hun.
— Og så ble det sølv i OL to år senere?
— Ja, men det merkelige var at allerede da ble det forventet at vi skulle ta medalje, enda vi to år tidligere kom som en stor overraskelse. Men så hører det jo med at vi hadde prestert noe i mellomtiden, blant annet ved å slå Sovjet for aller første gang.
Familiearven
Hanne Hegh er glad for at datteren kanskje får oppleve noe av det samme som henne. Det er EM allerede i desember.
Emilie Hegh Arntzen fikk sin første landskamp mot Brasil torsdag, men kom ikke på banen.
— Det er normalt i starten. Det var veldig viktig for Norge å vinne den kampen, så jeg satt og var litt nervøs for at hun skulle komme utpå under de omstendighetene, men selv sa hun etter oppgjøret da Norge vant, at hun gjerne ville ha spilt, sier mor.
Datteren Emilie er en tøffing, som tar utfordringer, og som har erfaring fra yngre landslag. Både mor og far har vært med på å bidra i hennes utvikling.
Foreldrene har tilhørt håndballmiljøet i en årrekke, og vært med på å legge grunnlaget for Emilie.
Mamma var kaptein og en bauta på 80-tallet, men innom landslaget i tre tiår (debut 1979, avslutning på landslagskarrieren i 1990).
Landslagets høye stjerne, som kvinnelaget fortsatt har, nyter datteren godt av i dag. For kvinnelandslaget har fortsatt et godt grep om sitt publikum, og Emilie Hegh Arntzen visste tidlig hva hun ville satse på.
— Håndball er et fantastisk morsomt og kult spill. Det er gøy å være både i forsvar og angrep, og lure motstanderne, sier den 183 cm høye bakspilleren.
Foreldre som trenere
Hun har ikke opplevd å se mor eller far på håndballbanen som aktive, men som ivrige trenere.
Moren var treneren hennes fra hun var åtte-ni år til 14. Pappa overtok og var «sjefen» frem til hun meldte overgang fra Gjerpen til Byåsen foran denne sesongen.
Pappa fikk selv ingen landskamper, men spilte i toppserien for Rapp, med E-cup og NM-finale på sin CV.
Flere klubber
I starten bodde familien på Stord, men deretter flyttet trioen til Skien, og klubbene ble i tur og orden Gulset, Herkules og Gjerpen. Pappa Ketil er fortsatt trener for telemarkslaget i 1. divisjon, mens mamma sitter i styret. Hanne Hegh var også i ti år i styret og som landslagsleder i Norges Håndballforbund.
Emilie Hegh Arntzen føler det ikke som noe press fordi hun blir sammenlignet med mamma.
— Det er andre som er mer opptatt av det, ler 20-åringen.
Hun vet at hun ligner sin mor litt i utseende, men først og fremst måten hun spiller på. Hegh Arntzen er en playmaker, som har den rollen i Byåsen, og på sikt også kan få den i landslaget.
Men først må hun skaffe seg erfaring, og benytte de sjansene hun får i starten.
Husker du Hanne Hegh? Her kommer datteren
- Hadde vært gøy å slå mamma