Jan Jönsson ble for liten som fotballtrener i Rosenborg, men han er desto større som menneske. I den hastig iscenesatte avskjeden på Lerkendal, fremsto Jönsson med en verdighet som langt over det man kan forvente av en som nylig har fått sparken. Jönsson var fri for bitterhet og sårhet.

Det er i seg selv en sterk prestasjon når man vet hvor frustrert, ensom og alene han har følt seg i denne jobben. I går sto Jönsson med rak rygg, svarte godt for seg og er kanskje – på tross av skuffende sportslig utvikling — den mest profesjonelle i hele organisasjonen.

Slik sesongen utviklet seg med en sur vind av misnøye fra alle kanter, var hans avgang knapt til å unngå.

Men klubben bør seg selv i speilet og spørre hva som er galt når det bare er på ett område de nærmer seg målet om europatoppen; nemlig i det å bytte trener. Nå ligger de hårfint bak FC Köln og Chelsea.

(Artikkelen fortsetter)

TRENERJAKT: Styreleder Ivar Koteng og Rosenborg går inn i julen uten trener. (Foto: NTB Scanpix)

Jeg må reise spørsmålet om sportslig leders rolle. Erik Hoftun er Jönssons overordnede. Han ansetter og avsetter. Hoftun har nå brukt fire år med svenske 4-4-2-trenere på å finne ut at fremtiden er gjennombruddshissig fotball slik RBK spilte før i tiden.

Da han ansatte Jönsson utstyrte han den nye treneren med assistenter som har en helt annen filosofi. Og på juniorlaget spiller de ren 4-3-3 etter Eggen-modellen. Jeg må spørre hvor helhetstanken er.

I en litt mer profesjonell klubb, som for eksempel Molde, lar de hovedtreneren selv velge sine assistenter slik at de er sikre på at alle drar i samme retning.

Fjorårets evaluering konkluderte blant annet med at sportslig leder skulle jobbe tettere opp mot Jönsson. Evalueringen avslørte at Jönsson trengte hjelp. Men fikk han den hjelpen? Det så ikke slik ut i evalueringen for en måned siden. Den munnet nemlig ut i samme konklusjon: Hoftun må jobbe tettere opp mot Jönsson.

Når RBK nå avsetter nok en trener forteller det at de gjorde en for dårlig research for to år siden. Det bør reise noen spørsmål rundt de som gjorde jobben.

Prosessen rundt avsettelsen minner ikke så lite om en god gammel drittpakke der noe grums ble slengt ut i offentligheten og endte i det uunngåelige sluttresultatet.

Slik har Rosenborg gjort det til en tradisjon å holde på. Jeg antar at Ola By Rise kan si noe om det når han en gang skriver sine memoarer. For ikke å snakke om måten Nils Arne Eggen ble overlatt til seg selv da han vikarierte i 2010. Klubben solgte de beste spillerne og nektet ham nye. Trenerlegenden sto der uten oppbacking fra klubben han elsket så sterkt og har gjort så mye for. Det var rett og slett trist å være vitne til.

Den må ha sterk rygg som skal stå løpet i Rosenborg. Helst skal han være sterk nok til å ta all makt i klubben.

Han skal holde styr på en spillerstall med klikkdannelser, en ledelse som trekker i flere retninger og en foruroligende utålmodighet etter resultater. Når to tredjeplasser og Europaliga ikke er godt nok, så er lista lagt rimelig høyt for Jönssons etterfølger.

Rosenborg sliter med sin misnøyekultur og en ledelse som har gjort det til en tradisjon å skyve trenerne foran seg i motgang.

Hvor mange trenere skal gå før klubben ser seg i speilet og ikke bare dytter alt ansvar over på treneren?

Jeg er ikke så sikker på at Jan Jönsson var RBKs begrensning. Kanskje er det fundamentet som er problemet? Honnøren jeg har gitt Ivar Koteng og hans menn for hastig opprydding i en skakkjørt klubb står ved lag, men jobben er ikke ferdig.

Vi ser ingen langsiktighet, vi ser ingen tydelig visjon om hvor de vil, og når skal klubben begynne å dra i samme retning?

God bedring!