Jeg er en beundrer av alle de norske kvinner og menn som på ulike måter gjorde motstand mot den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. De fortjener vår anerkjennelse. Men noen våget mer enn andre. Max Manus tilhører dem, og nå har det endelig blitt laget en spillefilm om hans krigsinnsats. I en tid der vi er omgitt av revisjonisme på alle kanter, er det befriende at det lages en så gammeldags film om noe så gammeldags som en anerkjent krigshelt.
Merkelig nok blir filmen kritisert for hva den ikke er og rost for hva den er, når det vitterlig burde forholdt seg motsatt.
Mange hadde ønsket seg en annen film, og er skuffet over at den de har fått ikke forteller andre(s) historier. Enkelte har gått langt i retning å kritisere Max Manus for å gi et skjevt bilde av forholdene i det okkuperte Norge generelt og av motstandskampen spesielt. Jeg forstår ikke at man seriøst kan mene at en spenningsfilm med en ambisjon om å være representativ for hele det norske folks opplevelser i de fem åra hadde blitt særlig spennende. Til det har vi andre sjangre, medier og kanaler.
Mer interessant har det vært å følge den delen av debatten som har spurt om filmen gir et realistisk bilde av det den faktisk omhandler. Det har vært påpekt at Max Manus har mye til felles med tidlige norske okkupasjonsfilmer – fra den gang folk gikk på kino for å se hva det var de hadde vært med på under krigen. Regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning har tilstrebet å gi et så sannferdig bilde som mulig av det som faktisk skjedde. Ikke overraskende har dermed historiker Lars Borgersrud og andre hatt mye moro av å påpeke historiske feil.
Jeg kan ikke se at noe av dette svekker filmen som film. Tvert imot. Her kunne man i mye større grad ha forsynt seg av den mulighet som ligger i kunstnerisk frihet til å skildre ting slik de vel i grunnen aldri skjedde, ikke for å svekke, men for å styrke fornemmelsen av autentisitet. Jeg vil si at de to filmskaperne har tatt sitt oppdrag svært så alvorlig, for ikke å si bokstavelig. For hvor realistisk er det egentlig mulig å skildre noe som helst, vil det ikke alltid være et spørsmål om hvem filmen skal være realistisk for, og hva den skal være tro mot?
Når det først ble laget en film om Oslo-gjengens bedrifter etter alle disse årene, er det ikke direkte uventet at det først og fremst har blitt en mimrefilm for dem som er gamle nok til selv å huske. Og vi som gikk glipp av krigen forstår utmerket godt at en spillefilm aldri kan gi direkte tilgang til sannheten i fortiden allikevel.
At filmen som resultat går klar av kritikken om hva den ikke er eller ikke kan gi svar på, redder imidlertid ikke det prosjektet som filmen åpenbart inngår i. Filmen står ikke bare på egne bein, den er (for så vidt som vi holder oss til dens omgang med såkalte historiske fakta) uløselig knyttet til den offentlige samtalen om filmen, hvori blant annet inngår prinsipielle uttalelser fra folkene bak filmen, og en bokutgivelse signert manusforfatteren Thomas Nordseth-Tiller og Hjemmefrontmuseets leder Arnfinn Moland.
Boka er deprimerende lesning av flere grunner, men først og fremst fordi den ikke engang gjør et forsøk på sette filmens handlinger inn i en større kontekst, noe som vel måtte være poenget med den. Så oppstår da den forunderlige situasjon at Moland, som skal uttale seg som historiker, gjemmer seg bak filmen (som han mener er den beste laget i Norge gjennom alle tider), mens Sandberg og Rønning, som skal uttale seg som filmskapere, gjemmer seg bak historien (representert ved Tikken og Kjakan, som begge har gitt filmen sin offentlige godkjenning). Er det rart vi opplever at løse kanoner på dekk plutselig setter dagsorden?
Max Manus har beriket norsk film og offentlighet gjennom å blåse nytt liv i den selsomme sjanger som okkupasjonsdramaene representerer. Den føyer seg inn som den tjuefemte i rekken av norske spillefilmer med handling fra andre verdenskrig, og er den første på 15 år. Debatten rundt filmen (som startet lenge før premieren) viser at den er viktig. Men er den god?
Blant annet har Øyvor Dalan Vik i Dagens Næringsliv påpekt tendensen til at nyere filmer med emne fra andre verdenskrig lett overvurderes på grunn av historiens tyngde. Samlet sett har mottakelsen av Max Manus vært overveldende positiv, så langt at enkelte har snakket om «en bauta» i norsk filmhistorie og over en generasjon unge, fremadstormende skuespillere. Det er bra betalt for en film med så åpenbare svakheter i manus og en så uinspirert instruksjon.
Filmen lykkes i ambisjonen om å vise fram høydepunktene i Max Manus' sabotasjevirksomhet under krigen. Disse historiske handlingene er nå en gang for alle ømt naglet fast i levende bilder. Derimot kan jeg ikke med beste velvilje se at filmen oppnår å formidle en nærhet til rollefigurene og relasjonene dem imellom, og hovedpersonens indre demoner får jeg virkelig ikke kontakt med. Faktisk har jeg aldri sett Aksel Hennie tammere, og det skyldes selvsagt ikke mangelen på talent, men den pointillistiske tilnærmingen og den ensidige vektleggingen av eksteriør estetikk. Punktnedslag som metode har den åpenbare svakheten at man sitter og lurer på hva skjedde mellom alle de handlingsmettede episodene. Mer venting, reising, «orging» og andre prosaiske sysler hadde gitt muligheten for en bredere persontegning og dermed sterkere prestasjoner foran kamera.
For meg ruver ikke Max Manus, men blekner målt opp mot alle andre norske okkupasjonsfilmer laget i min levetid (jeg er født i 1974). Det er forstemmende at filmanmeldere i så ufattelig liten grad har villet se Max Manus i lys av tidligere eksempler i sjangeren. Da hadde man sett at filmer som Faneflukt (1975), Belønningen (1980), Liten Ida (1981), Over grensen (1987), Krigerens hjerte (1992) og Secondløitnanten (1993) hadde tålt sammenligningen – og åpnet opp for en rikere tilnærming til så vel historien som vår bevissthet om den.