Denne uka åpnet jeg en ny overgangsbolig for innsatte i Kristiansand og et nytt, åpent fengsel på Evjemoen. Dette bidrar til å fjerne soningskøen og hindre tilbakefall til ny kriminalitet.

Jeg har sett så mye ressurser i norske fengsler. Likevel går det galt igjen for mange raskt etter løslatelsen. Halvparten av dem som har sonet ferdig en dom begår lovbrudd på nytt innen fem år. Hva skal til for at de som løslates ikke kommer tilbake? Mer isolasjon eller bedre rehabilitering? Jeg mener at flere åpne fengselsplasser og overgangsboliger, slik vi nå har fått i sørlandsregionen, vil bidra til at flere domfelte får et nytt liv uten kriminalitet.

En innsatt beskrev for meg lukket soning som å sette livet på pause. Tilværelsen på en sikkerhetsavdeling er for de fleste preget av ensformighet, ensomhet og meningsløshet. Det normale livet utenfor oppleves gjennom tv-skjermen. Kontakten med de nærmeste – familie, venner og egne barn – blir dårligere, og i verste fall helt borte.

En slik tilværelse gir dårlige vilkår for menneskelig utvikling. Likevel er det nettopp det vi ønsker – at de innsatte skal utvikle seg som mennesker i soningstiden. Slik at de klarer å få til et sporskifte i livet. Slik at de lar være å begå nye kriminelle handlinger når de kommer ut. Vi vil ha et samfunn med mindre kriminalitet og mer trygghet.

For å få til det, må vi skape bedre muligheter til å lykkes for dem som er i fengsel med arbeid, utdanning og behandling av rusproblemer. Forberedelsene til et liv uten kriminalitet må foregå inne i fengselet. Ved løslatelsen er det for sent å begynne å tenke på livet etterpå.

Stortingsmeldingen om kriminalomsorgen som regjeringen la fram i fjor høst inneholder en rekke tiltak som skal hjelpe lovbrytere over i et vanlig liv uten kriminalitet. Noe av det viktigste er å redusere de store levekårsproblemene for dem som sitter i norske fengsler. En undersøkelse fra Fafo har vist at 38 prosent av dem som soner en fengselsdom har ungdomsskolen som sin høyeste fullførte utdanning, mot 19 prosent i befolkningen for øvrig. 70 prosent er arbeidsledige når de starter soning. 30 prosent er uten bolig, og dette tallet stiger til 60 prosent målt ved løslatelse. Over 60 prosent har et rusproblem.

Hvis vi ikke klarer å gjøre noe med disse enorme levekårsproblemene, klarer vi ikke å løse problemet med gjengangerne. Det er ofte forholdsvis lite som skal til. Men tilbudene må være der. Regjeringen er i ferd med å få dem på plass.

Mange tar i dag gode eksamener etter skolegang i fengslene. Vi har etablert undervisningstilbud i alle fengsler i Norge. I det nye fengslet på Evjemoen er det allerede etablert et samarbeid med Setesdal videregående skole som vil sørge for undervisning til de innsatte. Videre har vi opprettet rusmestringsenheter i tre fengsler og seks nye slike enheter vil komme på plass i høst – blant annet i Evje. Målet er å styrke rehabiliteringen av innsatte med rusproblemer og få flere over i en behandlingsinstitusjon. Det satses nå sterkt på å hjelpe innsatte med å skaffe sin egen bolig, gjennom et forpliktende samarbeid mellom fengslene og kommunene. Og vi har fått et bedre samarbeid med NAV, slik at flere skal være sikret jobb når de kommer ut.

Men det handler ikke bare om utdanning, bolig og jobb. Like viktig er det at den innsatte får et nettverk; gode sosiale relasjoner som kan starte inne i fengselet og fortsette utenfor. Derfor ønsker jeg at flere frivillige organisasjoner skal engasjere seg inne i fengslene. Røde Kors gjør allerede en kjempejobb. (Er det en spesiell grunn til å nevne kun Røde Kors? «Wayback» startet for kort tid siden en avdeling i Kristiansand.) Også andre kan bidra til at terskelen mellom fengselet og livet utenfor blir lavere, fordi de kan tilby nettverk og vennskap som er der når den løslatte starter livet sitt ute.

Dessuten vet vi at innsatte er storforbrukere av kultur. For hver soningsplass er det 20 ganger høyere utlån fra bibliotek enn i befolkningen for øvrig. I 2005 var det bibliotektilbud i 13 fengsler. I år vil vi ha etablert bibliotek i 30 fengsler. Hva betyr dette for mennesker? En innsatt har kalt biblioteket «Det normale rommet» i fengselet. Et fristed, å være i det normale livet – innenfor murene.

Vi skal reagere med fasthet overfor dem som begår lovbrudd. Og vi har en gruppe domfelte i Norge som kan være farlige. Vi trenger fengsler med høyt sikkerhetsnivå, slik at vi kan trygge samfunnet mot disse personene.

Samtidig vet vi at ensomhet og isolasjon gir dårlige utviklingsmuligheter for mennesker som sliter. Det gjelder også dem som sitter i fengsel. Jeg mener derfor at vi må øke bruken av åpne soningsplasser for innsatte som ikke utgjør en fare for samfunnet. Vi bør se på muligheten for raskere innsettelse i de åpne fengslene, og at ikke alle som får en fengselsdom nødvendigvis må starte på lukket soning. Dette gjelder særlig de med de korteste dommene.

I Norge har om lag to av tre fengselsplasser høyt sikkerhetsnivå. Samtidig er 30 prosent av dommene som avsies på under 30 dager. Over halvpartene av dommene er under 60 dager. Er det nødvendig at alle disse menneskene soner på sikkerhetsavdeling, i lukket anstalt? Jeg mener nei. Regjeringen er derfor i gang med å øke kapasiteten av åpne soningsplasser, det vil si fengselsplasser med lavere sikkerhetsnivå. Det nye fengslet på Evjemoen er et eksempel på det, der vi denne uka har åpnet 20 nye slike plasser, inkludert fire plasser for kvinner. I åpen soning har de innsatte større mulighet for kontakt med familie, nettverk og andre som bidrar til rehabiliteringen. En overgangsbolig, som den vi nå har fått i Kristiansand kommune, er også et viktig tiltak for å bedre rehabiliteringen og gjøre overgangen fra livet innenfor til livet utenfor murene litt enklere.

De nye soningsplassene i Kristiansand og på Evje bidrar til en kriminalomsorg som virker – og som utvikler mennesker. Som hindrer tilbakefall til ny kriminalitet. Og som skaper mer trygghet i samfunnet.