— Jeg er kjent for å være seint ute, for å si det forsiktig. Hilde Hefte, som har utfordret meg til denne spalten, og jeg, hadde samme problem med å komme på tiden. Hvis vi hadde en avtale på en kafé og jeg kom 20 minutter for seint, var det umulig å vite om Hilde hadde vært der, gitt opp og gått igjen. Mest sannsynlig var hun enda mer forsinket. Da var det bare å sitte og vente. Dette var før mobilens tid.

**Og hva er tabben?**

— Jo, en vakker sommerdag på 1990-tallet skulle jeg i bryllup. I en mindre, men svært ærverdig kirke. Jeg var seint ute. Klokken var slagen. Jeg så heldigvis ikke noe til bruden og hennes far i våpenhuset, altså det første rommet du møter i kirken. Bryllupet hadde ikke startet, og jeg fikk følelsen av at jeg ikke var så sein likevel. Lettet åpnet jeg kirkedøra. Muligens gjorde jeg det litt for brått og voldsomt i ren takknemlighet over at jeg kanskje ikke var så veldig sein denne gangen. Jeg ante selvfølgelig ikke at forsamlingen satt klar for å motta bruden, så når jeg smeller opp dobbeltdøra, reiser hele kirken seg. Alles blikk vender seg mot meg. Jeg nikker rødmende og beklagende, og setter meg forsiktig på bakerste benk.

Jeg har forresten flere erfaringer med å åpne kirkedører i utide.

Fortell.

— Første gang jeg besøkte byen Plomari i Hellas i 2004, vandret jeg alene i bygatene og passerte en kirke. Hvorfor ikke ta turen inn? Jeg åpnet disse store, tunge dørene som ga rungende gjenklang i det enorme kirkerommet. Til en begravelse. De fleste i gravfølget snudde seg og så direkte på meg. Jeg løp ut igjen.

Siden har jeg og familien vært tilbake i byen hvert år. Av og til føler jeg at noen lokale kikker litt rart på meg. De var nok i den begravelsen, tenker jeg da.